Som United-reporter i lokalavisa Manchester Evening News har han gått fra ukentlige telefonsamtaler med Sir Alex den første tiden, til å dekke klubben også tett etter at skotten ga seg.
I oktober avsluttet han imidlertid samarbeidet med Manchester Evening News, etter 23 trofeer på 22 år som avisas United-korrespondent, en jobb han har hatt siden FA-cupfinalen i 1995.
Nå skriver han for united.no.
Får vi nye «Fab Four»?
Annonse
Av: Stuart Mathieson, oversatt av Dag Langerød
De kalte dem “Fab Four”, spissgutta Sir Alex Ferguson samlet sammen på tampen av 90-tallet og som ble nøkkelen i det som skulle gi The Treble i 1999.
Har Jose Mourinho nå endelig fått på plass en gjeng som kan utgjøre samme forskjell?
United har flere ganger forsøkt å finne en ny gjeng av samme kaliber, etter at de gutta begynte å dra hver sin vei på starten av 2000-tallet, men de har aldri helt lyktes. Sånn har det vært også i de fleste andre klubber.
Det føles likevel som om det er en sjanse for at signeringen av Alexis Sánchez, kombinert med dyrkjøpte Romelu Lukaku og en Marcus Rashford og Anthony Martial som er i stadig utvikling, igjen kan gi United den drømmekvartetten lengst framme som de har drømt om i nesten to tiår.
Fergie skal selvsagt ha mye av æren for at han traff som han gjorde med Yorke, Cole, Sheringham og Solskjær, men det var også en porsjon flaks med i bildet.
For eksempel. Da United-manageren var klar på at han ville signere Yorke fra Aston Villa fikk han tøffe spørsmål fra United-styret om hvilken rolle Cole da ville få i troppen. Klubbens ledelse var bekymret for at det hele var litt for ekstravagant.
Til slutt bestemte de seg for å vente til slutten av august 1998 før de kjøpte Yorke, slik at overgangssummen kunne bokføres på neste regnskap. Dette fordi de allerede hadde brukt 14 millioner pund den sommeren på Jaap Stam og Jesper Blomqvist.
Annonse
Fergie ønsket faktisk enda en spiss, men han mislyktes i jakten på Patrick Kluivert. Hadde han fått kloa i nederlenderen ville kanskje ikke Yorke-kjøpet fått grønt lys, eller, hvis det hadde fått det, så ville trolig Cole, Sheringham eller Solskjær blitt ofret.
Da ville aldri «Fab Four» sett dagens lys.
Med tanke på det som skjedde på Nou Camp i Champions League-finalen i 1999, så er det også ganske rart å tenke på at Ole Gunnar Solskjær faktisk kunne endt i Tottenham bare tre måneder inn i Treble-sesongen. United aksepterte Tottenhams bud, Fergie aksepterte det motvillig, men Ole Gunnar ville ikke dra. Han ville heller ta opp kampen med de tre andre.
Så, til tross for at de fire ble hyllet som en fantastisk suksess, så var det til tider bare så vidt det gikk som det gikk.
Fergie var også heldig i at Yorke og Cole fant tonen så raskt som de gjorde. Kjemien var der fra første stund, og selv ikke Fergie hadde sett for seg det. Han kunne trolig heller ikke sett for seg at det å hvile de to, og rullere på spissene, ville gi så stor suksess som det gjorde.
– Da Sir Alex hadde meg, Yorkie, Ole og Teddy så var vi alle ulike spillere, men det vi hadde felles var at vi alle var målfarlige og at vi alle kunne spille sammen med hverandre, sa Cole en gang til meg.
– Uansett hvilken kombinasjon han valgte så fungerte det. Jeg vil tro at alle var misunnelige på ham den gangen, la han til.
Da magien til slutt forsvant så gikk United for Ruud van Nistelrooy i 2001, men de fant aldri tilbake til den perioden med fire så målfarlige spillere lengst framme.
Annonse
Et par ganger virket det som om Fergie hadde funnet den rette oppskriften igjen, for eksempel da han kombinerte Wayne Rooney med Dimitar Berbatov, Javier Hernandez og Michael Owen.
På samme måte håpet han at Robin van Persie, Rooney, Hernandez og Danny Welbeck skulle bli det, men det fungerte aldri like bra, selv om United fortsatt vant trofeer.
Det handler rett og slett om at så mye må fungere for at noe skal bli ekstraordinært. Også det man ikke kan planlegge med. De må være en forståelse, blanding av kvaliteter, miks av ungt og gammelt og selv da har man ingen garantier.
På papiret har Mourinhos fire alle de rette ingrediensene, selv om det er en aldersforskjell mellom gamle «Fab Four»og disse nye. I 1999 var guttas snittalder nemlig 28, mens Mourinhos menn nå er 24 år gamle i snitt.
29 år gammel bidrar Sanchez imidlertid med viktig erfaring, mens Martial og Rashford er mye yngre enn det Cole og Yorke var.
Men, akkurat som i 1999, så har alle fire vist at de kan score mål på Premier League-nivå.
De har også X-faktor, villskap, kraft og eleganse. De har alt.
Så må vi bare vente og se og be om at de klarer å kombinere seg imellom, slik at vi kan få noe som likner på Yorke-Cole-kombinasjonen som skremte vettet av motstanderne.
Uniteds mulighet til igjen å bli en supermakt på fotballbanen avhenger faktisk av det.
