Tommy DOCHERTY (manager)

Kontroversiell skotte med suksess

Med sin uberegnelige adferd; jovial og hjelpsom i det ene øyeblikket, arrogant og brautende i det neste, er det ikke til å undres over at Thomas Henderson Docherty ikke bare ble elsket. Men United-tilhengere husker ham med glede som mannen som gjeninnførte «gladfotball» på Old Trafford.

For, selv om han ikke bestandig var like lett å omgås, var Dochertys fotballfilosofi like jordnær som den var enkel: Fotball skal underholde. «Defensiv fotball er kjedelig,» pleide han å si. «Tilskuerne ønsker scoringer, og det prøver vi å gi dem.»

På 60-tallet var ingen mer bortskjemte med underholdende fotball enn Manchester United-tilhengerne. Men ingenting varer evig, og halvveis inn i 1972/73 sesongen var den herlige storhetstiden med Best, Law & Charlton, og triumf i Europa, i ferd med å bli et fjernt minne.
Wilf McGuinness hadde mislyktes som Sir Matt Busbys arvtaker, og deretter gikk det med tiden enda verre under irske Frank O’Farrell.

«Noe» på gang

United-fans tørstet etter ny suksess. Det meste var grått og trist, og ingenting tydet på at oppsvinget var i anmarsj. Likevel ville selv Stretford Ends mest tålmodige ha fnyst foraktelig om spåkonen hadde røpet glasskulens store hemmelighet: at det ennå skulle ta tjue år før de igjen kunne feire et ligamesterskap.

Men det var likevel noe på gang. Dette «noe bar navnet Thomas Henderson Docherty. Den 44 år gamle skotten ble hentet til managerstolen på Old Trafford bare noen dager etter avskjedigelsen av Frank O’Farrell, like før jul i 1972.

På det tidspunktet hadde Tommy Docherty vært sjef for det skotske landslaget i femten måneder, og brukt tiden til å bygge opp et rykte om en mann som ikke var redd for å satse på underholdning – nettopp hva tradisjonen krevde på Old Trafford. Med en personlighet og utstråling som sto i sterk kontrast til sin forgjenger, kom han feiende som en stormvind inn på sin nye arbeidsplass.

Der O’Farrell var lavmælt, var Docherty høyrøstet og brautende. O’Farrell mistrivdes i rampelyset, Docherty elsket det. O’Farrells langsiktige strategier var heller ikke noe for den nye manageren. Tommy Docherty ønsket øyeblikkelig suksess, han var ikke beredt til å vente på noe, Denne utålmodige rett-på-sak holdningen gikk direkte hjem hos fansen som følte at deres krav om forandringer var blitt bønnhørt.

– Har du lyst til å bli United-manager?

Pussig nok hadde Tommy Docherty vært blant tilskuerne på den for Frank O’Farrell så skjebnesvangre lørdagsettermiddagen på Selhurst Park, 16. desember 1972. Det ble siden forsøkt å gjøre et nummer av dette da United ble anklaget for å ha gått bak ryggen på sin irske manager og i praksis ansatt Docherty uten at O’Farrell ante noenting.

Dette ble imidlertid raskt tilbakevist som rent oppspinn. Tvert imot var Tommy Docherty, i egenskap av å være skotsk landslagssjef, blitt invitert til London av Crystal Palace-manager Bert Head, for å kikke nærmere på en av spillerne hans. Men dagen utviklet seg helt annerledes enn gjesten hadde tenkt seg. I pausen ble han nemlig trukket til siden av en av United-lederne som ba om å få et ord med ham.

– Har du lyst til å bli manager for Manchester United?, spurte han. Docherty ble fullstendig overrumplet av spørsmålet, og svarte: – Men dere har jo allerede en manager!

Det han ikke visste var at United-ledelsen allerede hadde bestemt seg for å sende Frank O’Farrell på dør, selv om det ennå ikke var blitt fattet noe formelt vedtak om det. Bare tanken på å få overta det sportslige ansvaret på Old Trafford fikk skotten til å forsikre United-lederen om at han gladelig ville spasere hele veien fra Skottland til Manchester om det var påkrevd for å få jobben.

Bare tre dager etter den korte samtalen i Sør-London, ble det på et styremøte i Manchester United besluttet å løse Frank O’Farrell fra hans kontrakt med klubben. Når så det skotske fotballforbundet ikke la noen hindringer i veien for sin landslagssjef, kunne Uniteds styreformann Louis Edwards og Tommy Docherty utveksle håndtrykkene som symboliserte innledningen på en ny æra på Old Trafford.

«Verdensstjernen» Graham

Docherty, som nå hadde fått oppfylt sin mangeårige ambisjon om en dag å sitte med tømmene i landets største og mest populære klubb, kastet ikke bort tiden. Tvert imot satte han straks i gang prosessen med å bygge opp et helt nytt lag etter egen smak. I løpet av et par uker hentet han inn fem forsterkninger, fire av dem skotter som ham selv, mens den femte, Mick Martin, var ire.

Aller først kom Arsenal-veteranen George Graham, av Docherty karakterisert som «en midtbanespiller i verdensklasse». Akkurat det fremkalte latterbølger hos hoderystende skeptikere. Partick Thistles Alex Forsyth fulgte på som erstatter for veteranbacken Tony Dunne, mens den svære midtstopperen Jim Holtons ankomst fra Shrewsbury Town, signaliserte slutten for David Sadler. Det mest betydningsfulle kjøpet i denne perioden var likevel Glasgows Celtics lille midtbaneterrier Lou Macari, som Docherty snappet opp like foran nesen på Liverpool. Macari, av italiensk avstamning, scoret i sin debutkamp mot West Ham, og skulle med tiden spille 401 kamper for Manchester United.

Nedrykk på vent….

Resultatene bedret seg imidlertid ikke noe særlig med den nye manageren, i hvert fall ikke i første omgang. United unnslapp riktignok nedrykk, men det skulle vise seg å bare være en kort utsettelse. Den påfølgende sesongen var det nemlig ikke lenger mulig å slippe unna. 37 scoringer på 42 ligakamper var alt for lite til at klubben kunne klare å holde hodet over vannet. For første gang etter krigen skulle United spille i 2. divisjon.

Kanskje var det like greit at det gikk som det gikk. Det ga Tommy Docherty muligheten til å spille sammen et nytt lag, mot motstandere av litt dårligere kvalitet.

Tilbake på første forsøk

Og nå begynte moroen for alvor, for med sin offensive stil feiet United all motstand til side. Publikum strømmet til Old Trafford i en slik grad at 2. divisjonsklubben Manchester United fortsatt trakk flere tilskuere enn noen andre klubber i England. Tommy Dochertys status blant fansen antok hittil ukjente dimensjoner. Det ble snart klart at ingen kunne stoppe Uniteds planer om å returnere til 1. divisjon på første forsøk.
Innsatsen i FA-cupen, hvor Walsall overraskende vant 3. rundeoppgjøret etter omkamp, var sesongens eneste skuffelse. Det man ikke visste da var at «De røde djevlene» i de nærmeste årene skulle ta sitt monn igjen og sette sitt store preg på nettopp denne turneringen.

Tok 1. divisjon med storm

Docherty, kjent som det motsatte av beskjeden, var overraskende forsiktig i sine spådommer foran gjensynet med 1. divisjon. Han ba om forståelse for at det antakeligvis ville ta enda tre år å skape et lag som kunne være med og kjempe i toppen. Så feil kunne han altså ta. Hans unge mannskap fortsatte nemlig der de hadde sluppet i 2. divisjon og ble en sensasjon i sitt gjensyn med toppen.

Tranmeres unge høyreving, Steve Coppell, var kommet til klubben tidligere på året, og fikk snart en makker på motsatt flanke, Gordon Hill fra Millwall. I Tommy Dochertys dristige 4-2-4 system terroriserte disse to motstandernes backer. Inne foran mål befant råsterke, tidligere Hull-angriperen Stuart Pearson seg sammen med lille, smarte Lou Macari. Sammy McIlroy, bestandig på utkikk etter en scoringsmulighet, kom på smarte løp bakfra, mens hans midtbanekollega, den irske straffesparkspesialisten Gerry Daly var Dochertys defensive alibi.

Veterankeeper Alex Stepney sto bakerst, mens Martin Buchan holdt forsvaret med Alex Forsyth, Stewart Houston og Brian Greenhoff samlet.
Med dette laget var United faktisk på nippet til å stikke av med både liga og cup. Som det ble, endte det imidlertid opp med ingenting. Allikevel, med tredjeplass i ligaen og et skuffende tap i FA-cupfinalen mot Southampton på Wembley, var alle enige om at United var kommet tilbake for å bli.

Triumf – og nederlag

I nederlagets stund lovet Tommy Docherty dyrt og hellig at klubben skulle returnere til Wembley året etter. Et dristig profeti, men det  skulle vise seg å gå i oppfyllelse.

Liverpool hadde allerede vunnet både ligaen og Europacupen da de ankom Wembley for å hente seg nok et mesterskap i mai 1977. Men på motsatt banehalvdel sto et Manchester United som hadde bestemt seg for å revansjere fadesen fra året før – og ikke minst hindre sine argeste rivaler i å sikre seg en trippeltriumf.

United vant kampen 2-1 og Tommy Docherty tok på seg sitt aller bredeste smil. Men han var ennå ikke fornøyd. FA-cuptriumfen hadde bare vært et delmål. Nå var det ligamesterskapet som sto for tur.

Men, på denne triumfens dag ante verken Docherty, eller noen andre, hva som var i emning. United hadde noe stort på gang, men finaletriumfen over Liverpool skulle vise seg å bli Dochertys siste triumf som manager for klubben.

Avskjed i unåde

Under to måneder senere ble nemlig den kontroversielle skotten sparket ut av Manchester United. Det var kommet for en dag at han hadde en affære gående med Mary Brown, konen til klubbens fysioterapeut, Laurie Brown. Det var mer enn klubben kunne tåle. Med den vage begrunnelsen «kontraktsbrudd» ble han derfor bedt om å forlate Old Trafford.

Trist for Tommy Docherty som ikke fikk sjansen til å fullføre sitt arbeid, og trist for Manchester United som aldri fikk vite hvor langt klubben kunne ha kommet med den omstridte skotten bak spakene.

Fakta om «The Doc»:

• Seks år før han selv kom til United, solgte den daværende Chelsea-manageren sin reservekeeper Alex Stepney til United. Stepney ble en av Uniteds største keepere noensinne.

• Som United-manager mottok Tommy Docherty en årslønn på 15.000 pund. Det var dobbelt så mye som han hadde hatt som landslagssjef for Skottland.
• En gang ble Docherty bøtelagt med 100 pund for såkalte «uærbødige bemerkninger» til en dommer. Han ble ikke mer knust over straffen enn at han etterpå uttalte at «det var verdt hver eneste penny.»

Dochertys største kjøp:

£200.000: Lou Macari fra Glasgow Celtic, 18. jan. 1973
£200.000: Stuart Pearson fra Hull City, 3. mai 1974
£120.000: Jimmy Greenhoff fra Stoke City, 16. nov. 1976
£70.000: Gordon Hill fra Millwall, 12. nov. 1975
£60.000: Steve Coppell fra Tranmere, 28. feb. 1975

Delte meninger:

«Hvis Tommy Docherty hadde vært statsminister, ville jeg ha flyttet tilbake til England.»
Rod Stewart

«Som uvenn var Doc ond, hevngjerrig og ufølsom.»
Paddy Crerand (som i en periode var Dochertys assistent)

«Doc og jeg tålte ikke trynet på hverandre.»
Gerry Daly

Dochertys managerkarriere: