Manchester Uniteds trassighet handlet om mer enn at noen av supporterne deres sang Viva Ronaldo i retning Lionel Messi. United kunne lett ha falt sammen da dette bejublede Barcelona-laget tok en tidlig ledelse, og Messi begynte å finne rom, men ikke bare klarte Ole Gunnar Solskjærs menn å holde unna, de gikk også etter Barcelona.
Videooppsummering fra Manchester av Eivind Brennhovd Holth:
Annonse
United trengte bare mer kvalitet i avleveringene og mer ro i avslutningsøyeblikkene – åpenbart betydelige problemer. Innleggskvaliteten var urovekkende, og for første gang på 14 år klarte de ikke å få et skudd på mål i en Champions League-hjemmekamp, men ingen kan så tvil om karakteren Solskjær har manet frem fra en spillergruppe som hadde mistet trua under José Mourinho. De ble applaudert av banen, for selv om fotballen ikke var akkurat som den skulle, så var innstillingen det. Uniteds ubøyelige arbeidsmoral og kontrollerte aggresjon dro Barcelona ned fra sin pidestall.
United har fortsatt en sjanse, men Solskjær trenger å mane frem noe spesielt på Camp Nou igjen.
Manchester United har et lag som kan snu det borte mot Barcelona, men det laget inkluderer ikke Lukaku.
Det er ofte i de mest utfordrende situasjonene at en kan finne ut mest om en spiller, og uansett om han er mannen som kan utgjøre en forskjell eller ikke når det betyr noe, så var onsdagen en dårlig kveld for Romelu Lukaku.
Lukaku beveger seg ikke eller tenker ikke raskt nok for dette United-laget, og det er derfor Solskjær må gå for hurtighet og bevegelse – i form av spillerne som avsluttet kampen offensivt: Rashford [som strengt tatt ikke avsluttet kampen på banen, red.anm.], Martial og Jesse Lingard – hvis en skal ha noe håp om å klare en seier i returoppgjøret.
Manchester United gjorde hva Ole Gunnar Solskjær lovte mot Barcelona.
Barcelona-pasningskarusellen gjør fortsatt Manchester United svimle.
Mike Phelan, Fergusons assistent under både finalen vi kunne vunnet og finalen vi ikke kunne vunnet mot Guardiola, må ha kjent på en svimlende déjà vu-følelse mens han prøvde å få i gang United. Innen 20 minutter kunne en høre «Olé!», og det var ikke for Solskjær.
Det var ikke fritt for positive aspekter til tross for et negativt resultat. Scott McTominays paralleller med Darren Fletcher fortsetter med den evnen til å gjøre det godt i store kamper som han har arvet fra landsmannen. McTominay hadde den beste forestillingen i sin unge karriere mot rutinerte Sergio Busquets og Ivan Rakitic, mens Paris-midtbanepartneren Fred slo tilbake på en prisverdig måte etter sist ukes feil i Wolverhampton. Mens Ander Herrera gjør seg klar til å forlate klubben til fordel for Paris, så har United to sentrale midtbanespillere som legger inn søknader om å fylle tomrommet.
Som manageren lovet ga United det et skikkelig forsøk med en gang de var havnet under, og balansen i lagoppstillingen var adressert. Det var ironisk at United spilte uten en naturlig ving på høyresiden siden de skapte sin best mulighet derfra, og Dalot kunne og kanskje skulle ha scoret etter Marcus Rashfords innlegg.
Uavhengig av den åpenbare klasseforskjellen mellom klubbene så viste United Barcelona en respekt på et obskønt nivå, det grenset til ærefrykt. Så snart den tilbakeholdne taktikken ble forlatt, så ble Barcelona nervøse, mens Stretford End responderte med høy lyd.
Etter Paris i forrige runde skal det en del til for at Manchester United skal overbevises om at dette hjemmetapet gjør at vi kan konkludere, og de kommer til å reise til Katalonia med håp.
I hjertene deres vet de nok uansett at Barcelona ikke er det samme som Paris Saint-Germain, og om de ikke finner en måte å sette mer preg på kampen på Camp Nou ved å ha ballen mer, og å bruke den bedre, så kan de ende opp med det de ga Lionel Messi: en blodig nese.
Når det gjelder skadebegrensning kan United være rimelig fornøyde, men veien dit var utmattende, og de må gjøre det på nytt om en uke. Pluss litt mer hvis de skal gå videre.
Selv om Manchester United kanskje vil trøste seg selv med at de holdt tidenes beste fotballspiller stille i store deler av kampen, klarte fortsatt Messi å vise klasse med sin rolle i Barcelonas vinnermål.
I tillegg skal det spilles en kamp neste tirsdag også, tilbake i Messis personlige lekegrind i Katalonia, der Ole Gunnar Solskjær skal prøve å ordne et Camp Nou-mirakel som kan matche det fra 1999.
United har fortsatt en sjanse. Barcelona har de siste to sesongene både snudd etter å ha vært fire mål under, og mistet en tremålsledelse. Disse utslagsrundene er herlig sprø, det vet vi alle, men vil Messi ha to slike kamper av en såpass dempet karakter?
