– Vi skal bryte barrierer

Vet du hva som er det pussige? spør en smilende Stoney.

– Jeg trodde ikke engang jeg kom til å få jobben, ler hun.

Men akkurat det er det nå mange som priser seg lykkelig for at hun gjorde.

Det Casey Stoney har fått til med Uniteds kvinnelag på rekordtid er oppsiktsvekkende.

Det skulle faktisk nesten ikke vært mulig.

– Den største klubben i verden

Det siste halvåret har nemlig gått i et heseblesende tempo for 36-åringen. Hun har rukket ufattelig mye på rekordtid, men lover at vi bare har sett begynnelsen på noe stort for Uniteds kvinnelag.

For Casey Stoney har til hensikt å skrive historie i jobben hun kaller «den mest interessante innen kvinnefotballen i England på veldig lenge».

– Det var en fantastisk mulighet til å bygge et helt nytt lag i det som i mine øyne er den største klubben i verden, men det var så mange andre gode kandidater, forklarer Stoney.

United-ledelsen ble tydeligvis imponert av den ambisiøse 36-
åringens visjoner, for kort tid etter jobbintervjuet kom nemlig telefonen hun knapt hadde våget å håpe på.

– Det var en fantastisk følelse. Samtidig visste jeg at det ikke var noen tid å miste. Fra den dagen jeg takket ja til jobben og frem til første dag av pre-season, hadde jeg fire uker til å bygge hele spiller- og trenerstaben, forklarer Stoney til United-Supporteren.

21 spillere på én måned

I andre etasje på Leigh Sports Village Stadium, som er kvinnelagets hjem enn så lenge, kommer Casey Stoney hastende inn døren til et av møterommene.

På veien hilser hun på noen av de ansatte og slår av en kort prat. Hun har åpenbart rukket å bli husvarm selv om Manchester Uniteds kvinnelag ikke har eksistert i mer enn drøye fem måneder.

Likevel snakker Stoney allerede nå om å skape en varig arv som fremtidige generasjoner kan la seg inspirere av. Og om starten kan gi en pekepinn, ser det unektelig lovende ut.

Meget lovende.

Men managerkarrieren i United har også vært som en virvelvind som har feid inn over Manchester med full styrke.

Mange ganger kan det ta en måned bare å hale i land én enkelt overgang. Stoney på sin side måtte få på plass 21 spillere og en trenerstab på seks personer i samme tidsrom.

Forberedelsene hun hadde gjort før jobbintervjuet med klubbledelsen viste seg å bli gull verdt.

– Det ble mange togreiser, enda flere bilturer, utallige møter med agenter og møter med klubben og mange søvnløse netter. Jeg skal ikke lyge. Det var stressende, men mine forbindelser hjalp veldig. Jeg kjente mange spillere, nesten like mange agenter og jeg visste hvilke spillere som stod uten kontrakter. Dessuten hadde jeg en god en oversikt over de beste unge spillerne i landet. Jeg ønsket å sette sammen et ungt lag komplimentert med et par erfarne spillere. Det var en steintøff jobb, men vi kom i mål og gjør det jo ikke så aller verst, smiler hun.

Samtalene med Phil Neville

I skrivende stund er United ubeseiret i Womens Championship og har stø kurs for opprykk.

Så langt har Stoneys plan båret frukter, men egentlig var det et helt annet lag som skulle nytt godt av erfaringen og kunnskapene til treneren med en fortid som spiller i blant andre Chelsea, Arsenal og Liverpool.

I mars la hun opp som spiller og forlot Liverpool for å slutte seg til landslagssjef Phil Neville sitt trenerapparat.

De to hadde imidlertid ikke jobbet lenge sammen før Neville skjønte at det var en annen jobb som lokket mer.

– Jeg hørte om planene for Uniteds kvinnelag rundt månedsskifte januar februar i år. Og da planene ble bekreftet visste jeg at jeg måtte søke på managerjobben. Jeg hadde flere grundige samtaler med Phil. Jeg var assistenten hans på landslaget og trengte hans godkjenning til å søke på jobben. Han kjenner klubben bedre enn meg. Han kan historien og han vet hvordan klubben drives. Vi hadde mange gode diskusjoner og samtaler og Phil oppfordret meg sterkt til å søke. Han mente det ville være en stor mulighet for meg, ikke minst med å jobbe med spillere på feltet hver eneste dag, forklarer Stoney.

