I likhet med Manchester Uniteds egen historie har det gått opp og ned også for de av klubbens spillere som har deltatt i fotball-VM. Her tar vi for oss alle United-spillere som opp gjennom årene har blitt tatt ut til VM-troppene for sine respektive landslag, og ikke bare dem som til syvende og sist har fått spille. Vi innledet med mesterskapene i 1950 og 1954, og fortsatte deretter med 1958, 1962 og 1966 og 1970-1982. I dag har vi kommet frem til mesterskapene i perioden fra 1986-1994.
Hele syv United-spillere fra fire nasjoner opplevde æren av å bli tatt ut til dette andre Mexico-VM på bare 16 år. Mesterskapet skulle opprinnelig arrangeres i Colombia, men kaffelandet trakk seg etter hvert ut, blant annet på grunn av vanskelige økonomiske tider.
Stanset av «Guds hånd»
Kaptein Bryan Robson i aksjon mot Marokko. Det skulle bli hans siste opptreden i Mexico.
Dette var et mesterskap som i stor grad skulle bli dominert av én mann, nemlig Argentinas Diego Maradona. Det var heller ingen tilfeldighet at han var mannen som til slutt stanset England i kvartfinalen – både med lovlige og ulovlige midler. Dessverre manglet engelskmennene sin kaptein Bryan Robson da Maradona herjet som verst. «Captain Marvel» var nemlig blitt skadet i gruppespillkampen mot Marokko, og måtte se resten av mesterskapet med skulderen i fatle. Akkurat det syntes han kanskje var like greit med tanke på hva hans argentinske kapteinmotstykke senere utrettet mot nettopp England. Eller kanskje Robson var mannen som kunne ha stoppet den argentinske trollmannen? Den diskusjonene tar vi ikke her, men nevner i samme slengen at «Robbos» klubbkamerat, keeper Gary Bailey, også slapp å stå ansikt til ansikt med den geniale 10’eren. Southamptons Peter Shilton voktet nemlig buret i samtlige fem kamper. Men før det hele kom så langt som til kvartfinale, klarte England bare så vidt å kare seg gjennom gruppespillet. 0-1 mot Portugal, 0-0 mot Marokko og 3-0 over Polen, holdt imidlertid til en plass i 1/8-finalen. Der fulgte nok en 3-0-seier, mot Paraguay, før den allerede nevnte Maradona dukket opp med «Guds hånd» i kvartfinalen. Samme mann fullførte deretter sitt lille mirakel ved å plassere ballen forbi Shilton og i mål til 2-0. Det gjorde han etter først å ha driblet bort omtrent hele det britiske imperiet. Gary Linekers sene redusering til 1-2, fikk dermed bare kosmetisk betydning. England var ute.
Ingen Fergie-magi for Skottland
Alex Ferguson – Skottlands landslagssjef.
Også en viss Alex Ferguson var tilstede under mesterskapet i Mexico. Den 44 år gamle Aberdeen-manageren var blitt utnevnt til midlertidig skotsk landslagssjef etter Jock Steins plutselige død den foregående høsten. Men selv ikke med Fergie ved roret, Arthur Albiston i forsvar og Gordon Strachan på midtbanen, gikk det særlig bra. Tvert imot endte skottene sist i sin gruppe etter 0-1 mot Jesper Olsens Danmark, 1-2 for Vest-Tyskland (scoring av Gordon Strachan) og 0-0 mot Uruguay. I sistnevnte kamp ble Strachan for øvrig offer for en stygg takling omtrent før noen hadde registrert at kampen var igang. Overfallsmannen, Uruguays Jose Batista, ble sendt av banen etter bare 56 sekunder, og satte dermed en ikke spesielt flatterende VM-rekord. Uruguays trener, Omar Borras, var åpenbart ikke helt enig i utvisningen. I alle fall omtalte han etterpå dommer Joel Quiniou som «morder», og begrunnet det med at kamplederen hadde drept sitt lags vinnersjanser.
Dansk «tversover»
Jesper Olsen, her i aksjon mot Skottland.
Gruppen ble for øvrig vunnet av Danmark, som knuste all motstand på sin vei til 1/8-finalen. I tillegg til 1-0-seieren over skottene, imponerte de stort ved å feie over Uruguay (6-1) og en av mesterskapets store forhåndsfavoritter, Vest-Tyskland (2-0). John Sivebæk deltok for danskene, men det var klubb- og landslagskollega Jesper Olsen som fikk mest oppmerksomhet. Han tegnet seg på scoringslisten både mot Uruguay og Vest-Tyskland (straffespark), men ble den store syndebukken da Danmark ble knust av Spania i 1/8-finalen. Etter nok en gang å ha scoret fra straffemerket og sendt de «røde og hvide» i ledelsen etter 33 minutter, sendte han 10 minutter senere avgårde en tversoverpasning som aldri har vært å se i noen lærebok. I hvert fall ikke uten en stor, tykk X over både tekst og bilde. Ballen ble snappet opp av den hyperfarlige Real Madrid-spissen Butragueño, og det gikk som det måtte gå. I 2. omgang fulgte den spanske «Gribben» endte opp med å score ytterligere fire ganger i kampen som til slutt endte med kalassifrene 5-1.
