Bakgårdsgatene som skapte Rooney

Den slitne bakgårdsplassen hadde ikke bare hatt godt av et par strøk med maling og en grundig runde med høytrykkspyleren. Den burde også hatt en gullforgylt plakett… 

Men det finnes ingen forlokkende og glamorøs plakett ved den mosebegrodde asfaltflekken i Cartmel Terrace i Croxteth. Det til tross for at en kommende verdensstjerne ble flasket opp nettopp på denne bakgårdsplassen. Han var den første, og alt tyder på at han var den siste, for i stedet å vise at dette var plassen der en purung Wayne Rooney banket inn sine første fulltreffere, henger det bare et smårustent skilt på den ene murveggen. Det utvedydige budskapet kan simpelthen ikke misforstås:

“All ball games prohibited” – “Ballspill forbudt”.

– Jeg ble trollbundet

Bydelen Croxteth i Liverpool har aldri vunnet noen pris for sin urbane skjønnhet. Ikke kommer den til å vinne en i fremtiden heller. Gjengkriminalitet, harde levekår og heller stusselige boliger har gitt Croxteth et meget ufordelaktig stempel. Til tross for sitt frynsete rykte er det imidlertid få bydeler i England som setter et klarere preg på sine innbyggere enn bydelen der Wayne Rooney vokste opp. Ungdommen her går livets harde skole. Det nytter ikke å stå med lua i hånden eller løpe gråtende hjem til mor og få trøst om noe går galt. I stedet lærer man å slå tilbake og forsvare seg selv.

– Man kan ta gutten ut av Croxteth, men aldri Croxteth ut av gutten, mumler taxisjåføren vår filosofisk. Han vokste selv opp i Croxteth og har unektelig et poeng.

Alle som har vært på besøk hjemme hos Bob Pendleton i den gamle togstasjonen Mill Lane i Croxteth har hørt ham snakke varmt om sine to lidenskaper i livet; tog og Everton. Veggene hjemme hos den pensjonerte lokføreren er prydet med dusinvis av bilder og malerier av tøffende damplokomotiv.

Vi har imidlertid ikke kommet for å snakke om tog.

– Vil du ha en kopp te å varme deg på? Har du sett maken til ufyselig vær. Regnet kommer jo sidelengs, sukker Pendleton.

Han titter ut av vinduet i dagligstuen. På bordet foran ham ligger en bunke med bilder, et papirark med nitidige notater og noen Everton-blader fra 90-tallet. Det levnes liten eller ingen tvil om at talentspeideren som oppdaget Wayne Rooney har forberedt seg godt til møtet med US.

– Jeg har sett mange unge talentfulle fotballspillere, men ingen har trollbundet meg slik Wayne gjorde. En kollega av meg sa en gang til meg: “Du bør nyte det faktum at det var du som oppdaget Wayne og fikk ham til å signere for Everton. Du vil aldri finne en lignende spiller igjen”. Han hadde rett. 

– Du må betale dommeren?

Wayne Rooney var bare åtte år gammel, men spilte sammen med gutter som var både ti og elleve år, den dagen Bob, som fremdeles er en av Evertons trofaste talentspeidere, ble trollbundet av den unge ballkunstneren.

– Som sekretær for Walton og Kirkdale juniorliga hadde jeg ansvaret for alt det administrative med ligaen. En dag satt jeg hjemme i min egen stue og slappet av da telefonen ringte. Det viste seg at laget Copplehouse Colts ikke hadde betalt dommerhonoraret på £4,50. Dermed måtte jeg sette meg i bilen og dra ned til gressbanene ved Long Lane for å gjøre opp med rette vedkommende. Jeg hadde et alvorsord med treneren deres.

– Mens jeg pratet med ham kastet jeg et par blikk ut på gressletten foran meg. Vanligvis ville jeg bare ha registrert det som skjedde ute på banen og ikke tenkt så mye mer på det. Men denne gangen kunne jeg ikke unngå å legge merke til spissen på det ene laget. Han var kortvokst, men likevel relativt kraftig. Han behandlet ballen som om den var hans bestevenn. Rolige beherskede berøringer, men likevel nok til at ingen fikk ta den fra ham. Når han slo en pasning til en lagkamerat flyttet han seg til en ny posisjon og forventet å få den tilbake. Han viste ferdigheter jeg aldri før hadde sett maken til av en gutt på hans alder, forklarer Pendleton til United-Supporteren.

