Som United-reporter i lokalavisa Manchester Evening News har han gått fra ukentlige telefonsamtaler med Sir Alex den første tiden, til å dekke klubben også tett etter at skotten ga seg.
I oktober avsluttet han imidlertid samarbeidet med Manchester Evening News, etter 23 trofeer på 22 år som avisas United-korrespondent, en jobb han har hatt siden FA-cupfinalen i 1995.
Nå skriver han for united.no.
Om overgansvinduet
Annonse
Av: Stuart Mathieson, oversatt av Dag Langerød
Manchester United blir ikke lenger beskyldt for å være gjerrige.
Den pågående Alexis Sanchez-sagaen, som kan ende med at Arsenal-spissen blir United-spiller, har igjen bevist at toppene på Old Trafford, ledet av Ed Woodward, er klare til å grave dypt i lommebøkene hvis det må til for å styrke troppen.
Sanchez ender riktignok ikke på samme økonomiske nivå som Paul Pogba og Romelu Lukaku, men hvis man legger sammen hele pakka – overgangssummen og lønna – for en spiller som står uten kontakt til sommeren, så blir summene ganske så overveldende.
Det sier sitt at Manchester City denne gangen ikke kunne konkurrere.
Samtidig vet vi selvsagt at om de lyseblå virkelig ville det så kunne de ha matchet – og også forbedret Uniteds tilbud, men det at Woodward og co er villig til å gå til kamp mot City vitner om nye tider på Old Trafford.
Å signere en chilener, etter det som blir en overgangs-saga, fikk meg til å tenke tilbake til 1998 da Alex Ferguson kikket mot det søramerikanske markedet for å forsterke en tropp som akkurat hadde mistet tittelen sin til et Arsenal som vant The Double.
Fergie endte opp med Jaap Stam og Jesper Blomqvist, men han ønsket også en ny målscorer på topp.
Annonse
Det er egentlig vanskelig å tro det nå, siden vi vet hvor magisk koblingen Andy Cole og Dwight Yorke ble, men Coles posisjon var truet, og Ferguson og hans assistent, Brian Kidd, kikket nøye på River Plate-spiss Marcelo Salas.
Han var den store stjernen i Sør-Amerika, og sagaen rullet på ganske så lenge.
Til slutt så klarte ikke United å få i havn Salas-signeringen. Han dro i stedet til Lazio, og daværende United-formann fikk en masse kritikk.
Beskyldningen gikk på at han var gjerrig.
Sånn fortsatte det med United og penger ganske så lenge, egentlig helt frem til Woodward ble ansvarlig for forhandlinger fra 2013.
Da var plutselig ikke penger et altfor stort problem lenger.
Samtidig var det ikke alltid så enkelt, heller. Jeg husker for eksempel hva Martin Edwards sa, da han til slutt så rødt over all kritikken.
– Jeg må fortelle dere, jeg er drita lei av Salas, møkklei.
Annonse
– Vi fikk en pris på ham, jeg tror det var 13 millioner euro, 8-9 millioner pund, det var ikke noe problem med det. Og lønna hans, da vi pratet med ham, var heller ikke noe problem.
– Men Salas var ikke min avgjørelse. Det var ikke styrets avgjørelse. Det var Alex Fergusons avgjørelse.
– Brian Kidd reiste for å se ham i aksjon, og rapporterte tilbake at han var en ganske så god spiss.
– Alex dro så selv for å se ham, og da spurte vi: «Hør her, kommer Salas til å spille eller kommer Cole til å spille?»
– Da trakk han seg fra overgangen. Det var ikke United-styret eller andre som gjorde det.
– Så jeg er møkklei av å lese om at vi ikke hadde råd til Salas. Vi hadde råd, og vi kunne hatt ham.
Likevel var følelsene lenge at United var for sparsommelige på overgangsmakedet, og at de mistet mange spillere på grunn av at de ikke ville konkurrere ordentlig.
Den følelsen ble enda mer gjeldende i de siste årene før Sir Alex ga seg, da han hele tiden argumenterte for at det «ikke var noen verdi i overgangsmarkedet». Som en konsekvens begynte United-troppen å tape seg.
Nå for tiden lar ikke lenger United seg pille på nesa, og å stjele Sanchez da han virket å være på vei til Etihad beviser nettopp det.
Dette skjedde også i samme uke som Jose Mourinho avslørte at United kom til å utløse klausulen i David de Geas kontrakt, som gjør at han blir i Manchester ytterligere en sesong.
Det er store nyheter, minst like store nyheter som det å få kloa i Sanchez.
Annonse
Det viser også at United, for eksempel kontra Real Madrid, viser en helt annen styrke nå enn tidligere.
Jeg kan faktisk hevde at jeg er litt av årsaken til at United ikke vil la seg herse med av de spanske gigantene.
Da Real ønsket De Gea sommeren 2015 så ble mye av jobben med å få frem Reals budskap levert av den spanske avisa Marca. Avisa har alltid blitt sett på som et talerør for Real. Alt de skrev om Real ble derfor sett på som korrekt, siden det sannsynligvis var lekket fra korridorene på Santiago Bernabeu.
Som et svar på de skriveriene ble jeg informert om at United kom til å kreve en verdensrekord-overgang for en keeper – hvis en overgang skulle være aktuelt. Det betød at det måtte bli dyrere enn de 32,6 millionene med pund som Juventus kjøpte Gianluigi Buffon for fra Parma i 2001.
Nå høres ikke det mye ut, men bare for tre år siden så var disse summene faktisk store penger.
Vi slo også saken stort opp i Manchester Evening News.
Dagen etter var dette også den store saken i Marca, og Real Madrid hadde fått meldingen: De kom ikke til å få De Gea på billigsalg, og de kunne ikke herse med United.
Så vet alle at det til slutt også var behov for en halvdårlig spansk faksmaskin for at De Gea-overgangen skulle kollapse, men United hadde uansett vist styrke.
Akkurat som de har gjort det igjen nå i dette overgangsvinduet.
