Da United vant andredivisjon

Av: Andy Mitten (oversettelse: Ole Alexander Saue)

Søndag markerte vi 40-års jubileet for da Manchester United ble seriemestere i andredivisjon etter 1974/1975-sesongen som fremdeles blir positivt husket av eldre supportere som jevnlig så Tommy Dochertys lag spille.

– Vi fikk med oss tusenvis av supportere hvor enn vi gikk for å spille – og det var ikke alle som likte det, minnes Docherty, som fremdeles stråler, midtveis i 80-årene, boende i Marple, i nærheten av Manchester.

– Vi spilte uavgjort 4-4 i Hillsborough. En vakt kom bort til assistenten min, Tommy Cav, ved kampslutt og sa «dra deg tilbake hjem igjen, og ta med deg gjengen med hooligans med deg.» Cav svarte: «Det skal vi, og dere vil være tilbake på 15,000 neste uke». Porten hadde økt til 35,000 folk som hadde kommet «bare for å se United».

Etterfulgt av det første nedrykket etter krigen, stilte United med følgende startellever i åpningskampen mot Leyton Orient: Stepney, Forsyth, Houston, B. Greenhoff, Buchan, Morgan, Macari, Pearson, McCalliog, Daly.

– Buchan var kapteinen min. Rolls Roycen min. Han hadde alt. Han var hurtig, og likevel så du alltid at han hadde et andregir. Han var god i luften for størrelsen, en god takler, og en god markør. Han var ingen fantastisk balldistribitør, men han gjorde enkle og simple valg. Dersom jeg ville gjøre endringer, fikk jeg ham bare ned til sidelinjen, så gjorde vi de justeringene. Han var den perfekte kaptein både av og på banen, men han var sin egen mann. Dersom du sa «svart», ville han si «blå», minnes Docherty.

– Jeg husker jeg alltid lo da jeg så ham og [Lou] Macari fordi de var så forskjellige, men samtidig så gode venner. Dersom det regnet mens vi var på lagbussen, holdt alltid Macari tippekonkurranser på hvilken dråpe som ville nå enden av vinduet først.

Spissen Stuart Pearson signerte foran sesongen i andredivisjon. – En god spiss som jeg kjente godt fra tiden i Hull, sa Docherty.

– Vanskelig… men du kunne aldri spør ham hvordan det gikk, for han var en hypokonder.

Fansen, som heller aldri var redd for å vise sin aggressive side, elsket det like mye som Pearson koste seg i andredivisjon.

– Det var fantastisk, minnes Pearson, som nå bor i Manchester etter et tiår i Spania. – Det var noen problemer med fansen, men vi fikk med oss så mange fans til kamper at de mindre banene ikke tålte det. Vi spilte strålende angrepsfotball, og vi trodde vi kunne gå hele sesongen ubeseiret.

United gikk ikke ubeseiret – de tapte mot Hull for én gangs skyld – men de ledet tabellen hele sesongen, vant 26 av 42 ligakamper, spilte ni uavgjort og tapte syv.

– Vi tenkte alltid at dersom motstanderen scoret to, ville vi score tre. Vi visste bare hvordan vi skulle angripe, la Pearson til.

Etter syv seirer og to uavgjort i de første ni kampene, var United det eneste ubeseirede laget i de fire øverste divisjonene. Det første tapet kom mot Norwich, som lå på tredjeplass, 28. september, da Ted McDougall, spissen som ble vraket i United av Docherty, scoret begge målene.

Pearson ble Uniteds toppscorer med 17 mål på 36 kamper. De fleste innleggene kom fra Londoner Gordon «King of all Cockneys» Hill, mens den irske midtbanespilleren Gerry Daly også var en kreativ kraft. Daly spilte 45 kamper i opprykkssesongen, og scoret elleve mål.

– Vi spilte ikke mot de beste lagene i verden, mot andredivisjonslag, men vi måtte fremdeles gå ut og prestere og vinne kamper, sa Daly, som har lagt opp og bor i nærheten av Derby, hvor han en gang spilte.

– Vi tok ligaen med storm og å vinne mot svakere lag ga selvillit til et ungt lag til riktig tidspunkt. Jeg vet hvertfall at min egen selvtillit fikk et ordentlig løft og mye av det kom fra fansen. Jeg vet ikke hvorfor, men jeg hadde et strålende forhold til United-fansen. De brukte å synge: «Five foot eight, underweight …»

Daly avslutter – motvillig – sin egen sang. «Five foot eight, underweight, Gerry Daly’s fucking great.»

For ordens skyld: 5″8 er om lag 1,73 m.

– Jeg var faktisk 5″9 (1,75m) og 64 kg, som var helt perfekt, smilte Daly. Ikke at han så sånn ut. Blek og spinkel med hudfargen til en røyker, var han en overraskende elegant spiller som så ut til å flyte langs banen, bærer av merkelappen «det grå spøkelset».