Men det var ikke alt

– Han kunne score mål. Mange mål. Han banket ballen i mål som om det var den naturligste ting i verden. Han tittet opp, så hvor keeperen stod, og plasserte ballen utenfor rekkevidden. Han var bare åtte år, men rundspilte motstandere som var både to og tre år eldre, legger Everton-speideren entusiastisk til.

Der og da skjønte Bob Pendleton at gutten var et helt spesielt talent. Der og da skjønte Bob Pendleton at han måtte få overtale foreldrene til å la gutten signere for Everton.

Og der og da visste Bob Pendleton at han hadde funnet gull.

– Var det en ting jeg hadde vært sikker på i mitt liv så var det akkurat det. Jeg spurte treneren til laget, en kar vi kalte Big Nev, om hvem denne gutten var. Han sukket oppgitt. Han visste at jeg var Everton-speider og han visste at spilleren var tapt for hans del. Både Rooney selv og begge foreldrene var nemlig lidenskapelige Everton-fans, smiler Pendleton.

Bob Pendleton fikk vite hvem som var den unge ballkunstnerens foreldre. Han spaserte over til dem, presenterte seg og spurte rett ut:

– Tror du sønnen deres er interessert i å spille for Everton?

Wayne Rooney senior og Jeanette så på ham. Ansiktene deres lyste opp. Det var ikke vanskelig å overtale verken dem eller Wayne junior selv. Det var faktisk noe av det enkleste jeg har gjort. Vi ble enige om at de skulle komme over til Bellefield, det tidligere treningsanlegget til Everton litt senere i uken, beretter Pendleton.

Før de ankom gikk talentspeideren opp til Ray Hall som var sjefen for ungdomsakademiet til Everton.

«Du må signere denne gutten her og nå. Vi kan ikke ta sjansen på at andre kommer oss i forkjøpet», var meldingen fra Bob Pendleton.

Det var en uvanlig forespørsel og en Ray normalt ikke hadde gått med på ettersom han ikke hadde sett ham i aksjon selv.

– Han skjønte imidlertid at jeg mente alvor, forteller Pendleton til US.

Torsdagen kom og akkurat som avtalt dukket Wayne senior opp meg Wayne junior. De ble vist inn på kontoret til Hall.

– Jeg husker da de satte seg ned i stolene foran skrivepulten. Senior ga junior et strengt blikk og ba ham rette seg opp i ryggen for å gi et godt inntrykk.

– Ray lot døren inn til kontoret stå åpen. Jeg skjønte at han pønsket på noe, men jeg visste ikke hva. Så fylte plutselig to skikkelser døråpningen. Den ene var Ray Hall selv, den andre var Everton-manager Joe Royle. Joe tok seg tid til å veksle noen hyggelige ord og dermed var jobben gjort. Vi signerte Wayne Rooney der og da.

Talismanen

Den 26. februar 2006 jubler Wayne Rooney sammen med lagkameratene for seieren i ligacupen. Wigan blir grundig feid av banen med 4-0 og Rooney scorer to av Uniteds mål. Men det er ikke bare ligacupmedaljen som henger rundt halsen på den unge angriperen som skinner. Det gjør endelig spillet hans også. Etter å ha gått gjennom en aldri så liten måltørke denne vinteren løsner det endelig for Rooney. De neste ukene noterer han seg for seks mål, flere målgivende, og en hel nasjon gleder seg over at den unge kraftspissen har funnet formen i tide til sommerens store begivenhet, fotball-VM i Tyskland. England er, i alle fall i de engelske supporternes egne øyne, blant de heteste favorittene.

United kan imidlertid glemme ligagullet. Det er på vei til Stamford Bridge for andre gang på to år. 29. april møter United Chelsea i London. Jose Mourinhos menn leder komfortabelt. Hjemmefansen er kun et knapt kvarter unna å vippe opp de trange korkene og la champagnen flyte fritt og hemningsløst. United-fansen på sin side har resignert. Men om ikke mange ukene skal både Uniteds og Chelseas supportere opptre i skjønn forening når de skal støtte fedrelandets kamp for det første VM-gullet på 40 år.