Uniteds resultater denne sesongen har vært oppsiktsvekkende gode.

Særlig med tanke på at laget ikke har vært sammen i mer enn drøye fem måneder.

Stoney visste at hun måtte tenke utradisjonelt for å få resultater fra dag én.

– Den største utfordringen var naturligvis å få laget samspilt. Det store spørsmålet var hvor kjapt vi kunne sveise dem sammen til en enhet. Samholdet ble følgelig viktig fra dag én. Jeg hadde 21 spillere og en trenerstab på seks personer som ikke kjente hverandre. Derfor har vi gjort veldig mye sammen utenfor banen. Én gang i måneden har vi teambuilding-seanser der vi tar alle ut av komfortsonen. Vi har bokset klokken seks på morgenkvisten, hatt danseundervisning og blitt innelåst på små rom der spillerne og trenerne må jobbe som lag for å knekke koder for å komme seg ut, såkalte escape rooms. Spillerne har også bidratt med sine innspill på hva de ønsker, forklarer Stoney.

For 36-åringen har det å bygge samhold vært ekstremt viktig.

– Alle har fortalt sin livsreise til resten av gruppen. Helt fra de ble født og frem til i dag. Hvilke vanskeligheter har de hatt? Hva har formet dem som personer? Dette gir oss en klar formening om hvem spillerne og trenerne er, og hvorfor de ulike individene reagerer på en bestemt måte. Under drakten og klubbemblemet er det et menneske, understreker hun.

Foran skjema

Mye har skjedd på kort tid under Stoneys ledelse, og hun innrømmer at deler av prosessen rundt det ferske kvinnelaget ligger godt foran skjema.

– Om man ser på samholdet i gruppen har vi allerede utviklet oss langt mer enn jeg kunne forestille meg. Spillerne har et fantastisk samhold og alle drar i samme retning. De støtter hverandre i alt og vi har skapt et meget bra miljø. På banen går det litt opp og ned. Enkelte øyeblikk spiller vi fantastisk fotball og vi slipper nesten ikke inn mål, men vi trenger å være stabile over 90 minutter, påpeker Stoney.

For å lykkes med den målsettingen vet 36-åringen at hun må trykke på ulike knapper for å få det beste ut av spillerne sine.

– Jeg har alltid sagt at én sko ikke passer alle. Jeg må behandle spillere ulikt. På laget nå har jeg en keeper i Siobhan Chamberlain som er 35 år, men også spillere som er 17 år. Med så stor aldersforskjell er det åpenbart at de har ulike livserfaringer. Derfor trenger de forskjellige utfordringer og ulike tilbakemeldinger. Som Manchester United-spiller kjenner jentene på et visst forventningspress. Det er akkurat slik jeg ønsker det skal være, for dersom vi skal vi vinne ligaen, FA-cupen og kanskje en dag Champions League, så vil det være mye press og forventninger som må takles på veien. Klarer jentene å prestere under press nå, vil de lære å håndtere det bedre og bedre i tiden som kommer, forklarer Stoney.

– Mye å lære av herrenes akademi

Da Stoney i sommer satte sammen stallen, var det syv spillere som kom tilbake til klubben etter å ha spilt aldersbestemt fotball for United.

Stoney sier det er mye å lære av herrelagets fantastiske akademihistorie.

– Herrelaget har holdt det gående i over 80 år med spillere fra eget akademi i hver eneste kamptropp. Vi ønsker å ha den samme filosofien hos oss. Det å starte med syv spillere som har erfaring fra United og som skjønner og kjenner klubben er en enorm fordel. Samtidig er det viktig å huske på at disse jentene i sin tid forlot United fordi de ikke hadde noe valg da de ble eldre. Nå som United har fått et eget kvinnelag, har vi også fått muligheten til å skape historie. Den første dagen jeg samlet jentene i sommer sa jeg til dem: Ja, vi ønsker å rykke opp, ja vi vil ha suksess og vinne trofeer, men vårt overordnede mål må være at hver eneste jente vokser opp med en drøm om å spille for Manchester United, sier Stoney.