– Nedrykk ga the Doc [Tommy Docherty] tid til å kvitte seg med dødt kjøtt, minnes Skotland-kaptein Buchan, som løftet troféet foran 4-0-seieren over Blackpool 26. april 1975. – Og det gjorde han. Jeg så heller ingen grunn til at vi ville komme rett tilbake igjen. Macari sier fremdeles at andredivisjon bare var noe piss. Han spilte ikke i de samme kampene som meg fordi det var tøft. Vi var den store fisken, og motstanderne spilte alltid bedre da de møtte oss. Fotballspillere gjør alltid det, fordi de tenker «dersom jeg spiller bra mot disse, vil de kanskje ha meg». Det var liksom deres cupfinale. Deres eneste sjanse til å spille mot Manchester United.

Uniteds støtte på bortekamper var helt enorm.

– Det var trøbbel i blant, men det skjedde som regel på togstasjoner eller borte fra stadionet. Det var for øvrig en ordentlig slåsskamp på tribunen bak målet borte mot Notts County ved slutten av sesongen. Jeg kunne ikke gjøre annet enn å se på det heller, sa Buchan.

Buchans makker i begynnelsen av sesongen i andredivisjon var Jim Holton, en 85 kilo tung mann som fansen sang følgende til: «Six foot two (1,88m), eyes of blue, big Jim Holton’s after you». Sangen inneholdt imidlertid faktafeil, Holton var 1,85m høy. Og mens han stadig vekk forsøkte å løpe opp spillere, trengte han en motorsykkel for å faktisk nå motspilleren. De fleste store engelske lagene på 70-tallet hadde en del skotske spillere i laget, og United flere enn de fleste, etter at The Doc hentet ikke mindre enn seks skotter: George Graham, Alex Forsyth, Lou Macari, Holton, Stewart Houston og Jim Calliog.

– Jim Holton var en stor og aggressiv midtstopper. Han var veldig forutsigbar på en god måte. Jeg forstod hvordan han spilte, og jeg kunne justere i henhold til det. Det var ikke alle defensive spillere jeg kunne gjøre det med. Jim var hentet fra Shrewsbury uten at Doc noen gang hadde sett ham spille. The Doc fikk likevel kreden, sier Buchan.

Belfast-fødte Sammy McIlroy var en nøkkelspiller. – Det var enklere å komme til rette i andredivisjon. De fleste gamle spillerne hadde gått, så andredivisjon var perfekt for oss yngre spillere. Vi kom sammen som et lag, og vi hadde et strålende lag i tre år, sier McIlroy.

McIlroy spilte 51 kamper den sesongen, og scoret ti mål. – Atmosfæren var helt revolusjonært i garderoben. Det var en hyggelig plass og vi kunne alltid knapt vente til neste kamp. Fansen fulgte oss i hopetall. Vi kunne gå til et sted som Leyton Orient, og det var tusenvis av United-fans både innenfor og utenfor stadion. Forventningene var høye, men vi klarte oss fint med det. Vi visste at vi måtte rykke opp ved første forsøk, sier McIlroy.

Scouse-vingen Steve Coppell signerte i februar 1975 fra Tranmere Rovers for bare £40,000. Han hadde en umiddelbar innvirkning på laget og United var ubeseiret de resterende elleve kampene av sesongen. Coppell var ikke den erketypiske fotballspilleren selv om han ble født i fotballfabrikken, og senere Wayne Rooneys hjem, Croxteth.

– Jeg var en fulltids økonomistudent ved Liverpool University, som spilte deltid for Tranmere. Fotball var en bonus for meg, etter at jeg hadde innsett at jeg ikke maktet å ta det aller siste steget, har Coppell senere uttalt.

– Noen Liverpool-direktører hadde visst sett meg spille, og midtveis i mitt andre år på universitetet fikk jeg en telefon som sa at Manchester United ønsket å kjøpe meg og at Tranmere hadde blitt enige med dem om en overgangssum. Det var som en drøm.

Selv på den tiden var summen (£40,000) liten, selv om United måtte betale ytterligere £20,000 dersom Coppell spilte 20 eller flere kamper. Han endte opp med 395 – ikke verst for en spiller som trente alene i Liverpool etter å ha signert.

Liverpool ville ha signert Macari hadde de fått det som de ville, men United snappet opp den skotske spissen foran nesen på dem. 18 mål var det meste han scoret i løpet av en sesong på de 12 sesongene han var på Old Trafford.

– Over en million supportere så oss den sesongen og vi hadde i snitt mer enn 48,000 supportere på hjemmebane. Det er strålende til et andredivisjonslag å være, minnes Macari. – Vi hadde flere supportere enn alle førstedivisjonsklubbene og tvilen jeg tidvis hadde på å ikke ha gått til Liverpool forsvant da jeg scoret i sesongens siste kamp mot Blackpool.

Det er 40 år siden og United har ikke vært i nærheten av å gå ned igjen. Ikke at de som så den andredivisjonssesongen noen gang kommer til å angre.