– Det trengs flere Matic’er

Som United-reporter i lokalavisen Manchester Evening News har han gått fra ukentlige telefonsamtaler med Sir Alex, til å dekke klubben tett også etter at skotten ga seg.

I oktober avsluttet han imidlertid samarbeidet med Manchester Evening News. Det gjorde han etter 23 trofeer på 22 år som avisens United-korrespondent, en jobb han hadde helt siden FA-cupfinalen i 1995.

Nå skriver han for united.no.

Trykk her for å lese flere eksklusive saker fra Stuart Mathieson.

United trenger flere Matic’er

Av: Stuart Mathieson, oversatt av Steinar Madsen

José Mourinho splitter virkelig folket.
Idet man tror at hagen er i sin skjønneste orden, har han for vane å pløye gjennom bedet og rasere alle blomsteroppsatsene.

Sist høst, da United var ubeseiret etter tolv kamper fra sesongstarten, dro de til Huddersfield og spilte en elendig kamp.
Da bestemte United-manageren seg for at tiden var inne til å kritisere spillerne sine offentlig, og fôret mediene med en verbal volley.

Dette utløste rykter om misnøye i United-garderoben. Spillerne satte ikke pris på å bli hengt ut for offentligheten, fremfor innad i det hellige rom.

Ny fred, ny utskjelling

Nå, etter to seire over Topp 6-rivalene Chelsea og Liverpool hjemme på Old Trafford, og det på hver side av comebacket mot Crystal Palace, syntes freden og den gode følelsen å være gjenopprettet. Så blåser han alt i stykker med utskjelling av spillerne, først etter Champions League-miséren mot Sevilla, og deretter i kjølvannet av den lite imponerende FA-cupseieren over Brighton.

Det er tappert, modig, eller – som noen vil uttrykke det, fullstendig uakseptabelt, å beskylde noen av spillerne dine for å mangle personlighet, klasse og vilje, slik han gjorde etter oppgjøret mot Brighton.

Etter kampen mot Sevilla brukte han den påfølgende fredagens pressekonferanse til en tolv minutter lang tirade om Uniteds europacup-meritter siden 2008.

I begge tilfellene hadde han rett. Men, at han presenterte misnøyen sin så sterkt foran journalister og tv-kameraer, det var oppsiktsvekkende.

Gull for en journalist

Enkelte fans oppfattet dette som en avledningsmanøver, en snedig måte å flytte kritikk over fra seg selv og evnen til å få det beste ut av et kostbart mannskap.

Andre mente at spillerne fikk nøyaktig som fortjent og stilte spørsmål om hvorfor de skal beskyttes.

Som journalist som dekker pressekonferanser før og etter kampene, som fredagstiraden og kritikken etter Brighton-kampen, gnir du deg i hendene, for dette er gull. Du vet at rapporten din vil få strålende lesertall.

I tiden før sosiale medier, var ingenting mer spennende enn å dra tilbake til kontoret, eventuelt ringe opp sportsdesken, for å fortelle dem at notatblokken din inneholdt dynamitt.

Da jeg var så heldig å ha det privilegium å kunne ringe opp Sir Alex Ferguson hver eneste dag, kunne jeg knapt vente med å fortelle sportredaktøren min om det dersom manageren hadde gitt meg noe eksplosivt.

I de tider hadde du tid til å sole deg i glansen av en god historie før du skrev den ned og fikk den på trykk. Du visste at leserne og journalistkollegene dine ville sluke den. Det var rett og slett en fjær i hatten.

Alle vet alt

Nå til dags, med sosiale medier, Twitter, Facebook, og så videre, vet sportsdesken alt som blir sagt omtrent idet ordene kommer ut av managerens munn. Det finnes ikke lenger noen glede i å ta en telefon for å opplyse dem!

Som antydet – for en fotballjournalist er det ingenting som kommer opp mot en klubbmanager som gir spillerne sine inn.

Slikt skjedde svært sjelden under Fergie, og jeg kan ikke huske én gang under Moyes. Men så kom Louis van Gaal. Han var forfriskende ærlig og åpen. Noe ble holdt innenfor husets vegger, men det skjedde ofte at han serverte noen perler.

Mourinho er på et annet nivå.

Vær åpen, legg kortene på bordet

Behandlingen av Luke Shaw har dominert mang en spaltemeter, først under Van Gaal og måten han kritiserte spillerens form, og Mourinho har heller ikke latt ham slippe unna.

Hvis fotballspillere ikke gjør som de blir fortalt, da er kanskje managere i sin fulle rett til å informere fansen om forventninger og hva som har blitt lagt av planer på treningsfeltet. Særlig når de ikke får noe igjen for det på kampdag.

En manager kan kanskje beskyldes for å unndra seg kritikk, men hvor mange sparkede managere har ikke etterpå måttet tåle å høre spillere komme med hule uttalelser som: «Vi sviktet sjefen vår.»

Da må det være bedre å legge kortene på bordet og gjøre alle kjent med situasjonen.

Dette var ikke akkurat Fergies «modus operandi», men alle managere som opplever suksess benytter heller ikke lik taktikk for å få det beste ut av sine spillere.

Gikk han for langt?

Siden Luke Shaw ble tatt av banen ved halvtid mot Brighton, har han fått mye sympati i kjølvannet av Mourinhos utbrudd.

Jeg var på Old Trafford og sto og ventet i «mixed zone» etter kampen, da noen av de andre reporterne fikk høre hva Mourinho hadde sagt om Shaw.

Min umiddelbare reaksjon, og mine kollegers, var at slik offentlig refs og ydmykelse var helt på jordet. Mourinho hadde gått litt for langt.

Men så kom Nemanja Matic. Han stoppet opp og gikk med på å ta en liten prat med meg og et par andre journalister.

Vi spurte da den serbiske midtbanespilleren om Mourinho som manager.

– Jeg har ikke hatt så managere, men han er spesiell på den måten at han bestandig ønsker å vinne, sa han.

– Man ser det når vi har tapt. Han kan ikke akseptere tap. Sannsynligvis er det derfor managerkarrieren har gitt ham mer enn 20 troféer.

– Det er veldig vanskelig å jobbe sammen med ham, for han vil hele tiden ha mer og mer. Selv om du skulle vinne ligaen, så vil han vinne den igjen neste sesong. Det er sånn han er, og det må spillerne være innstilt på.

– Jeg liker at manageren hele tiden ønsker bedre prestasjoner, for da må du løfte deg. Du må alltid yte ditt beste. Jeg liker å jobbe på den måten, jeg liker et slikt forhold, så jeg er fornøyd.

– På dette høye nivået, i Manchester United og der jeg tidligere spilte, i Chelsea, må spillerne være klare for slik, for presset er stort.

Pisken og gulroten

Så Matic hadde overhodet ingen problemer med Mourinhos metoder. Akkurat slik spillere som Ryan Giggs ikke hadde noen problemer med Sir Alex. Vingen var ofte det private målet for Fergies hårtørker. Han fikk den i halsen fordi Ferguson visste at han kunne takle det.

Andre slapp unna jernhansken og ble isteden behandlet med silkehansker, alt som følge av måten de responderte på. Det var historien om pisken og gulroten.

Kanskje Mourinhos eneste feil er at han ikke vet hvem som trenger hva.

Det som imidlertid står klart for meg, er at Manchester United trenger en spillerstall med flere Nemanja Matic’er.