James BROWN

Skotskfødt angriper som kom til United fra New York-klubben Brooklyn Wanderers i 1932. Amerikansk landslagsspiller og deltaker under Uruguay-VM i 1930.

Men lenge før han kom så langt, vokste Jim Brown opp i den skotske havnebyen Troon, hvor han allerede som 13-åring i 1922, ble ansatt som lærling ved stedets skipsverft.

Der jobbet han frem til 1927, da han dro til New Jersey, USA, for å lete etter sin far, som syv år tidligere hadde dratt sin vei og etterlatt familien i Skottland.

Gjennom hele sin oppvekst i Tonn, hadde unge Brown aldri spilt organisert fotball. På den andre siden av den store dammen meldte han seg imidlertid inn i Plainfield Soccer Club, og viste at talentet var der i fullt monn. Dette ble den første av en rekke klubber for spilleren, og førte til at han i 1930 ble innkalt til samling med den amerikanske landslagstroppen. Der i gården forberedte de seg til kommende sommers fotball-VM i Uruguay.

Amerikansk statsborger

I juni 1930, en måned før mesterskapet startet, mottok Brown sitt amerikanske statsborgerskap, og deretter spilte han samtlige tre kamper under mesterskapet i Sør-Amerika. Det vil si at han spilte to kamper i gruppespillet (3-0 over Belgia og 3-0 over Paraguay), samt semifinalen mot Argentina (1-6). I det 89. minutt i sistnevnte kamp, var det for øvrig Brown som satte inn amerikanernes trøstemål.

Etter at USA var blitt slått ut, spilte laget en rekke oppvisningskamper i Uruguay og Brasil. Selv spilte Brown kun den siste av disse, mot det brasilianske klubblaget Botafogo fra Rio de Janeiro. Der scoret han ett av amerikanernes mål da de tapte 4-3. Av en eller annen grunn ble oppgjøret regnet som landskamp, og ble samtidig Jim Browns fjerde og siste representasjonskamp for USA.

Scott Duncan slår til

Den skotskfødte angriperen ble etter hvert et ettertraktet mål for flere klubber i Skottland og England. En smigret Brown hev seg derfor på en cruisebåt og tok turen over Atlanterhavet, hvor representanter for interesserte klubber sto på kaien og ventet.

En som derimot ikke nøyde seg med å vente var United-manager Scott Duncan. Han sørget isteden for å la seg frakte av en taubåt ut til det ventende cruiseskipet, hvor han, midt ute på bøljan den blå, klarte å overtale Brown til å skrive under, noe spilleren gjorde allerede før skipet hadde lagt til kai.

Scoret i debuten

Debuten fulgte mot 2. divisjonskollega Grimsby den 17. september 1932 (1-1). Der, foran 17.662 tilskuere på Old Trafford, markerte Brown seg allerede etter halvannet minutt, ved å skru ballen i mål direkte fra corner.

I alt skulle det bli to sesonger, i alt 41 kamper og 17 mål ved Jim Brown på Old Trafford. Dermed scoret han flere mål fra 1932 til 1934 enn noen av sine lagkamerater.

I trøbbel med ledelsen

Samtidig hadde han mer og mer fjernet seg fra klubbledelsen, noe som først og fremst skyldtes hans uforbeholdne støtte til Spillerforeningen. 6. mai 1934 hadde toppene på Old Trafford fått nok. Da ble Jim Brown solgt og overført til Brentford for 300 pund.

Det skulle imidlertid vise seg at Browns syn på Spillerforeningen fort ble et problem også i London-klubben, og førte til at han bare fikk én førstelagskamp på Griffin Park. I to år ble han isteden henvist til reservelagsfotball, før han ble solgt til Tottenham for 1.200 pund. Beløpet var fire ganger høyere enn det Brentford hadde betalt for ham.

Tilbake til Skottland

Men heller ikke i Tottenham skulle det lykkes for Brown. Etter bare fire førstelagskamper (og en lang rekke for reservene), dro han isteden til halvprofesjonelle Guildford i Southern Football League.

Senere, i november 1940, forlot Brown England til fordel for sitt fødeland, Skottland, for å spille for Clyde. Der ble det imidlertid med to kamper før meniskproblemer førte til at han la fotballen på hyllen og gjenopptok sitt gamle yrke ved skipsverftet i Toon.

Seks år senere, i 1948, returnerte Jim Brown til USA for å bli fotballtrener, og i 1986 ble han beæret ved å få plass i National Soccer Hall of Fame.

I november 1994 døde Jim Brown i New Jersey, 85 år gammel.