John GIDMAN

Everton-back som kom til Old Trafford i bytte med Mickey Thomas + £450.000. Dessverre skulle Gidmans United-karriere bli preget av mange og lange skadeavbrekk.

Da Ron Atkinson i 1981 kom inn og overtok managerjobben etter den sparkede Dave Sexton, var noe av det første han gjorde å inngå en byttehandel med Everton. Mens £450.000 pluss vingen Michael Thomas ble sendt til Goodison Park, dukket «toffee’enes» høyreback John Gidman opp på Old Trafford.

Eksplosiver og cuptriumfer

Gidman hadde tidligere vært del av ungdomsavdelingen i Liverpool, men forlot hjembyens klubb til fordel for Aston Villa allerede som 17-åring i 1971. Det skjedde etter at han nærmest var blitt vurdert som «ubrukelig» på Anfield.

Så helt ubrukelig kan han likevel ikke ha vært, for året etter var han på Villas juniorlag som gikk til topps i FA Youth Cup. Den triumfen må ha smakt ekstra godt ettersom det var hans gamle klubb Liverpool som sto på motsatt banehalvdel i de to finalekampene.
Samme år var Gidman også del av det engelske juniorlandslaget som vant EM-sluttspillet for U18-lag i Spania – og han fikk sin debut for Villas førstelag.

I november 1974 pådro Gidman seg en alvorlig øyeskade da et fyrverkeri eksploderte i fjeset hans. Det førte til at han mistet resten av sesongen, men heldigvis slapp han unna den uheldige episoden uten varige mén.

I 1977 mottok han sitt første medalje i seniorsammenheng etter Villa-seier over Everton i Ligacupfinalen på Old Trafford. Dette var også året han fikk sin første – og eneste – landskamp for England. At det ikke ble flere i denne perioden, kan i stor grad tilskrives skader, deriblant en bekkenskade og en brukket kneskål.

Tilbake til hjembyen

I 1979, etter åtte år som Villan, ga Gidman høylydt uttrykk for ønske om bedre kontraktsbetingelser. Kravet ble besvart med anbefaling om heller å skifte beite. Da forlot Gidman Villa Park og returnerte til hjembyen. Det var ikke Liverpool FC som sto på agendaen denne gang, men derimot klubben fra den andre siden av Stanley Park, Everton.

Daværende West Bromwich-manager Ron Atkinson, hadde med interesse fulgt Gidmans utvikling, og det høyrebacken viste på Goodison Park dempet ikke lysten på en dag å sikre seg underskriften hans.

Sjansen bød seg imidlertid først da Atkinson sommeren 1981 ble utnevnt til manager for Manchester United. Da brukte han ikke mange ukene på å gjøre Gidman til sitt første kjøp.

Klasseback

Den da 27 år gamle, erfarne forsvarsspilleren gikk rett inn i den nye managerens førsteellever. Der danket han ut Jimmy Nicholl, mannen som i fem sesonger nærmest hadde hatt monopol på høyrebackplassen.

Og Gidman så til å begynne med ut til å rettferdiggjøre Atkinson anstrengelser for å hente ham til Old Trafford. I debutsesongen spilte han i alt 40 av Uniteds 45 kamper, og kunne lett forveksles med en spiller klubben ville kunne få glede av i mange år. Han var rett og slett en klasseback som i det ene øyeblikk skapte sjanse på sjanse med overlappende løp langs høyresiden, og i det neste stengte alt rom bakover.

Skademareritt

Men så, idet karrierepilen pekte rakt oppover, inntraff den ene skaden etter den andre, deriblant et alvorlig beinbrudd. Skademarerittet førte til at han mer eller mindre mistet to hele sesonger – og sjansen til å skaffe seg medalje gjennom FA-cuptriumfen i 1983.

Heldigvis løste problemene seg etter hvert, og fra 1984/85-sesongen var John Gidman tilbake for fullt. Og nå fikk omsider også han oppleve rusen ved et cupeventyr. Det hele kulminerte med 1-0-seier over hans gamle klubb Everton i en høydramatisk finale på Wembley.

Cuptriumfen ble Gidmans eneste i løpet av fem sesonger på Old Trafford. Kontrakten hans utløp etter den påfølgende sesongen, og verken alder [32] eller skadehistorikk tilsa at han skulle bli tilbudt en ny.

Farvel til United

Gidman valgte imidlertid å forbli i Manchester. Han dro vederlagsfritt til byrival City, hvor han opptrådte 53 ganger. I 1988, etter å ha bidratt til å sende de lyseblå til 2. divisjon, fant han tiden inne til å forlate Maine Road til fordel for en annen 2. divisjonsklubb. Et kort opphold i Stoke ble deretter etterfulgt av et like kort i 4. divisjonsklubben Darlington, hvor han i 1989 avsluttet spillerkarrieren med nok et nedrykk.