Ron ATKINSON (manager)

CHAMPAGNEFOTBALL, MEN INGEN LIGATITTEL

I løpet av fem og et halvt år førte Ron Atkinson United til Ligacupfinale og til semifinale i Cupvinnercupen og to ganger helt til topps i FA-cupen. Den hellige gral – Ligatroféet – forble imidlertid like uoppnåelig for Atkinson som for alle andre som  hadde forsøkt seg etter legenden Sir Matt Busby.

Nå i ettertid er det kanskje vanskelig å fatte, men like fullt er det et faktum at både Wolverhampton Wanderers og Aston Villa en gang i tiden veide «Big Ron» Atkinson og fant ham for lett. Som spiller var nok ikke den unge scouseren skapt til å sette fyr på engelsk toppfotball. På lavere nivå var det imidlertid plass til ham. I mange år var «The Tank» en drivende kraft på midtbanen hos Oxford United, hvor han spilte over 500 kamper.

Men det var først og fremst som manager at Ron Atkinson skulle gjøre seg bemerket.
Fra han i 1971 påtok seg oppgaven som spillende manager i non-leagueklubben Kettering Town, pekte pilen oppover. 4. divisjonsklubben Cambridge United fattet interesse for ham, og i løpet av tre sesonger førte han klubben fra universitetsbyen opp en divisjon.
Atkinson skaffet seg ry som en svært lovende manager, og flere av de større klubbene fulgte ham nøye. Til tross for at han var helt uten erfaring på dette nivået tok West Bromwich Albion i januar 1978 sjansen på å ansette ham. Der oppnådde Atkinson resultater som snart gjorde ham til en av Englands meste ettertraktede fotballmanagere.

United-ledelsens tredjevalg

Sannsynligvis var Ron Atkinson bare et tredjevalg da United-ledelsen sommeren 1981 jaktet på Dave Sextons etterfølger. Southamptons Lawrie McMenemy var den første som ble forespurt, men takket nei, og ifølge ryktene gjorde Ipswich-manager Bobby Robson det samme.
Dermed ble blikket rettet mot The Hawthorns i Birmingham, hvor det i løpet av bare et par år hadde skjedd store ting. Med offensiv spillestil og en interessant blanding av gammelt og ungt, hadde WBA utviklet seg til å bli et av de mest spennende klubblagene på de britiske øyer. Hovedæren for dette tilfalt Ron Atkinson. På et minimum av tid hadde han klart å forvandle et lag med «middelhavsfarere» til å bli engelske UEFA-cuprepresentanter.

Forståelig nok vakte det alvorlig irritasjon på The Hawthorns at United kastet agnet sitt ut like foran nesen på suksessmanageren. Klubben fra Birminghams utkant følte at den hadde noe stort på gang, og ville absolutt ikke gi slipp på sin mirakeldoktor. Men Atkinson selv var ikke til å stoppe. Han vasket ut kontoret og tok med seg rubbel og bit på flyttelasset nordover, ja til og med sin assistent Mick Brown og treneren, Brian Whitehouse. Akkurat det trekket bidro ikke til å mildne hans forsmådde, tidligere arbeidsgiver som ble sittende ribbet tilbake.

Elsket rampelyset

Ron Atkinson var på mange måter en «light-utgave» av Uniteds tidligere manager, Tommy Docherty – og da snakker vi ikke om vekten. Både fotballfaglig og menneskelig hadde de to mange fellestrekk. Begge var proppfulle av selvtillit og besatt en naturlig medietekke. De elsket rampelyset og var det naturlige midtpunktet i enhver forsamling. Den 9. juni 1981, den dagen han ble ansatt som Uniteds manager, uttalte Atkinson at «jeg kan ikke hjelpe for å føle at jeg og United er skapt for hverandre». Det var nesten som å høre Docherty. Den største forskjellen mellom de to var kanskje at Atkinson hadde mer dannelse. Han var aldri redd for å si sin mening, men i motsetning til sin skotske forgjenger passet han som oftest på å ikke såre noen.

Penger er til for å brukes

Forholdet mellom United og West Bromwich Albion ble ikke bedre da Atkinson uttalte at hans første mål var å hente deres største stjerne, Bryan Robson, til Old Trafford. Birmingham-klubben nektet til å begynne med å diskutere saken; Robson var ganske enkelt ikke til salgs. Men da de etter hvert lekket ut signaler som at «alt har sin pris», oppfattet Old Trafford uttalelsen som en invitt. Det kom i gang samtaler, men partene sto lenge milevis fra hverandre og overgangsforhandlingene dro ut.