For tøft for Whiteside & co.
Tidlig hjemreise for Norman Whiteside & co.
Akkurat som fire år tidligere, klarte lille Nord-Irland kunststykket å kvalifisere seg også til dette VM-sluttspillet. Og, som i 1982, var det VM-historiens yngste deltaker, Norman Whiteside, som forsvarte Manchester Uniteds ære. Denne gang var det imidlertid ikke nok for irene å kunne skilte med en fortsatt ung Whiteside på laget; det ble nemlig ikke avansement fra gruppespillet. Belfast-gutten rakk likevel å gjøre seg bemerket. Det var han som fant nettmaskene og sørget for poeng da Algerie ble holdt til 1-1 i åpningskampen. Med Spania (1-2) og Brasil (0-3) som de to øvrige motstanderne i innledningspuljen, måtte «Big Norm» og hans grønnkledde lagkamerater likevel takke for seg og sette kursen tilbake til Ulster.
Bryan Robson var på plass i den engelske troppen til sitt tredje VM-sluttspill, og hadde denne gang fått med seg sin midtbanekollega i United, Neil Webb. Samtidig var Jim Leighton på plass mellom stengene for et skotsk landslag som imponerende nok var kvalifisert for et VM-sluttspill for femte gang på rad. Men heller ikke denne gang skulle det lykkes de mørkeblå å ta seg videre fra gruppespillet. Ikke en gang 2-1-seieren over Sverige kunne endre på det, for Jim Leighton & co. tapte 0-1 både mot Brasil og Costa Rica.
Engelskmennene derimot, gjorde sitt beste VM siden de ble mestere i 1966. I en særdeles målfattig gruppe (7 mål på 6 kamper) spilte Bobby Robsons mannskap uavgjort mot Irland (1-1) og Nederland (0-0), men reddet seg videre med 1-0-seier over Egypt. Deretter ble Belgia beseiret 1-0 i 1/8-finalen og Kamerun 3-2 etter ekstraomganger i kvartfinalen. Kunne det gå hele veien? I semifinalen ventet den gamle fienden Vest-Tyskland, i en kamp som til slutt endte 1-1 etter 120 minutter. Dermed måtte de to ut i straffekonkurranse, hvor det gikk slik det som regel gjør når tyskere er involvert. De scoret på sine fire første, mens England bommet på to av fem. Bryan Robson spilte turneringens to første kamper før han ble vraket til resten, mens Neil Webb ikke slapp til i det hele tatt. De to fikk imidlertid noe å juble over da det viste seg at England stakk av med FIFAs Fair Play-pris.
Paul Gascoigne og Bryan Robson i 1-1-kampen mot Irland.
Fire år senere, i 1994, måtte England sitte hjemme og se VM fra tv-stolen. Derimot hadde den irske republikken klart å kvalifisere seg, og der befant det seg to spillere som til daglig var sysselsatt på Old Trafford. Guttene fra Cork, Roy Keane og Denis Irwin, fikk oppleve et rekordjevnt gruppespill hvor samtlige fire deltakere havnet på på 4 poeng! Og ikke nok med det: Mexico, Irland, Italia og Norge sto igjen med null plussmål og null minusmål! Meksikanerne var best med 3-3, og nordmennene dårligst med 1-1. De to andre, Irland og Italia sto begge med 2-2, men irene gikk videre fordi de hadde vunnet innbyrdesoppgjøret 1-0. I 1/8-finalen tok imidlertid «the luck of the Irish» slutt, og irene måtte dra hjem til den grønne øyen etter 0-2 mot Nederland. Keane spilte samtlige av Irlands kamper under mesterskapet, mens Irwin fikk med seg halvparten. Sistnevnte spilte mot Italia (1-0) og Mexico (1-2), men ble sittende på benken i de to siste, deriblant det ørkesløse og målløse oppgjøret mot Norge.
VM-finale: Brasil – Italia 0-0 e.e.o. og 3-2 på straffer
Roy Keane (i midten) i aksjon mot Italia. Til høyre: ex-Red Paul McGrath.