Så skjer det.

Chelseas Paulo Ferreira krasjer med Wayne Rooney. Sistnevnte blir liggende å vri seg i smerte. På tribunen holder både hjemmefansen og bortefansen pusten. Joe Cole, som bare et kvarter tidligere hadde punktert kampen med en strålende 2-0-scoring holdt seg til hodet og ba en stille bønn. Det kunne skjedd med hvem som helst, bare ikke med Wayne. Ikke Englands talisman. Ikke superspissen som endelig var kommet i form og som skulle skyte England til VM-gull. Det verst tenkelige hadde skjedd. Rooney hadde brukket to ben i den høyre foten. Landslagstrener Sven-Göran Eriksson oppsummerte det svært så treffende med et enkelt ord:

Shit.

Snudde U19-kamp som 14-åring

Slik har det vært foran hvert eneste VM og EM-sluttspill, og slik er det foran hver ny sesong for United-fansen. Ansvaret for suksess plasseres på skuldrene til Wayne Rooney. Om alt annet feiler kan vi i alle fall stole på Wayne. Når han er i form er han ustoppelig.

– Slik var det også lenge før han ble en superstjerne, forklarer Bob og kaster et tankefullt blikk på et av bildene på stuebordet. Det viser en smørblid Wayne Rooney iført Everton-drakt, bare 14 år gammel.

– Everton og Liverpools U 19-lag møttes. Liverpool ledet 2-0 og treneren bestemte seg for å bytte innpå Wayne. Han var fem år yngre enn resten av spillerne på banen. Alle som kan litt om aldersbestemt fotball vet at det ikke bare er en stor avstand i alder. Det er et gigantisk gap. Likevel var han håpet. Wayne snudde kampen og Everton vant 3-2, mimrer Pendleton og smiler.

Han retter seg opp i stolen, og ser nok en gang ut av vinduet der det trøstesløse regnværet omsider har lettet en smule.

– Det er naturligvis urettferdig å forvente så mye av en enkelt spiller, men forventningspresset plager ikke Wayne. Det har det i grunnen aldri gjort. Så snart Wayne har fått på seg skoene og drakten vil han bare ut på banen og spille fotball. Da våkner dyret i ham. Utenfor banen husker jeg ham som en særdeles stille og beskjeden gutt som sjelden og aldri sa noe om du ikke spurte ham direkte, men gi ham en ball og bang…

Pendleton lar høyre knyttneve slå inn i den venstre håndflaten med et høylydt klask. Som for å understreke poenget sitt. Wayne Rooney på banen er en totalt annen person enn den Wayne Rooney du møter utenfor.

– Da Wayne signerte for Everton pleide jeg ofte å skaffe billetter til hjemmekampene til ham. Da jeg ventet utenfor stadion med flere av vennene mine kom en ung og beskjeden Wayne opp til meg for å hente billetten sin. Som regel hadde han spilt kamp tidligere på dagen eller dagen i forveien, forteller Pendleton.

– Now then boy, begynte Pendleton.

– Hvordan gikk det med kampen?

– Fint, pleide Wayne å svare. Kort, men slett ingen overdrivelse.

– Vant dere?

– Ja

– Hvor mye?

– 6-1.

– Scoret du?

– Ja

– Hvor mange?

– Fem.

– Good lad. Her er billetten din, sa jeg og smilte.

– Thank you Mr. Pendleton, sa Rooney. Så løp han avgårde med et smil.

Bob Pendleton ler. Akkurat slik vennene til Evertonspeideren gjorde når de hørte samtalene mellom ham og Wayne Rooney utenfor Goodison Park for nesten 15 år siden. Det var noe befriende enkelt, men samtidig herlig med den unge guttens ærlighet. Han  snakket om mål som om det var den naturligste ting i verden.

