Ryan GIGGS

En fotballegende, i ordets rette beydning

I 2014, etter ha spilt førstelagsfotball for Manchester United siden 1991, valgte den da 40 år gamle Ryan Giggs å avslutte sin fantastiske og bejublede spillerkarriere.

Mannen, som i likhet med en av sine tidlige forgjengere på United-vingen, Billy Meredith, fikk tilnavnet «Den walisiske trollmannen», ble allerede fra ung alder regnet som et eksepsjonelt talent. Med sin fart, ballkontroll og tekniske briljanse vant han da også — gjennom hele 24(!) sesonger på førstelaget, flere liga- og cupmedaljer enn noen andre fotballspillere på øyriket.

Bortsett fra en målløs siste sesong, fant Giggs nettmaskene i hver eneste sesong siden han i 1990/91 gjorde sin debut i en alder av 17 år.  Og — med totalt 963 obligatoriske opptredener i den røde trøyen, spilte Giggs også flere kamper for Manchester United enn noen andre.
At han passerte klubbens tidligere rekordholder Bobby Charltons 758 kamper under Champions League-finalen mot Chelsea i 2008, var derimot bare en tilfeldighet.

Skader, yoga og rollebytte

At Giggs skulle få så mange kamper som han gjorde, var det neppe så mange som så for seg, spesielt ikke på siste halvdel av 1990-tallet da den ene lårskaden avløste den andre. Det var en fortvilende situasjon som førte til at lynvingen hver eneste sesong gikk glipp av en rekke kamper.
Heldigvis fant han løsningen på problemene gjennom et alternativt treningsopplegg. Yoga ble Giggs’ nye lidenskap, og hjalp ham med å bli kvitt skadeplagene og forlenge fotballkarrieren.

En annen medvirkende årsak til forlengelsen kan utvilsomt også tilskrives det faktum at Giggs med årene mistet mye av sin tidligere så berømte eksplosivitet, den han brukte til å trollbinde sitt publikum der han overrumplet sine motstandere ved å storme oppover langs venstrevingen med ballen i beina. Manager Alex Ferguson visste imidlertid råd for den etter hvert aldrendes langsommere pedaler. Sjefens løsning ble å benytte seg av Giggs’ erfaring, rutine og fotballmessige kløkt. Det gjorde han ved å flytte veteranen inn sentralt på midtbanen.

Sønn av en rugbyspiller

Ryan Giggs ble født i Cardiff, hvor faren, Danny Wilson, spilte landslagsrugby for Wales. I 1980, da gutten var seks år gammel og faren fikk kontrakt med Rugby League-klubben Swinton, tok familien med seg både pikk og pakk og dro nordover til Manchester.

City trodde de hadde ham

Det ble snart klart at Ryan hadde arvet noen av sin fars idrettslige egenskaper. Heldigvis var det fotball, og ikke rugby, som opptok den unge guttungen, noe flere av områdets klubber snart fikk med seg. Dette skjedde ikke minst etter at eleven ved Moorside High School i Salford hadde ledet det engelske skolelandslaget som kaptein.
Manchester City trodde da også at de hadde gjort et varp da de klarte å lokke Wilson junior til å trene med klubbens akademi. De skulle imidlertid snart bli lange i masken.

Det viste seg nemlig at den forholdsvis ferske manageren i byens store klubb ikke på noen måte hadde gitt opp sitt håp om å fravriste de lyseblå det walisiske tenåringsvidunderet. Da  skotske Alex Ferguson personlig banket på døren hjemme hos familien Wilson, ble resultatet av visitten at han snart, nærmere bestemt på Ryan Wilsons 14-årsdag i 1987, kunne peke nese til byrivalen.

Navnebytte

I mellomtiden hadde ekteskapet mellom Lynne og Danny Wilson skrantet stygt. Resultatet ble at de to skilte lag, og mens faren flyttet ut, ble Ryan boende hos sin mor. Snart tok han også morens opprinnelige etternavn, og gutten, som hadde innledet sin United-karriere som Ryan Joseph Wilson, skulle isteden bli kjent som Ryan Joseph Giggs.

Under vingene til, først og fremst juniortrener Eric Harrison, ble Giggs’ medfødte evner finslipt i kantene og tilpasset et miljø som etter hvert skulle bestå av flere ualminnelig talentfulle unge menn. Giggs fikk selskap av lokale ungdommer som Paul Scholes, Gary Neville og Nicky Butt, og ble i tillegg presentert for en beskjeden London-gutt ved navn David Beckham.

Sammen skulle disse fem utgjøre stammen i den berømte juniorårgangen som i 1992 gikk til topps i FA Youth Cup, og i ettertid ble kjent som «Class of 92».

Førstelagsdebut

Idet det unge United-laget hentet juniorcupen til Manchester for første gang siden 1964, hadde det allerede gått over et år siden det store publikum for første gang fikk stifte bekjentskap med Ryan Giggs.

2. mars 1991 fikk de tilstedeværende under hjemmemøtet med Everton, se en hengslete 17-åring komme fra benken og få sjansen på bekostning av Denis Irwin.
Bekjentskapet ble imidlertid kortvarig, for det skulle gå ytterligere to måneder før unggutten fikk sjansen igjen. Også det skjedde på hjemmebane, og denne gang i byderbyet mot Manchester City. Unge Giggs fikk til og med sjansen allerede fra start, og ikke bare det; han  ble tilkjent kampens eneste mål og kunne deretter forlate gressteppet som dagens store helt.

Etter denne spede begynnelsen skulle det bli ytterligere 167 scoringer på mannen som først ga seg idet han var inne i sitt 41. år. Da hadde han trukket den røde trøyen over hodet nesten 1000 ganger.

Vikarmanager og Van Gaal-assistent

Ryan Giggs’ aller siste fotballkamp, sesongavslutningen på Old Trafford mot Hull City (3-1) i mai 2014, falt sammen med at han var inne i sin tredje av i alt fire kamper som midlertidig United-manager. Han hadde tatt imot vikarjobben etter sparkingen av David Moyes to uker tidligere, og takket deretter av etter sesongavslutningen mot Southampton (1-1) på St. Mary’s.

Da Louis van Gaal senere samme sommer ble ansatt som Manchester Uniteds nye, permanente manger, valgte han Giggs som sin assistent. Sammen ledet de klubben frem til og med FA-cuptriumfen over Crystal Palace på Wembley i mai 2016.

Landslagssjef

18. januar 2018 ble Ryan Giggs utnevnt til jobben som landslagsmanager for Wales, landet han selv representerte 64 ganger som spiller. Som sjef ledet han waliserne frem til EM-sluttspillet i 2020, et mesterskap som på grunn av coronapandemien senere ble utsatt til 2021.

Personlige utmerkelser:

• 1990/91: Årets unge United-spiller (Jimmy Murphy-troféet)
• 1991/92: Årets unge United-spiller (Jimmy Murphy-troféet)
• 1991/92: PFA (Spillerforeningen) Årets unge spiller
• 1992/93: PFA (Spillerforeningen) Årets unge spiller
• 1997/98: Sir Matt Busby (fansens) Årets United-spiller
• 2005/06: United-spillernes Årets United-spiller
• 2008/09: PFA (Spillerforeningen) Årets spiller