– De rådet meg til å styre unna England

I et intervju med BBC-podcasten BBC Sounds, prater den nå 37 år gamle svensken ikke bare om United, men også om Juventus og hvordan han der ble beordret til skuddtrening av daværende manager Fabio Capello, og om overgangen til LA Galaxy og om sine «stygge føtter».

Her konsentrerer vi oss om United-delen av intervjuet, men du finner saken i sin helhet her.

– Før jeg bestemte meg for å dra til England pratet jeg med spillere jeg kjente godt, spillere som jeg stolte på ville gi meg sine ærlige meninger.
Samtlige sa at jeg ikke burde dra. De sa at det ikke ville være bra for karrieren fordi jeg satset alt jeg hadde oppnådd på én sesong.

«Hvis du ikke gjør det bra, vil folk si at det du har gjort tidligere ikke har noen betydning siden du mislyktes i England».
Det tente meg, for det var nettopp en slik utfordring jeg ønsket.

– Dermed motsa jeg alle og sa at det var dette jeg ønsket å gjøre. Siden jeg var 35, mente de at jeg var for gammel, og at det ville få Premier League til å virke gammel. Det tok meg tre måneder å overbevise alle om hvem jeg var. Det var utfordringen, og jeg skygger aldri unna en utfordring.

Om tiden i United:

– Jeg savner dem alle sammen. Jeg hadde en fantastisk til i United. Wazza [Wayne Rooney], Michael Carrick, og de unge som ville vise verden hvem de var. De hadde mye sult i seg. Jeg hadde en fin tid fordi jeg ble kjent med dem alle. Jeg var den modne, sammen med alle de unge som ennå ikke var blitt det.

– Paul Pogba, jeg hadde aldri spilt med ham før og hadde ingen kjennskap til ham som person. Jeg fant snart ut at han er et fantastisk menneske og fantastisk fotballspiller, men at han trenger ledelse.

– Han er en profesjonell fyr som jobber gjennom hver eneste kamp og aldri står over en treningsøkt. Dette er noe folk aldri ser, for man blir bare dømt ut fra det man ser på tv eller 90 minutter på stadion.

– Når det først sier klikk med noen, da skjer det bare. Vi hadde en utrolig forståelse ute på banen. Vi hjalp hverandre, han trengte meg og jeg trengte ham. Vårt første år sammen i United var fantastisk.

– De fikk meg til å føle meg som Benjamin Button [en filmfigur som opplevde å bli stadig yngre; journ.anm.].

– Jeg ble bare yngre og yngre, men så pådro jeg meg den uhellsvangre skaden.

– Premier League skal prise seg lykkelig over at jeg ikke ankom ti år tidligere. Da ville historien sett helt annerledes ut. Alle [scorings]tallene mine ville vært i Premier League. Med United kom jeg til den rette klubben og til drakten som jeg var ment å skinne i – og jeg klarte det.

Om skaden:

– Da det skjedde forsto jeg ikke hva jeg gjennomgikk, for jeg hadde aldri hatt en alvorlig skade. I følte meg uknuselig, som Superman. Ingen kunne knekke meg, kun Zlatan var i stand til å skade Zlatan.

– Da sa jeg at dette ikke var måten jeg hadde tenkt å slutte med fotballen. Jeg ville avslutte karrieren slik jeg hadde påbegynt den, ikke ved å halte ut eller ved at noen sa at det er over.

– Det var en helt ny utfordring for meg, og jeg sa at jeg ville komme tilbake når jeg var klar for det og spille nøyaktig slik jeg hadde gjort det før. Den dagen jeg ikke kan gjøre det vil jeg heller ikke fortsatte med fotball, for jeg er ikke her av veldedige årsaker.

– Da jeg ble tatt ut på laget igjen etter skaden, sa jeg til Mourinho: «Jeg har ikke noe ønske om å skuffe lagkameratene mine. Du hadde en Zlatan før skaden og du har en Zlatan etter skaden. Jeg kan ikke gi deg den Zlatan du er vant til å se. Derfor vil jeg heller ikke gi deg denne Zlatan, for jeg er ikke klar.

– I mitt andre år i United følte jeg meg ikke klar. Jeg følte meg annerledes. Det føltes som å starte på null der jeg måtte lære kneet mitt å spille fotball igjen. Etter en stund, da selvtilliten vokste, hadde jeg behov for et nytt miljø for å føle meg komfortabel igjen.

Dermed pakket Zlatan kofferten og satte kursen for Los Angeles og byens store klubb, Galaxy. Det, og mer til, kan lese mer om her.