Atkinson hadde imidlertid flere prosjekter på gang. I påvente av at partene skulle komme på gli i Robson-saken, stakk han selv en tur innom Highbury. Visitten resulterte i at Arsenals stjernespiss Frank Stapleton kastet kanonen vegg i mellom til fordel for den røde djevelen. Dermed hadde Atkinson tettet hullet etter Joe Jordan, som var dratt i utlendighet til AC Milan. Også Evertons forsvarsspiller John Gidman ble hentet til Old Trafford, i en handel som innbefattet at waliseren Mickey Thomas dro motsatt vei.
I mellomtiden begynte West Brom-ledelsen å mørne. Remi Moses, Bryan Robsons midtbanekollega på The Hawthorns, fikk innvilget ønsket om å følge etter sin gamle sjef til Manchester. Det begynte med andre ord å flaske seg for Atkinson, som storkoste seg i sin nye jobb. Han hadde fått vide fullmakter, masse penger – og de satt løst. Likevel, han manglet fortsatt den brikken han ønsket seg mest av alt.

Rekordsum løste floken

Isfronten mellom de to klubbene smeltet fullstendig da rekordsummen 1.5 millioner pund ble lagt på bordet foran West Brom-ledelsen. Dermed var Bryan Robson blitt Uniteds eiendom.

«Rent gull,» lød Atkinsons karakteristikk av «Robbo» da han ble bedt om å forsvare det store pengeutlegget.

Selv om Ron Atkinson elsket å bruke penger på spillerkjøp, hentet han også opp spillere fra egne juniorrekker. Spillere som Norman Whiteside og Mark Hughes fikk sjansen under Big Ron. Men han var heller ikke redd for å hente ukjente spillere utenfra, som Paul McGrath fra irske St. Patrick’s og Peter Beardsley(!) fra canadiske Vancouver Whitecaps.
Han fikset også Arnoldus Johannus Hyacinthus (av uforståelige grunner forkortet til bare Arnold) Mühren, gratis fra Ipswich. Uniteds første hollender hadde et venstrebein som etter sigende var så følsomt at det kunne åpne en hermetikkboks.

SESONGENE UNDER ATKINSON:

1981/82

Etter en godt gjennomført førstesesong med Ron Atkinson som sjef, endte United som nummer tre, ni poeng etter Liverpool og ett bak Ipswich. Tredjeplassen betydde også at United var tilbake i Europa, kvalifisert for UEFA-cupen.

1982/83

Dette var sesongen da Ron Atkinson førte United til to Wembley-finaler etter å ha overlistet Arsenal både i Ligacupens og FA-cupens semifinaler.

Uten Robson tapte United 2-1 for Liverpool etter ekstraomganger, i en kamp som kanskje huskes best for Bruce Grobbelars overfall på Gordon McQueen.

– Bare vent til Robbo er tilbake! advarte Big Ron etterpå, han så frem til FA-cupfinalen. Og Robbo kom tilbake i tide. Likevel holdt det på å gå galt. United var storfavoritter, men på stillingen 2-2 holdt Brighton på å avgjøre til sin fordel med bare et par minutter igjen av kampen. I omkampen var det imidlertid ingen tvil; United vant 4-0 og Ron Atkinson kunne kysse sitt første trofé.
I ligaen ble det nok en tredjeplass, denne gang hele tolv poeng bak Liverpool og ett bak Watford. 1-2 sammenlagt mot Valencia var nok til at UEFA-cupdeltakelsen endte allerede i 1. runde.

1983/84

Sesongen startet der den forrige ble avsluttet – på Wembley. Liverpool ble knust 2-0 i Charity Shield etter scoringer av Bryan Robson. I FA-cupen sørget 3. divisjonsklubben Bournemouth for tiårets bombe da de i 3. runde vant fortjent 2-0 over tittelforsvarerne. I Cupvinnercupens kvartfinaleomkamp mot Barcelona på Old Trafford, ble Bryan Robson den store helten. Han scoret to mål da United snudde 0-2 fra det første oppgjøret på Nou Camp til sammenlagttriumf 3-2. I semifinalen måtte imidlertid et skadeskutt United se seg knepent slått av Juventus. I ligaen ble det fjerdeplass bak Liverpool, Southampton og Spurs.

1984/85

Med Rons tre storinnkjøp før sesongstart herjet som vanlig optimismen i Manchester. Jesper Olsen, Alan Brazil og Gordon Strachan klarte imidlertid ikke å løfte laget de nødvendige millimeterne og sesongen endte med nok en fjerdeplass. I UEFA-cupen ble det full stopp i kvartfinalen mot Videoton, da ungarerne vant straffekonkurransen etter at begge lag hadde vunnet 1-0 hver sin gang.

Derimot ble det ny triumf i FA-cupen. Ligavinnerne Everton hadde skaffet seg nok et trofé ved å gå til topps også i Cupvinnercupen, men da de skulle sette kronen på verket med sesongens tredje mesterskap, bukket de under for Uniteds ti mann. Peter Willies sørget for å gjøre seg historisk ved å bli den første dommer som viste en spiller av banen i en FA-cupfinale. Kevin Moran var det uheldige offeret etter en takling på blåtrøyenes Peter Reid. Norman Whitesides scoring fem minutter ut i andre ekstraomgang sikret imidlertid United seieren.

1985/86

United fikk en eventyrlig start på sesongen. Ti strake seire i sesonginnledningen var ny klubbrekord, og bookmakerne stoppet alle veddemål på United som ligamester. 19 år etter forrige triumf, var endelig turen igjen kommet til Manchester United.

Men så ble Bryan Robson skadet. Det hjalp heller ikke at midtbanemakkeren Gordon Strachan allerede hadde vært borte i flere uker. Formkurven pekte rakt nedover, og kritikernes karakteristikk av United som et enmannslag, ble i stor grad underbygget av Atkinson selv som støtt og stadig prøvde å berolige med sitt favorittutsagn: «Bare vent til Robbo er tilbake!»

Nå begynte manageren virkelig å føle presset. Foran den andre og avgjørende halvdel av sesongen åpnet han lommeboken på vid gap. I løpet av bare et par måneder hentet han inn sekstetten Colin Gibson, hans navnebror Terry Gibson, Chris Turner, Peter Davenport, John Sivebæk og Mark Higgins. Sistnevnte var tidligere Everton-spiller som var blitt erklært idrettsinvalid, men da United-manageren åpnet dørene for alt som kunne krype og gå, betalte Higgins tilbake forsikringssummen han for lengst hadde mottatt.

Panikkjøp eller ei, Atkinsons mannskap klarte ikke å gjenfinne formen som hadde sendt laget til topps tidligere i sesongen. Og da Robbo kom tilbake i slutten av april, var det for sent. Fjerdeplassen året før hadde vært akseptabel, men denne gang var samme plassering slett ikke godt nok.

1986/87

Klubbens toppscorer, Mark Hughes, var borte, solgt til Barcelona, og nedturen fortsatte. Men Atkinson kastet ikke inn håndkledet. I alle fall utad hadde han fremdeles klokkertro på at vendepunktet ville komme: «Bare vent til Robbo er tilbake!» Denne gangen var kapteinen ute etter en skulderoperasjon.

Robson var klar igjen til møtet med Southampton den 13. september, og United vant 5-1! Atkinson smilte igjen – men altfor tidlig. Seieren viste seg nemlig å bare være en «one-off», en engangsforeteelse. Uken etter var det «business as usual». Selv ikke Bryan Robson klarte å bremse utforkjøringen. Og nå hadde ikke Atkinson flere kort i ermet.

United lå som nummer 19 på ligatabellen, og Robson ble skadet igjen. Det kulminerte på The Dell i Southampton. Etter 0-0 i Ligacupens 3. runde på Old Trafford, tapte United omkampen med hele 4-1. Nok var nok. Dagen etter ble Ron Atkinson kalt inn på teppet til styreformann Martin Edwards.
Da han gikk ut igjen var han ikke lenger manager for Manchester United.

Tilbake som spøkelse

Ved to store anledninger fikk Big Ron hevn for oppsigelsen i november 1986.
I 1991 var han på Wembley i spissen for 2. divisjonsklubben Sheffield Wednesday, som overraskende beseiret storfavoritt United med 1-0 i Ligacupfinalen.

Tre år senere gjentok Atkinson bragden, denne gang ved å føre Aston Villa til topps i samme turnering. Det skjedde med overbevisende 3-1 over et trippeljagende United-mannskap (som dermed måtte nøye seg med The Double – seier i liga og FA-cup).

Atkinsons managerkarriere: