Sammy McILROY

I løpet av elleve sesonger på Uniteds førstelag, spilte populære «Sammy Mac» over 400 obligatoriske kamper. En av dem var FA-cupfinalen på Wembley i 1977, hvor han hjalp rødtrøyene til 2-1-seier over forhåndsfavorittene fra Liverpool.

«Den siste Busby Babe» fant nettmaskene allerede i sin debutkamp, som 17-åring mot Manchester City på Maine Road. Kampen endte 3-3, og den unge Belfast-gutten med det flagrende håret, var i skyene.

Den unge nordiren skulle få ytterligere 20 kamper før debutsesongen var over. Fremtiden, under manager Frank O’Farrells ledelse, virket rosenrød for Belfast-gutten som av mange ble omtalt som «den nye George Best».
Selv visste imidlertid McIlroy at han aldri ville kunne leve opp til en slik merkelapp. Selv om han utvilsomt var i besittelse av eminente, tekniske evner, var han intet unikum som sitt bysbarn, og heller ikke var han av typen som frekventerte Manchesters utesteder både i tide og utide.

Bilulykke

Men så gikk det helt galt, først for Frank O’Farrell og Manchester United, og deretter personlig for unge Sammy McIlroy. En serie med svake resultater utover høsten, ble bunnpunktet nådd like før jul da bunnlaget Crystal Palace vant hele 5-0 på Selhurst Park. Frank O’Farrell fikk sparken, og en skadet Sammy McIlroy fikk ikke en gang sjansen til å vise seg frem for den nye manageren, Tommy Docherty, før det smalt.

Datoen var 3. januar 1973, da McIlroy ble stygt skadet i en bilulykke i nærheten av hjemmet. Både han og konen, Cynthia, måtte skjæres ut av bilvraket, og det så en stund stygt ut med hensyn til spillerens videre karriere. Det tok faktisk ti dager før McIlroy våknet fra koma, men til alt hell gikk det tross alt bra med både herr og fru. Allikevel skulle det gå fem måneder før han fikk klarsignal til å gjenoppta treningen sammen med sine lagkamerater.

Med ny mann bak roret, og en sykemeldt Sammy McIlroy henvist til sidelinjen, hadde det utover våren vært en viss bedring i resultatene for Manchester United. Laget havnet til slutt  på en 18. plass av de 22 klubbene, syv poeng over sikker plass.

Det viste seg likevel snart at vårens redningsoperasjon bare hadde vært en utsettelse av det uunngåelige. United var inne i et generasjonsskifte, og da var det ikke nok at Sammy McIlroy var tilbake og spilleklar igjen til høstens ligastart.

Nedrykk

Den elendige resultatrekken fortsatte, og da sesongen endelig tok slutt, ble det klart at Manchester United – Europacupvinnerne fra bare seks år tidligere – var klare for nedrykk til 2. divisjon. At Sammy McIlroy, med sine seks mål, ble kåret til klubbens toppscorer(!), var neppe egnet til å lette på sinnsstemningen.

Generasjonsskifte

Det var dystre tider, men likevel kunne alle som var i stand til det se at det var noe på gang i den gamle storklubben. Siden han overtok tømmene fra O’Farrell, hadde Tommy Docherty brukt mye tid på å kvitte seg med spillere, deriblant aldrende Bobby Charlton og Denis Law. Tredjemann av dem som utgjorde det berømte trekløveret, George Best, var også borte, mens det samtidig var blitt hentet inn flere nye, spennende erstattere.

Jim Holton var på plass, Stewart Houston, Gerry Daly og Lou Macari, likeså. Og snart dukket Steve Coppell opp. Hva så med Sammy McIlroy midt oppe i disse omveltningene? Hans plass på lagets midtbane var udiskutabel. Med sin offensive stil og tekniske lekkerbiskener, drev han laget fremover i stadig jakt på scoringer og poeng.

Opp igjen på første forsøk

Laget fosset gjennom 2. divisjon og virket som en magnet på massene. Ja, med 48.000 i snitt trakk Manchester United flere skuelystne til sine hjemmekamper enn noen andre. Dette inkluderte også klubbene i landets øverste divisjon.

Med dobbel i sikte

Gjensynet med 1. divisjon ble enda en suksesshistorie, og holdt til og med på å ende med den helt store sensasjonen. Til syvende og sist måtte laget nøye seg med å bli nummer tre i ligaen, mens FA-cupfinalen mot 2. divisjonsklubben Southampton endte i et skuffende 0-1-resultat.

Endelig cuptriumf

Men Mr. McIlroy & co. skulle ta sitt monn igjen, om ikke i ligaen, så i hvert fall i FA-cupen. Knapt 23 år gammel var nordiren igjen sentral da United allerede året etter spilte seg frem til nok en finale. I motsetning til i 1976, da United var store favoritter, var det denne gang liga- og europacupvinner Liverpool som måtte finne seg i å bære stempelet.
Og nok en gang var det «the underdogs» som trakk det lengste strået. United vant kampen 2-1, og Sammy McIlroy kunne smykke seg med sin første og – skulle det vise seg – eneste vinnermedalje for Uniteds førstelag. (Joda, vi vet at han også vant ligaen i 1974/75, men det var på andre nivå og teller ikke i denne sammenheng).

Håpet som forsvant

To år etter Wembley-triumfen mot Liverpool, skulle McIlroy få nok en sjanse til å sikre seg cupgull. Denne gang var det Arsenal som stilte på motsatt banehalvdel, og med to tidlige scoringer så londonerne lenge ut til å gå mot en sikker seier.
Men så, like før slutt, tok det hele fyr. 86 minutter var spilt da Gordon McQueen satte inn et reduseringsmål og tente et visst håp. Deretter fulgte Sammy McIlroy  opp med utlikningsmålet som sørget for eksplosjon i United-svingen og vippet finalen i retning United-seier.

Men dessverre, dagen var ennå ikke over. Tilsynelatende slagne Arsenal-spillere viste seg memlig å ha enda litt mer på lager. Mens United-fansen jublet over utviklingen og knapt kunne vente på ekstraomgangene, kontret londonerne og slukket alle lys ved å sette inn sitt tredje for dagen.

Farvel til Old Trafford

Sammy McIlroys United-karriere tok i praksis slutt den 3. oktober 1981. Det var dagen da West Bromwichs engelske landslagsspiller Bryan Robson skrev under midt ute på gressteppet i forkant av hjemmemøte med Wolverhampton. Det var en signaturprosess som utvilsomt må ha føltes som et ekstra press for midtbanekjempen McIlroy.

Kanskje var det nettopp dette presset som førte til at han senere på ettermiddagen sørget for hat-trick da gjestene fra West Midlands ble sendt hjem med 0-5 i sekken?
Uansett ble det bare ytterligere syv opptredener i rødt på populære McIlroy. Få måneder senere, i februar 1982, ble han overført til 1. divisjonskollega Stoke City.

Senere fulgte en periode i Manchester City, før turen gikk utenlands og et kort opphold i svenske Örgryte. Med karrieren på hell, og et mindre låneopphold i Østerrike, endte den med engelske klubber i lavere divisjoner.

Managerkarriere

Idet spillerkarrieren gikk mot slutten, pønsket Sammy McIlroy ut en plan med sikte på å fortsette med å ha fotballen som levebrød også i fremtiden. Han prøvde seg først som spillende manager i Lancashire-klubben Northwich Victoria, og drev senere på som manager i flere klubber nedover i divisjonssystemet.
Mellom 2000 og 2003 var Sammy McIlroy landslagssjef for Nord-Irland.