– 192 overgangs-rykter og null rett

Som United-reporter i lokalavisa Manchester Evening News har han gått fra ukentlige telefonsamtaler med Sir Alex den første tiden, til å dekke klubben også tett etter at skotten ga seg.

I oktober avsluttet han imidlertid samarbeidet med Manchester Evening News, etter 23 trofeer på 22 år som avisas United-korrespondent, en jobb han har hatt siden FA-cupfinalen i 1995.

Nå skriver han for united.no.

Overgangsvinduet og United

Av: Stuart Mathieson, oversatt av Dag Langerød

Mens United nyter varmen i Dubai denne uka, så har temperaturen også økt i Manchester, med et overgangsvindu som er i ferd med å ta av.

Såkalte «kilder», «personer på innsiden av klubbene», «folk med innsikt», «venner av familien» eller bare «en venn» – i tillegg til agenter – blir jevnlig sitert av journalister som forsøker å finne ut hvilke spillere som er i ferd med å skrive under for hvem.

Spekulasjonene er mange nå, og det er sant at noen aviser og journalister kan miste gangsynet. Det er imidlertid verdt å vite at flertallet faktisk bare vil fortelle sannheten.

Fansen ønsker informasjon, og sulten etter transfer-nytt er umulig å stagge.

Personlig har jeg alltid syntes at overgangsvinduene har vært frustrerende å dekke. Av og til har de imidlertid også vært svært givende.

Jeg glemmer aldri hvordan Sir Alex Ferguson, like etter at jeg ble United-reporter i Manchester Evening News (MEN), påpekte overfor meg hvor langt unna virkeligheten transfer-historiene var. Det ble nemlig en fast greie mellom oss at jeg hver mandag morgen spurte ham om hva som faktisk stemte av det som hadde stått i søndagsavisene.

Til slutt ble han så lei av å svare på disse spørsmålene at han forklarte meg:

– Hør her, i min første sesong i klubben så var det én enkelt søndagsavis som koblet meg til 192 spillere.

– Den sesongen signerte jeg så to spillere – Viv Anderson fra Arsenal og Brian McClair fra Celtic, men denne ene avisa nevnte ingen av de to blant de 192 navnene de skrev om.

– Det sier det meste.

Som lokaljournalist var jeg privilegert som hadde daglig tilgang på Fergie og også formann Martin Edwards, og senere også Peter Kenyon og David Gill.

Som en konsekvens så trengte jeg egentlig ikke spekulere så mye rundt overganger i mine første år i jobben.

Manchester Evening News var opptatt av kredibilitet og fakta, og med mindre en artikkel kunne bekreftes 100 prosent så ville de egentlig ikke sette den på trykk. Det passet meg bra.

Det betød at jeg ikke trengte å forholde meg altfor mye til agenter, som alltid var mer enn villig til å snakke uoffisielt om alt og ingenting, men aldri var tilgjengelig når det virkelig skjedde noe.

Selvsagt hørte man mye om potensielle overganger, og på generell basis så vil jeg påpeke at Uniteds ledere var så behjelpelige som de kunne være.

De holdt heller munn enn å lyve.

Som journalist kunne det ofte være frustrerende, men samtidig kunne jeg se deres side av saken også. Hvorfor skulle de være interessert i å bekrefte – slik at rivaler kunne se det – at de var interessert i en spiller?

Jeg var heldig som hadde tilgang til mannen på toppen i United.

Jeg husker at jeg intervjuet Martin Edwards på kontoret hans på starten av 1998/99-sesongen. Jeg fikk alltid et én-til-én-intervju med ham kvelden før ligastart, men denne gangen fikk jeg mer enn normalt.

Det var ingen hemmelighet at Fergie jaget Dwight Yorke, og vi satt og pratet da faks-maskinen hans begynte å tikke. Ut spratt det så et ark.

United-formannen tuslet over, tok en titt og sa: ”Se der, ja. Der har du en artikkel. Aston Villa har akkurat avslått et bud fra oss på Dwight Yorke”.

Året før hadde jeg min daglige samtale med Fergie og spurte om interessen i Blackburns Henning Berg.

– Nærmer det seg en løsning, spurte jeg.

– Hold an et lite sekund, svarte han da.

Han hadde åpenbart tilgang til en annen telefon på kontoret, og jeg hørte at han sa:

– Formann, jeg har Stuart Mathieson på telefonen her. Han spør om Henning Berg. Er den overgangen i orden?

Overgangen ble ikke helt bekreftet over telefonlinja da jeg satt der, men han ba meg ringe tilbake litt senere samme dag. Da ble overgangen bekreftet – til det som ble en eksklusiv sak for MEN.

Det var likevel ikke alltid like enkelt eller produktivt.

Det helt motsatte av Berg skjedde da Teddy Sheringham ble signert i 1997. Ingen ville si et ord til meg selv om overgangen åpenbart var i ferd med å gå i orden.

Klubben innkalte så til pressekonferanse samme ettermiddag.

Det var sterke indikasjoner på at det var Sheringham som ville bli offentliggjort, men den gangen så hadde MEN deadline klokka 15 på ettermiddagen.

Problemet var bare at pressekonferansen begynte klokka 15, og at jeg ikke var 100 prosent sikker på at det var han som ble presentert.

Jeg gjorde likevel historien klar, dro til Old Trafford og var klar til å trykke «Send» så fort jeg visste at det var Sheringham.

Jeg dro opp tidlig og møtte så på klubbsekretæren som kom gående med en ny, rød trøye brettet sammen, men med navnet på den nye spilleren på baksiden.

Men selv han ville verken si noe eller vise meg navnet.

Da Sheringham tuslet inn til pressekonferansen klokka 15 kunne jeg omsider trykke «send», men snakk om å gjøre det vanskelig…

Ferguson pleide å klage over at vi måtte prates hver dag, men mitt argument var at hvis klubben ikke frivillig ga fra seg informasjon så måtte jeg jage den selv.

Det lærte jeg en lekse på i jula 1997, dagen etter at United hadde spilt mot Everton på Boxing Day.

Jeg tenkte at Fergie sikkert ikke var på kontoret, og uansett så var det nok å skrive om etter kampen dagen før. Derfor droppet jeg å ringe ham.

Samme dag solgte så Karel Poborsky til Benfica – uten at jeg fikk den historien.

Det var alltid sånn.

Man fikk noe, men man gikk også glipp av noe.

Da Uniteds bygget opp sin egen media-avdeling, og måtte serve sitt eget kampprogram, sitt eget magasin, MUTV og til slutt også en egen nettside, så ble det gradvis mer og mer vanskelig å få eksklusivt nytt fra Sir Alex eller klubbledelsen. De måtte gi det til sine egne medie-kanaler først.

Det var fortsatt offisielle kontakter i United som kunne styre deg i riktig retning når det gjaldt overganger, og jeg var ganske heldig ved at klubben ofte varslet meg én time før de offentliggjorde en signering.

På den måten kunne jeg gjøre klar en artikkel som ble publisert bare sekunder etter at klubben selv hadde offentliggjort den.

Det var selvsagt ikke like bra som en eksklusiv sak, men det var vel det nest beste i det som har blitt en mediehverdag innen fotballen som stadig er i endring.