– Jeg var nødt til å være smart

30

– Wow, dette er fantastisk…

Ander Herrera lener seg over bordet med et noe forbauset blikk rettet mot forrige utgave av United-Supporteren og reportasjen om Real Zaragoza, den spanske klubben der han lærte sine første finter og utviklet seg til å bli et av landets største talenter.

Bildet av U.D. Amistads gamle treningsfelt gjør tydelig inntrykk på 28-åringen.

– Jeg blir veldig opprørt når jeg ser banen i en tilstand som dette, men jeg vet at de har fått en ny en, så det er bra. På denne banen har jeg hatt mange gode stunder. U.D. Amistad var min første klubb, bortsett fra skolelaget.

– Jeg husker at jeg pleide å reise til banen klokken ni om morgenen og at jeg ble igjen for å se 13- og 15-åringene spille senere. Jeg gikk ikke hjem før klokken ni på kvelden, så denne banen vekker mange gode minner, sier Herrera og blar om til neste side.

– Var du her også? spør han når han ser bildet av sin gamle skolegård på Colegio del Salvador.

– Jeg brukte mye tid på denne banen også! Jeg husker at vi pleide å spille fire kamper samtidig, så det hendte ofte at du fikk en ball i hodet. Fantastiske minner…

– Zaragoza ga meg alt

Mye har skjedd siden han lærte bort sine beste triks til de eldre elevene på skolen og herjet i Torneo Nacional Alevín de Fútbol – den årlige ungdomsturneringen for klubbene i Primera División – for Real Zaragoza. Likevel er det ingen som helst tvil om at Ander Herrera fortsatt har sterke følelser for barndomsklubben når han mimrer tilbake.

Minnene om hvordan han sammen med bestekameraten Álex Alonso avgjorde finalen i ungdomsturneringen med faren Pedro på tribunen, og hvordan den tradisjonsrike klubben formet dem, ikke bare som fotballspillere, men også som mennesker. Hvordan de måtte vise fram karakterene sine fra skolen og fikk klar beskjed om at det i denne klubben kun var plass til gutter som gjorde leksene sine.

Likevel var Ander Herreras vei til toppen tøffere enn mange er klar over. Ander var hverken stor eller sterk og slet med å markere seg mot fysisk overlegne spillere utover i tenårene. Samtidig gjorde det faktisk vondt verre at faren på det tidspunktet var teknisk direktør, fortalte Álex Alonso til United-Supporteren i Zaragoza.

– På et tidspunkt ville hodet hans ha forrådt ham på grunn av all støyen han hørte om at han kun var der på grunn av faren. Det var noe som virkelig, virkelig smertet ham. Stemmene i hodet hans skrek hele tiden «gi opp, gi opp!», men føttene hans bragte ham hit hver eneste dag, og han ble den fotballspilleren ingen trodde han kunne bli, sa Alonso.

Og kanskje er det nettopp derfor ingen klubb som noen gang vil kunne måle seg med Real Zaragoza for Ander Herrera.

– Jeg glemmer aldri hvor jeg kommer fra, konstaterer Herrera med et bestemt blikk overfor United-Supporteren.

– Real Zaragoza er ikke inne i sin beste periode. De har vært gjennom en økonomisk krise og er nå i Segunda División, men det er en av de største klubbene i Spania. På den historiske serietabellen tror jeg laget er nummer sju eller åtte, så det er en stor klubb med mange supportere. Jeg mener å huske at rundt 25.000 supportere har sesongkort.

– Og du er én av dem?

– Ja, selvfølgelig, og datteren min har hatt det siden sin andre dag her på jorden. Denne klubben er livet mitt. En dag vil jeg reise hjem og dra på stadion hver eneste kamp. Jeg vet at jeg er heldig som spiller for Manchester United nå, men jeg vil aldri glemme Zaragoza.

– De ga meg alt, og de er grunnen til at jeg spiller for Manchester United. Den klubben vil alltid være i mitt hjerte. Det vil naturligvis Manchester United også være, men jeg kan ikke si at jeg har fulgt United siden jeg var tre-fire år.

Supporternes spiller

Det er det imidlertid ingen United-supportere som holder mot ham. Ander Herrera er hverken født i Salford eller Sale, men karakteriseres likevel av mange som en «Mancunian» god som noen, eller den spanske varianten – en «Mancuniano».

Én ting er hans begeistring for klubbens tradisjoner, men viktigst for supporterne er nok den gjensidige respekten og forståelsen.

