– Alt gikk fint, men så kom Solskjær!

Få engelske journalister har jobbet tettere på United de siste 20 årene enn Stuart Mathieson.

Som United-reporter i lokalavisen Manchester Evening News har han gått fra ukentlige telefonsamtaler med Sir Alex, til å dekke klubben tett også etter at skotten ga seg.

I oktober avsluttet han imidlertid samarbeidet med Manchester Evening News. Det gjorde han etter 23 trofeer på 22 år som avisens United-korrespondent, en jobb han hadde helt siden FA-cupfinalen i 1995.

Nå skriver han for united.no.

Trykk her for å lese flere eksklusive saker fra Stuart Mathieson.

Av: Stuart Mathieson, oversatt av Steinar Madsen

Øyeblikket, adrenalinrushet og det frenetisk utålmodige som kjennetegner en direkteoverført kamprapport. Dette er det området i min jobb for MEN som jeg har savnet mest siden jeg delvis pensjonerte meg i oktober.

Men mot Chelsea på søndag skal jeg tilbake til kampdagens ville, vidunderlige virkelighet.

Jeg har blitt hentet inn til Manchester Uniteds nettside manutd.com for å rapportere fra utvalgte kamper. Det starter med Antonio Conte og hans lags visitt til Old Trafford, og hatkamp mot José Mourinho.

Denne nerveslitende deadline-følelsen idet en kamp går mot slutten; du skal til å avslutte rapporten, og så dukker det plutselig opp et sent vinnermål eller en utlikning. Det er som en rus. Så da United ba meg om å komme tilbake til presseboksen og tørke støvet av laptopen min, klarte jeg ikke å stå imot.

Det er en av de beste jobbene som finnes, men det vidunderlige kallet har også sine baksider. Derfor, og før jeg igjen kaster meg ut i dette ofte så ladede miljøet, tenkte jeg det kunne passe bra å reflektere over noen av mine vanskeligste og mest nervepirrende oppdrag.

Debuterte i Kuala Lumpur

Det startet med min aller først kampdekning av United for MEN. Da gikk jeg til og med glipp av min aller første United-scoring!

Sommeren 1995 var klubben på tur til Malaysia, og første kamp var mot Selangor på Shah Alam Stadion i Kuala Lumpur.

Det er jo ikke så veldig lenge siden, men allikevel var det før laptoper og mobiltelefoner gjorde sine inntog. Da jeg ankom stadion oppdaget jeg at det ikke var blitt bestilt telefonlinje til meg, og det var heller ingen ledige.

Men jeg måtte jo få sendt avgårde en pauserapport til morgenens første MEN-utgave!

Etter en hel del gestikulering klarte jeg å få et medlem av det malaysiske stadionpersonalet til å forstå at jeg trengte tilgang til en faksmaskin for å få overført min håndskrevne rapport.

Like før deadline bega vi oss avsted til arenaens indre for å finne kontoret hvor faksmaskinen befant seg.

Idet jeg durte inn mot faksen kunne jeg høre 50.000 fans brøle. Lyden fikk meg til å løpe tilbake til presseboksen, hvor jeg oppdaget at United nettopp hadde scoret. Etter å ha fått noen til å beskrive målet for meg, stormet jeg tilbake til faksmaskinen med en hastig nedskrevet historie, og klarte å sende den avgårde til Manchester.

Det var ingen god start!

Plunder i Russland

Min første tur ut i Europa ble ikke så mye enklere. Debuten fant sted i Russland, hvor United spilte UEFA-cup mot Rotor Volgograd.

På forhånd var jeg blitt tildelt en svært tidlig utgave av en laptop, men den krevde øremuffer inn i en dings og derfra tilkopling til en telefonlinje. Så måtte du ringe opp nummeret og håpe på forbindelse. Og, når kontakten omsider var opprettet etter det som virket som en evighet, måtte du bare folde hendene og be om at forbindelsen ikke ble brutt. Oversendingen fra Russland ble bare et nytt nervepirrende velkommen til kamprapporteringens verden.

Gode tider hjemme

Derimot elsket jeg presset som omga oss på søndags ettermiddager da vi skrev for sportsavisen The Pink. Da hadde vi åpen linje til MENs kontorer, hvor det satt en assistent og noterte ned diktatene.

Over telefonlinjen dikterte du alt som skjedde underveis i kampene. Så, etter rundt 75 minutter, var det tid for å skrive en tidlig intro.

Entré Solskjær

Det ble en merkelig dag da United møtte Nottingham Forest i 1999.

United ledet 4-1 på City Ground, og historien gikk ut på at Andy Cole, hvis plass i den engelske landslagstroppen sto i fare, hadde scoret to ganger og dermed sendt en klar melding til landslagssjef Kevin Keegan.

Det var en enkel sak å skrive.

Så kom Ole Solskjær inn!

Han scoret og United ledet 5-1. Dermed bad jeg kontorassistenten om å legge til en linje et sted rundt tredje avsnitt.

Ikke noe problem.

Så scoret Solskjær igjen og det sto 6-1 til United. Da sa assistenten at redaksjonssekretæren, vedkommende som klargjorde artikkelen for The Pink, ville føye målet til den endelige rapporten.

Mål nummer tre for Ole, og dermed fikk jeg en ny innfallsvinkel: innbytterens hat-trick.

Nå kom den noterende tilbake med beskjed om at jeg ikke trengte å skrive noe mer; redaksjonssekretæren skulle ta seg av det.

Mål nummer fire, og jeg tenkte tiden definitivt var inne til å sende Cole-saken nedover på listen. Nå handlet min nye intro om 8-1-seier etter en historisk kvadruppel av innbytter Solskjær.

– Det er ok, redaksjonssekretæren vil ta hånd om det, lød responsen fra Manchester.

På vei tilbake fra Nottingham plukket jeg opp The Pink i nærheten av hjemmet mitt.

Da oppdaget jeg fort at kamprapporten fortsatt ble innledet med: «Andy Cole sends a two-goal message to Keegan».

I andre avsnitt hadde kontoret enkelt og greit tilføyd: «… and Solskjær scored the fifth, sixth, seventh and eight!»

Jeg var ikke fornøyd; såpass kan jeg si.

Nerver i høyspenn

Likevel var ikke dette like ille som panikken som oppsto under Champions League-finalen mot Chelsea i Moskva i 2008. Idet det var klart for det første straffesparket, sluttet plutselig nettverket i presseboksen på Luzhniki Stadion å virke. 

Det var langt over vanlig deadline-tid hjemme på MEN-kontorene, hvor trykkeprosessen naturligvis var blitt utsatt i påvente av finalerapporten.

Nå ventet de på mine siste ord før de kunne presse inn knappen som skulle sette trykkemaskinene igang.

Jeg ble grepet av panikk der jeg prøvde å følge straffesparkene, få gjenopprettet wifi-forbindelsen og klekke ut en dramatisk intro som ville passe inn i kampens klimaks.

Jeg klarte det så vidt det var, men hvordan hjertet mitt klarte seg, det aner jeg ikke.

Oi, oi, oi, jeg kan nesten ikke vente til søndag!