Som United-reporter i lokalavisen Manchester Evening News har han gått fra ukentlige telefonsamtaler med Sir Alex, til å dekke klubben tett også etter at skotten ga seg.
I oktober avsluttet han imidlertid samarbeidet med Manchester Evening News. Det gjorde han etter 23 trofeer på 22 år som avisens United-korrespondent, en jobb han hadde helt siden FA-cupfinalen i 1995.
Av: Stuart Mathieson Oversettelse: Eivind Brennhovd Holth
Vi har kommet til den tiden av året da alle begynner å bli urolige.
Siden Sir Alex Ferguson pensjonerte seg i 2013 har våren bragt med seg øyeblikk som har formet fremtiden på Old Trafford.
For ganske nøyaktig fire år siden leverte United-laget til David Moyes en elendig forestilling mot Everton på Goodison Park.
Som en del av et PR-stunt av et bettingselskap satt en mann kledd ut som mannen med ljåen bare noen meter fra Moyes, som til sin store skrekk så sitt United tape 0-2.
To dager senere var hans ti måneder som Fergusons arvtaker over.
Samme helg to år senere spilte United semifinale i FA-cupen mot Everton på Wembley.
Annonse
Laget til Louis van Gaal vant etter en sen scoring av Anthony Martial, og nederlenderen fikk til slutt trofeet.
Seieren i semifinalen utsatte det uunngåelige.
Bak kulissene var allerede jobben med å forberede ansettelsen av José Mourinho så fort Van Gaal hadde fått sparken i gang.
Jeg er ikke i tvil om at Van Gaal ville fått sparken umiddelbart, hadde det blitt tap i den semifinalen.
Han var allerede ferdig, og suksessen i finalen mot Crystal Palace kunne aldri ha endret United-hierarkiets planer for fremtiden. Det fikk bare avgjørelsen til å virke kald og hjerteløs.
Det er en følelse i enkelte kretser hos supportere og kritikere at Mourinho nærmer seg et lignende punkt som de nevnte med Moyes og Van Gaal.
Lørdagen i London er D-dagen.
Jeg mistenker at mange sportsredaktører rundt omkring i England i disse dager sier til journalistene sine at det er på tide å begynne å tenke på å skrive en nekrolog.
Annonse
Det skjedde med meg et par ganger i Manchester Evening News.
Det var ikke en situasjon jeg nøt.
Bare noen uker etter at jeg hadde begynt som MENs United-reporter i 1995, var det noen i redaksjonen vår som mente Ferguson burde gå.
Til min irritasjon, kjørte vi en avstemning, slik at leserne kunne gi sin mening. Som du sikkert kan gjette var det mange City-fans som ga sine stemmer.
Jeg ble også ringt opp av en av lederne i det da nyopprettede IMUSA (Independent Manchester United Supporters Club) som stadig vekk ba meg om å skrive at Ferguson burde få sparken.
Jeg sto imot. Kan du tenke deg hvordan det ville sett ut hvis jeg hadde skrevet den artikkelen i 1995? Se på hva Fergie oppnådde etter den sommeren!
Karrieren min hos MEN hadde vart i 22 dager og ikke i 22 år.
Du er nødt til å ta stilling til disse spørsmålene, og rundt 2005-2006 dukket de opp igjen.
Det var antydninger om at Fergie var for gammel, det var krangler med Roy Keane og Ruud van Nistelrooy, og fansen var misfornøyd.
Sportsredaktøren foreslo at vi skulle vurdere en «Fergie må gå»-artikkel. Jeg argumenterte imot, og heldigvis var han enig i at jeg selv kunne bestemme om jeg ville skrive artikkelen eller ikke.
Valget mitt ble rettferdiggjort da United vant Premier League neste sesong og Champions League i 2008.
Annonse
Igjen – hvor dum hadde jeg ikke sett ut om jeg hadde skrevet at han burde få sparken?
Jeg hadde den samme samtalen med den samme sportsredaktøren rett før påsken i 2014, da sesongen til David Moyes begynte å slå sprekker.
Vi var begge enige om at selv om det ville være riktig å være hard mot ham og måten laget hans spilte på, virket det ikke sannsynlig at United ville sparke ham allerede.
Vi tok feil.
Spol fram to år til da jeg var hjemme og tilbragte én ukes ferie. United var i Danmark og spilte mot Midtjylland i Europa League.
United ble slått 2-1 og var helt sørgelige.
Jeg fikk en telefon fra MEN-redaktøren og sportsredaktøren som begge ville diskutere en kritisk kommentar om situasjonen på Old Trafford.
Denne gangen kunne jeg ikke være uenig. Det var fryktelig. Supporterne var misfornøyde med Van Gaal-fotballen, og selv om jeg likte fyren, var det på tide å argumentere for at han skulle få sparken.
Tittelen på forsiden i MEN var «Gå nå!».
Jeg tenkte meg godt om da jeg skrev den, og jeg likte ikke tanken på å ha blod på mine hender dersom han skulle få sparken. Men det er sånn det fungerer.
Det skjedde ikke umiddelbart, men det ble uunngåelig.
Dersom jeg fortsatt hadde vært i MEN nå, er jeg sikker på at jeg ville hatt de samme samtalene med redaktørene mine.
Annonse
Er det på tide å skrive en artikkel om at Mourinho må gå?
Den elendige forestillingen mot West Bromwich var et skikkelig bunnpunkt.
Comebacket i thrilleren mot City ble umiddelbart historie. Et tap for tabelljumboen samtidig som du serverer City tittelen er hardt å svelge.
Det ble beskrevet som en Van Gaal-lignende fotballkamp, og fanklubben til Mourinho er i ferd med å miste medlemmer.
Ville jeg kopiert Van Gaal-nekrologen min og byttet ut navnet med José Mourinho hvis jeg fortsatt var i MEN?
Nei.
Med Van Gaal så jeg bare en kjedelig og uhyggelig fremtid, men jeg har fortsatt troen på Mourinho og at det finnes en mer spennende og taktisk manager der hvis han bare får de riktige spillerne.
Det er det som er nøkkelen.
Han mønstrer fortsatt lag med spillere fra Fergie-, Moyes- og Van Gaal-tiden.
La oss gi ham én sommer til med spillerkjøp og se hvordan det går.
Men jeg er nødt til å innrømme at han balanserer på en knivsegg nå.
