Ansvarlig redaktør i Supporterklubben, Dag Langerød, skriver ned sine tanker umiddelbart etter de fleste United-kamper.
Her er hans tanker etter søndagens oppgjør på Etihad.
Følelsen nå:
Annonse
Selvsagt var tapet en skuffelse.
Dette City-laget var absolutt mulig å slå. Dessverre var vi litt for dårlig med 11 mot 11. Deretter ble vi offer for Chris Smallings hodemist og sluttspurten ga ikke uttelling denne gang. Som du kommer til å høre om og om igjen fra andre er det dermed den dårligste ligastarten siden 80-tallet, og vi har også færre poeng enn på samme tid under David Moyes i fjor.
Likevel må du være fotball-blind for å ikke se forskjellen. Den positive forskjellen fra i fjor.
For å ta de to siste kampene først. Mot de regjerende mesterne og denne sesongens klart beste lag.
Vi har spilt med hjerte. Stort hjerte.
Det er en SÅ stor tro og vilje til å lykkes i dette mannskapet at jeg er ganske så rolig. I fjor var det lett å se at spillerne ikke trivdes. Jeg tror ikke spillerne bevisst spilte dårlig, men det fungerte ikke.
Annonse
Men så du måten vi jaget 1-1 på mot Chelsea?
Så du hvordan vi plutselig tok over alt – og skapte gode sjanser – selv med én mann mindre mot de regjerende mesterne?
Det er den største forskjellen fra i fjor. Spillerne tror på det som skjer. Spillerne tror på seg selv, laget, manageren og retningen klubben går i. Det er det vi ser.
Derfor er jeg ikke knust da dette skrives søndag ettermiddag.
13 poeng på 10 kamper? Selvsagt alt for dårlig. Det er alle enige om. Men jeg mener faktisk at du må være blind for det som virkelig skjer om du ikke ser en uhyre spennende fremtid med dette laget. Det er masse kvalitet i dette laget. Og altså også et stort hjerte. Akkurat det er en god mix, selv om det ikke har vært veldig synlig i antall poeng til nå.
Så sier selvsagt denne innstillingen mye om fallet vi har hatt, men selv om noen av dere fortsatt mener at det bare er 5-0-seirer mot Stoke som er bra nok, så har jeg for lengst stukket fingeren godt ned i jorda. Jeg tror det er viktig. Å se hvor vi har vært de siste månedene, og så innse at det å bli bedre ikke nødvendigvis skjer over natta.
Louis van Gaal sa det selv etter kampen: Vi må forbedre oss.
Samtidig er vi ikke langt unna. Vi tok et fortjent poeng hjemme mot de suverene serielederne forrige helg. Vi tuslet av banen borte mot City etter det som egentlig til slutt ble et litt ufortjent tap – og det etter at vi måtte spille 52 minutter med 10 mann.
Annonse
Husk så tilbake til City-kampene forrige sesong. 4-1 tapte vi på Etihad. Jeg satt selv ringside i returoppgjøret på Old Trafford, og vi var sjanseløse. Vi ble ydmyket på et vis jeg sjelden har sett, og tapte fortjent 3-0. Vi hadde vel ikke vært borti ballen før City hadde hatt både én i stanga og det lyste 1-0 på lystavla. Det var klasseforskjell.
Det er det ikke lenger.
Og til pessimistene og de som alltid maser om at jeg bare er positiv: Det er 28 kamper igjen å spille, eller bedre sagt: Det er 82 poeng igjen å kjempe om. Og det er bare fire poeng frem til 4. plassen. Tror jeg at dette United-laget tar fire poeng mer enn Arsenal og West Ham på de siste 28 kampene?
Ja, det gjør jeg.
Og ellers:
Likevel maner jeg til litt ro.
Jeg er generelt mot populistiske og tabloide utspill, og ser at noen mener at han aldri må spille for United igjen. Aldri? Fordi han dummet seg ut i to dueller? Da var den gode prestasjonen hans mot Chelsea sist glemt? Skal han aldri spille for United igjen akkurat som mange mente at Marouane Fellaini aldri skulle spilt for United nå fordi han var svak i fjor? Eller er det greit med Fellaini siden han nå har noen gode kamper? Og hvorfor trykker dere Wayne Rooney så tett til brystet? Han mistet hodet mot West Ham, og vi tapte nesten poeng på det. Nei, vi vet ikke om Smalling er fremtiden vår på midtstopper-plass, men «aldri mer» og total fordømmelse for evig tid fortjener han ikke. Akkurat som Fellaini ikke fortjente det i fjor, og andre heller ikke fortjener det.
Brian Kidd: Jeg vet han har en ny jobb, men han vant serievinnercupen med oss og han var vel 10 meter inn på gressmatta som Sir Alex’ assistent den gangen Steve Bruce headet inn 2-1 sju minutter på overtid mot Sheffield Wednesday. Han har vært i United i over 20 år som spiller, trener og assistent-manager. Jeg misliker det dermed sterkt at han jubler som han gjør for City mot oss.
Straffesituasjonene: Sergio Agüero faller lett. Han har et lavt tyngdepunkt og glimrende nærkontroll, men uansett om han får et kakk her eller der, så faller han lett. En strengere dommer kunne straffet oss, men igjen – jeg synes han faller lett. Det er ikke filming, men han faller lett. Da er det heller ikke ekstremt overraskende at dommeren velger å ikke avgjøre en toppkamp på akkurat det.
Annonse
De Gea og Fellaini: Uniteds beste.
Carrick og McNair: Jeg lo nesten for meg selv der jeg satt i sofaen. Én mann mindre borte mot City, og så med McNair og Carrick som stoppere? Vel, jeg får skjerpe meg. Begge er kvalitetsspillere. Jeg synes Carrick gjorde et bedre enn forventet comeback etter å ha vært ute med skade i over tre måneder, og i det som tross alt ikke er posisjonen hans. Og McNair? Vel, kanskje flere enn meg kanskje bør akseptere at han faktisk er en god stopper. Ung ja, men like fullt veldig spennende – selv om McNair lot Agüero rykke unna til det avgjørende målet.
Crystal Palace neste:
Jeg (og andre) kan snakke om et spennende lag, en spennende fremtid og vi kan være positive, men skal vi ta det steget vi ønsker opp til 4. plass så må det også bli poeng.
Crystal Palace hjemme skal bli tre poeng. Uansett hvem som stiller på midtstopper-plass.
Så har jeg egentlig alltid en god følelse før Arsenal, som venter borte i neste kamp etter det.
Deretter er det hjemmekamper mot Hull og Stoke, som jeg selv skal se live. Det har vært en litt rar høst, og det blir faktisk mine første kamper for sesongen. (Litt skamfull for at det tok sånn tid)
Det er ingen automatikk i at vi slår noen av de lagene, men for å være fornøyd med poengfangsten mener jeg at vi må stå med minst 23 poeng etter de fire kampene. Det betyr minst 10 poeng av 12 mulige. Så får vi se om vi kan heve oss slik at det som vises også ender med poeng. Jeg blir i alle fall ikke overrasket om så skjer. Akkurat som jeg har sluttet å la meg overraske når det ikke går vår vei.
Samtidig har jeg faktisk tro på det som er i ferd med å skje i United, og det er ikke fordi jeg har den jobben jeg har. Det er fordi jeg har vokst opp med et United som langtifra var best før de så ble best. Jeg vet godt hvordan suksess ikke varer evig, og for å bruke en klisjé – det går opp og ned her i verden. Også for United.