– Og slik var det hver gang. Noen ganger scoret han fire, andre ganger fem. Målene rant inn. I 1996 scoret Rooney 114 mål på 29 kamper for Evertons U 11 lag, og etterhvert som han ble eldre fortsatte han å banke inn mål. Det var aldri et spørsmål om Wayne Rooney ville bli en stjerne, men om når. Alle kunne se at denne gutten var helt spesiell. På banen var ingen utfordring for stor. Det var ingenting som skremte Wayne så snart han var på det grønne gresset. Men utenfor var det en ting som kunne gjøre ham likblek av redsel, sier Pendleton til US.

De neste årene smadret Wayne Rooney rekorder på samme måte som han hadde smadret motstandere på de humpete gressbanene i Croxteth.

Han ble Evertons yngste målscorer, Englands yngste landslagsspiller, yngste målscorer i et EM-sluttspill og han ble verdens dyreste tenåring. Men det var en rekord han satte som Bob Pendleton er sikker på betydde mer for ham enn noe annet.

– Da han scoret vinnermålet mot Arsenal på Goodison Park. At han ble tidenes yngste målscorer i Premier League var en ting, men for en gutt som hadde vokst opp som Everton-fan å få score et slikt mål bare dager før han fylte 17 år…

Bob Pendleton tygger litt på det. Han ser tankefull ut. Så sier han det.

– Jeg tror ikke det er noe annet mål Wayne har scoret noen gang, uansett anledning, som har gitt ham mer glede enn akkurat den scoringen.

Arsenals manager Arsene Wenger ble stående og måpe.

«Vi ble slått av en spesiell scoring fra et helt spesielt talent. Han er det største talentet i engelsk fotball jeg har sett siden jeg kom hit», sa franskmannen.

Den dagen var en superstjerne født. Men samme dag forsvant også uskylden. Og her kom det eneste problemet for Wayne Rooney. Det var dette som skremte ham. Oppmerksomheten.

– Etter kampen ville alle journalistene snakke med ham. Wayne ble sittende i garderoben. Jeg har blitt fortalt at han var helt hvit i ansiktet av skrekk bare ved tanken om å snakke med journalistene. Wayne elsket å spille fotball og han elsker det fortsatt, men all oppmerksomheten, særlig fra media, kunne han fint klart seg uten, sier Pendleton.

Også Everton-manager David Moyes beskyttet Wayne så godt som mulig.

– Kommer vi noen gang til å få intervjue Wayne, spurte en journalist fra Liverpool Echo.

– Ja, svarte David Moyes tørt.

– Når han er 37 år…

Delte fansen

Men så lenge fikk aldri Moyes bestemme over unge Wayne Rooney. Sommeren 2004 begynte Newcastle å flørte med en heftig lønnssjekk og overgangssummer som var uhørt for en tenåring. Så langt flyttet imidlertid aldri Rooney. Fem mil øst for Liverpool satt nemlig Sir Alex Ferguson. Han var fast bestemt på å la Rooney modne enda mer i Everton, men han skjønte at lutfattige Everton ville la seg friste av Newcastle. Og han handlet.

– Dagen da Wayne gikk til Manchester United var en trist dag for meg, men jeg visste at det ville være utrolig vanskelig for Everton å holde på ham. Vi trengte pengene. En kan kanskje si at overgangssummen for Rooney reddet Evertons økonomi, og deler av fansen vet det. Det vil si, alle vet det, men det er ikke alle som innrømmer det.

– Hvordan ser Everton-fansen på ham i dag?

– Jeg tror de aller fleste er positive, men det finnes også kritikere. Jeg tror det er en måte Rooney kan overvinne alle Everton-tilhengerne på…

– Og det er…?

– At han kommer tilbake hit og avslutter karrieren i Everton.

– Tror du det vil skje?

– Ja, jeg tror det er en god mulighet for det en dag. For karrieren hans gjorde Wayne det riktige valget med å dra til United, men han vil for alltid være en Evertonian, smiler Pendleton.

– Det interessante er, begynner han.

– Uansett hvilken av de aldersbestemte trenerne Wayne hadde i Everton så har de alle en unik historie å fortelle om han, smiler han.

Men ingen har en bedre histore enn Robert Pendleton, mannen som oppdaget bakgårdsgutten og fikk ham til å ta sine første steg på vei mot verdenstoppen.