Grunnlaget som nå legges vil bli ekstremt viktig og Casey Stoney er svært tilfreds med hvordan kvinnelaget har blitt mottatt.

– Den støtten vi opplever viser hvor stor denne klubben er. Vi har tilskuertall som er det dobbelte av Manchester City, et av de beste lagene i England de siste årene. Du skjønner ikke hva det vil si å spille for eller trene denne klubben før du faktisk har gjort det. Alle vet at Manchester United er en stor klubb, men det er ikke før du faktisk er på innsiden at du skjønner nøyaktig hvor stor den er. Det gir oss en unik mulighet! Når det er mange som ser på oss er det samtidig mange vi kan påvirke. Vi har et ansvar for å ta de rette valgene til rett tid og representere klubben på en god måte ved å være tilgjengelige. Fansen kommer for å se oss underholde, men vi skal være forbilder utenfor banen også. Uansett hvor vi går, og hvem vi møter, skal vårt mål alltid være at vi blir husket på en positiv måte, påpeker United-manageren.

Måtte spille med gutta

Kvinnefotballens status er utvilsomt stigende i Storbritannia. Selv om det fremdeles gjenstår mye for å gi kvinnene den oppmerksomheten de fortjener er dagens situasjon som natt og dag sammenlignet med det Stoney opplevde da hun kom til Chelsea som 12-åring.

– Jeg måtte selv betale åtte pund i uken for å få lov til å spille. I tillegg måtte vi betale 200 pund i året for treningsutstyret vi benyttet. Det var tilpasset guttene og både shorts og drakter var minst to størrelser for store. Vi trente kun to ganger i uken på svært dårlige baner. Jeg visste ikke engang at det var et eget kvinnelandslag for England da jeg var liten. Jeg hadde aldri sett dem på tv og aldri lest om dem i avisene. Nå får kvinnefotballen medieomtale og vises på tv. Jeg synes fremdeles ikke vi får nok oppmerksomhet, men situasjonen har bedret seg, påpeker hun, og føyer til:

– Nå er det dessuten egne jentelag overalt, men jeg måtte spille på et guttelag frem til jeg var elleve da fikk jeg ikke lov å spille med dem lenger. Mitt eneste tilbud da var å spille på seniorlaget til Chelsea som 12-åring, sier Stoney og rister lett på hodet.

I dag styrer hun en klubb der spillerne er heltidsansatte og har fotballen som sitt levebrød. Det er treninger nesten hver eneste dag og utstyret er tilpasset jentene.

Det skulle selvsagt bare mangle, og Stoney tror vi bare har sett begynnelsen på noe stort på kvinnesiden i United.

– I vår spillerrekruttering har vi tenkt britisk i denne omgang, men skal vi kjempe om de store trofeene må vi se etter de beste spillerne i verden. Vi holder øynene åpne for kvalitetsspillere overalt, også i Sverige, Danmark og Norge der kvinnefotballen tradisjonelt har stått sterkt, forklarer Stoney.

United-manageren fikk hele 130 landskamper for England og en aktiv karriere for flere av klubbene som blir sett på som noen av Uniteds argeste fiender. Stoney er imidlertid ikke i tvil om at United skiller seg klart ut.

– Jeg har erfaring fra blant andre Chelsea, Arsenal og Liverpool, men United er på et annet nivå på en positiv måte. Her er vi en del av klubben og ikke en del på siden av klubben. Det vises også i detaljene i måten klubben drives på. Vi har egne team som gjør en jobb for fansen, for spillernes familier, billetter, media, sponsorer. Hver eneste avdeling i klubben har en klar strategi for kvinnelaget. I andre klubber jeg har vært har det ikke vært slik, sier Stoney.

Forventer opprykk

Fansen forventer at United sikrer seg opprykk på første forsøk. Media forventer det, og de fleste eksperter på kvinnefotball forventer det.

De eneste som har sagt klart fra at opprykk på ingen måte er noe krav er United selv.

– Klubben har ikke lagt noe press på oss med tanke på opprykk, begynner Stoney.

– Men jeg har spillere med personlighet og karakterstyrke. Spør du hver og én av de 21 spillerne vi har i stallen vil du få det samme svaret. De vil rykke opp. Jeg kan si det samme. Målet vårt er opprykk. Der har du det svart på hvitt, smiler hun.