Øvrige etter United: Jewish Guild, Dunstable (lån), Stockport, Corc Celtic, LA Aztecs, Fulham, Fort Luderdale, Hibernian, San José Earthquakes, Bournemouth, Brisbane Lions, Tobermore
Landskamper/mål: Nord-Irland 37/9
Død: 25. nov. 2005, i London, 59 år gammel
The Belfast Boy
Et fotballgeni og sportslig forbilde for en hel generasjon av United-fans. «Tidenes beste fotballspiller» (sitat Pelé), fotballens første popidol og superstjerne. George Best var et vidunder av en fotballspiller. Dessverre led han også under laster han ikke klarte å styre.
Sjelden har et navn vært mer treffende i sin beskrivelse. George Best tok seg gladelig en fest eller fem, men ute på fotballbanen var det sjelden noen slinger i valsen. Motstanderbackene derimot, følte seg stadig vekk på druen etter å ha blitt snurret, ikke bare én gang, men både to, tre og fire – gjerne i en og samme finte.
George Best, de samme forsvarsspillernes verste mareritt, ble født i den nordirske hovedstaden Belfast den 22. mai 1946. Der, på markene like ved hjemmet i 16 Burren Way, utviklet han tidlig en ekstrem interesse for lærkulen. All sin fritid bedrev han til å drible og trikse; fortrinnsvis for seg selv. Fotballspillende kamerater var han ikke så interessert i å ha, for da måtte han jo innimellom overlate ballen til dem!
Annonse
«Jeg tror jeg har funnet et geni!»
Etter hvert som han vokste til, skjønte imidlertid den spede, ballglade gutten at det ikke var noen vei utenom. Skulle han klare å drive interessen sin videre, var han nødt til å melde seg inn i en klubb. Og som sagt, så gjort. Lille Georgie meldte seg for den lokale gutteklubben Cregagh Boys, og det var her han som 15-åring ble oppdaget av United-speideren Bob Bishop. Bishop var svært imponert over det han fikk se, og sendte straks et telegram til United-manager Matt Busby. Det lød kort og enkelt: «Jeg tror jeg har funnet et geni!» Den antakelsen skulle vise seg som en klokkeklar inner-tier.
Til Manchester og hjem igjen!
Best ble sendt til United, hvor han ved en feiltakelse først havnet på Old Trafford Cricket Ground. Etter mye om og men fant han imidlertid fram til fotballarenaen og fikk omsider trent med klubben. Og unge George imponerte klubbens trenerapparat. Problemet var at den bare 15 år gamle nordiren led av hjemlengsel – og det allerede før den første dagen var omme!
Han rømte likeså godt tilbake over Irskesjøen og hjem igjen til far Dickie. Der ble han værende helt til Busby klarte å spore ham opp. United-manageren klarte heldigvis å overtale Best senior til å sende sønnen tilbake til Manchester. Og takk og pris, Georgie hørte på sin far. Vel tilbake på Old Trafford signerte han lærlingkontrakt.
Debuten
Knappe to år senere, på 17-årsdagen sin, tok den langhårete teknikeren steget videre ved å signere proffkontrakt. Deretter varte det ikke mange månedene før han var klar for sin førstelagsdebut, mot West Bromwich Albion hjemme på Old Trafford. Allerede fra første stund imponerte han alle som så den unge magikeren. Og selv om han måtte vente enda noen måneder på kamp nummer to, var det unge ballgeniet snart på alles lepper – som alle backers verste mareritt.
Etterhvert som han ble litt mindre opptatt av egne prestasjoner og isteden litt mer fokusert på lagspillet, ble Best bare enda mer fryktinngytende. Han hadde alt – oppfinnsomhet, tekniske ferdigheter av en annen verden, to lynraske føtter og like mange svært kompetente skuddbein. I tillegg var han knalltøff. Til stadighet ble han sparket rett ned av frustrerte motspillere, bare for å komme seg enda raskere tilbake på beina enn tiden han hadde brukt på å deise i bakken.
Annonse
El Beatle
Karrierepilen pekte rett oppover. I 1966 ble han gitt tilnavnet El Beatle etter å ha danset rundt med sidebackene til Benfica i Serievinnercupens kvartfinale på Estádio da Luz. To år senere, da de to klubbene igjen møttes til dyst, denne gangen i selveste finalen i den samme turneringen, fintet Best seg forbi både forsvar og keeper, før han nærmest spaserte ballen i mål til 2-1-ledelse.
United vant til slutt kampen 4-1, og like etter ble «the Belfast Boy» utropt til Europas beste fotballspiller. Dermed fulgte han i fotsporene til sine to rekkekamerater, Denis Law og Bobby Charlton. De to hadde oppnådd samme heder henholdsvis i 1964 og 1966. Sammen skapte disse tre en uforutsigbar angrepstrio som kanskje er den beste Manchester United noensinne har hatt.