I en tid der reklameoppdrag og sosiale medier preger spillernes hverdag i større grad enn kvalitetstid med supporterne, legger man merke til dem som byr på seg selv. De som skjønner lidelsen til supporterne som har reist og sunget i timevis, bare for å få et uinspirert uavgjortresultat på Britannia en iskald januarkveld i retur. De som selv har stått på tribunen med en drøm om å være en av de elleve utvalgte på banen. De som ønsker å gi noe tilbake – de som forstår.

– Jeg prøver bare å nyte hvert eneste øyeblikk jeg har i denne klubben. Når jeg har hatt en svak kamp eller er opprørt over noe, tenker jeg på hvor mange barn som har et ønske om å spille for Manchester United. Jeg er én av 22-23 mennesker som er så heldig at jeg får spille i United-trøya, sier Herrera, som forteller at fascinasjonen for kulturen i Manchester United går helt tilbake til hans første kamp på Old Trafford som Athletic Bilbao-spiller.

– Jeg husker jeg tenkte at det måtte være fantastisk å spille foran de supporterne hver eneste uke. Det er en av de beste kampene i Bilbaos historie, og jeg husker hvordan United-fansen applauderte for oss. Nå står fansen bak meg i tykt og tynt, og derfor ønsker jeg alltid å gi alt på banen.

– Vi er den største klubben i England og har en fantastisk historie, så det eneste jeg forsøker å gjøre er å nyte hvert minutt jeg er her. Når jeg legger opp som 37-38-åring, eller forhåpentligvis etter at jeg har fylt 40, vil jeg ikke sitte igjen og angre på hvordan jeg gjorde ting. Hvor mange mennesker har ikke et ønske om å være i min posisjon? Det er det eneste jeg tenker på hver eneste dag og hvert eneste minutt.

– Hva har du gjort for å lære mer om klubben og byen?

– Jeg ser meg alltid omkring når jeg går rundt på Old Trafford og gjør kommersielle oppdrag. Jeg ser på plakatene på veggene og alle trofeene klubben har vunnet. Ved lagbenkene er det for eksempel bilder av de største spillerne. Jeg prøver bare å absorbere hva klubben handler om og forsøker å gjøre fansen stolt.

«Enhver idiot har kunnskap. Det handler om forståelse», sa Albert Einstein.

Gary Lineker åpnet dører han mener aldri ville åpnet seg hadde det ikke vært for at han snakket spansk og japansk, mens Uniteds egen Patrice Evra lærte seg koreansk for å kommunisere med Ji-sung Park.

Ander Herrera snakker om den samme forståelsen for kulturforskjeller når han sammenligner Zaragoza, Bilbao og Manchester.

– Du er alltid nødt til å være bevisst på hvor du befinner deg, uansett hvor du er. Du må vite hva du representerer og forsøke å gjøre fansen stolt ved å representere dem.

– Dette er min fjerde sesong her, men jeg har fortsatt mye å lære om Manchester før jeg vil anse meg selv som en ekte «Mancunian».

Fra Xavi til Duracell-kanin

Det er en stille og våt dag på Carrington. Paul Pogba og Daley Blind er begge tilbake fra sine landslagsoppdrag, men store deler av førstelagstroppen er fortsatt bortreist.

Ander Herrera er på sin side én av dem som har vært i Manchester helt siden forrige seriekamp, 2-0-seieren mot Leicester. Tre strake kamper uten nevneverdig spilletid gjør at han ikke er med i den spanske landslagstroppen som møter Liechtenstein senere i kveld.

– Hvis du vil spille for landslaget, er du nødt til å prestere for klubblaget ditt, og det er målet mitt, sier Herrera, som fikk sin A-landslagsdebut mot England på Wembley forrige høst.

Den kom som et resultat av solide prestasjoner under José Mourinho, dog i en annen rolle enn den spanjolene er vant til å se ham i. Både i Real Zaragoza og Athletic Bilbao var Herrera det kreative hjertet i laget, men da Mourinho tok over det mislykkede prosjektet til Louis van Gaal i fjor sommer, skjønte han at han var nødt til å tilpasse seg.

Fra å gå i fotsporene til tekniske dirigenter som Xavi og Andrés Iniesta ble Ander Herrera Duracell-kaninen som ryddet plass til Paul Pogba på midtbanen. Ingen United-spillere taklet mer enn Herrera forrige sesong, og ingen hadde flere brudd. Heller ikke det høyt verdsatte Chelsea-ankeret N’Golo Kanté kunne måle seg med tallene til Herrera.

– Dersom du vil spille for denne klubben i lang tid, er du nødt til å tilpasse deg etter hva laget til enhver tid trenger, forklarer Herrera.

– Jeg endret ikke spillestilen min, men jeg forsøkte å gi manageren alternativer. I Athletic Bilbao spilte jeg som en nummer ti, men når du spiller for en av de største klubbene i verden må du score 10-15 mål i den rollen, og det er ikke enkelt. Siden manageren ikke så på meg som en nummer ti, bestemte jeg meg for å gjøre det jeg kunne for å prestere som en nummer åtte eller nummer seks. Med tanke på hvor fantastisk sesongen ble, kan jeg vel si at jeg må ha gjort noe riktig.

– Manageren brukte meg også som en nummer ti, men det var gjerne når motstanderen hadde en god nummer seks han ville stoppe. Jeg får mye frihet, men jeg vet at når vi mister ballen, er jeg den første som skal forsøke å vinne den tilbake.

– I Real Zaragoza valgte de å forsterke styrkene dine – det tekniske og taktiske – fremfor å bygge fysikken din for å kompensere for at du var lavere enn mange av de andre. I hvilken grad har det gjort deg til den spilleren du er i dag?

– Nå er jeg 1,83, så det synes jeg egentlig er ganske høyt, men det tok tid før jeg vokste. Da jeg var 13-14 år var jeg blant de minste i laget. Men for å være ærlig, tror jeg det hjalp meg masse. Når du ikke har fysikken, er du nødt til å se etter andre måter å vinne ballen og score mål. Du er nødt til å være smart. Jeg tror det er grunnen til at jeg ofte klarer meg mot store spillere. Det handler ikke bare om fysikk – du må være smart også.

– Nødt til å hjelpe Pogba

Mye av årsaken til stilendringen handler naturligvis om rekordkjøpet Paul Pogba. Den franske superstjernen er verdens kanskje mest begavede midtbanespiller, men er avhengig av gode kolleger rundt seg, noe han hadde i Juventus i form av spillere som Andrea Pirlo, Claudio Marchisio og Arturo Vidal.

– Vi vet hvilke kvaliteter han har. Han er så kreativ og uforutsigbar at du ikke kan låse ham i en posisjon, for da mister du alle kvalitetene hans. Det er ikke mange spillere som kan score ti mål og levere tolv målgivende pasninger, så vi må gi ham friheten han trenger så han kan vinne kamper for oss. Nemanja Matic, Michael Carrick, Marouane Fellaini og meg selv må hjelpe ham til å bli den beste i verden. Hvis vi balanserer midtbanen vil han levere målpoeng, sier Herrera, kledelig ydmykt.

28-åringen er heller ikke redd for å hylle Nemanja Matic, signeringen som når alt kommer til alt er mye av årsaken til at Herrera fikk begrenset med spilletid i sesonginnledningen.

– Vi skal spille mange kamper denne sesongen, og noen ganger vil vi spille med to på midten, andre ganger med tre, og vi kommer også til å stille med fem i forsvar. Matic er av ypperste klasse, én av de beste i verden i sin posisjon, og jeg er sikker på at han kommer til å være veldig viktig for oss. Med Carrick og Matic har jeg to mentorer jeg kan lære av. Jeg vet at jeg kan bidra mer offensivt enn dem i en midtbanetrio, så jeg er klar når manageren trenger meg.

Inspirert av mamma

Forvandlingen under Mourinho, som har omtalt Herrera som en av de mest intelligente spillerne han har jobbet med, kom ikke som noen stor overraskelse på spanjolens nærmeste støttespillere i Zaragoza.

– Det spiller ingen rolle om han spiller med Marouane Fellaini eller Paul Pogba. Ander er så intelligent at han vil løse enhver oppgave han får av Mourinho», sa Zaragoza-trener Andrés Ubieto, mens kaptein Alberto Zapater karakteriserer sin tidligere lagkamerat som «et sultent barn fylt med lidenskap».

– Sannsynligvis fra familien min, svarer Herrera når United-Supporteren spør hvor sulten og lidenskapen kommer fra.

– Pappa spilte jo også for Real Zaragoza, og utenfor fotballen er mamma min største inspirasjon. Hun tar vare på bestemoren min i Bilbao, og hun besøker meg i Manchester og søsteren min i Madrid. Hun er overalt og tar vare på familien. Da jeg var på denne banen vi snakket om tidligere i all slags vær i 10-11-årsalderen var det hun som var der for meg hver eneste dag.

At Yolanda Agüera en dag får sønnen hjem til Zaragoza virker sikkert.

Men før den tid skal Ander Herrera nyte hvert eneste sekund som Uniteds spanske «Mancunian» og gjøre det han kan for å vinne titler som supporternes spiller.