Før han kom til Old Trafford sommeren 1971, hadde den forsiktige, lavmælte og litt distanserte Frank O’Farrell opparbeidet et solid rykte som en erfaren og dyktig manager. Da den tidligere irske landslagsspilleren med over 300 ligakamper for henholdsvis Cork, West Ham og Preston, skrev under for rødtrøyene, hadde han ikke bare ledet 2. divisjonsklubben Leicester City til FA-cupfinalen i 1969, for nylig hadde han bygget videre på suksessen og tatt «revene» tilbake til 1. divisjon.
Men viktigst av alt var metodene hans. De hadde vært minst like imponerende som resultatene, for Leicesters Citys suksess var tuftet på attraktiv og morsom angrepsfotball.
Overtok en fallert storhet
Annonse
Frank O’Farrell var i utgangspunktet innstilt på å fullføre arbeidet med å bygge opp et storlag på Filbert Street, inntil United-ledelsen dukket opp og tilbød ham sjansen til å ta over etter legenden Sir Matt Busby. For O’Farrells egen del er det i ettertid lett å si at han burde ha motstått fristelsen, for europacupvinnerne fra 1968, som han raskt takket ja til å lede, var på randen av full oppløsning.
Bill Foulkes var allerede borte; Paddy Crerand og Nobby Stiles likeså. Gjenværende spillere, som Bobby Charlton og Denis Law, var på hell, og ingen kunne lenger stole på at George Best ville dukke opp til neste kamp. Piker, vin og og (innimellom) en og annen sang, var dessverre i ferd med å ødelegge det nordirske fotballgeniet.
Hardt presset ovenfra
FRANK O’FARREL (t.v.) presenteres av sin berømte forgjenger, Sir Matt Busby.
Forutsetningene for at Frank O’Farrell skulle lykkes i sin nye jobb var med andre ord ikke de beste. At hans nye arbeidsgiver forlangte umiddelbare resultater, uten å stille til rådighet penger til innkjøp av forsterkninger, bidro ikke til å gjøre oppgaven lettere. O’Farrells sympatisører, og dem var det mange av, mente tvert imot at den nytilsatte manageren ble satt under unødig hardt press fra klubbledelsen.
Men den fåmælte iren tok imot den knallharde utfordringen uten å mukke. Når han likevel måtte klare seg med de spillerne han allerede disponerte, var det om å gjøre å få det beste ut av dem. Det var derfor han fant på å flytte angriperne Willie Morgan og Alan Gowling ned fra sine vante posisjoner, for heller å gi dem oppgaver som kreative spilleoppleggere. Dette trekket skulle vise seg som en taktisk genistrek.
Overbevisende innledning
Og under O’Farrells ledelse fikk United en strålende åpning på 1971/72 sesongen, faktisk klubbens beste på mange år. Det begynte riktignok med moderate 2-2 borte mot Derby County i ligapremieren, men deretter fulgte tre seire på rad mot Arsenal, Chelsea og West Bromwich. United spilte god fotball, og med George Best tilbake i god, gammel form feide laget over det meste.
Bare Everton og Leeds klarte å sikre seg skalpen på O’Farrells menn i løpet av høstmånedene, uten at United ble vippet av pinnen av den grunn. Ved slutten av året var laget vel etablert på toppen av ligatabellen. Spillemessig var formen kanskje ikke like god som i sesongens første par måneder, men det ingenting som tydet på at fremgangen ville stoppe opp. Frank O’Farrell kunne se nyåret trygt i møte, i forvissning om at han hadde klart å snu en negativ trend.
Annonse
Katastrofal formutvikling
Men O’Farrell skulle snart få erfare at det kan snu seg fort i fotball. Plutselig begynte alt å gå galt. 0-3 for West Ham på Upton Park 1. nyttårsdag skulle vise seg bare å være innledningen og forsmaken på en katastrofal vårsesong. Som ved et trylleslag ble United forvandlet fra en seriøs mesterskapsutfordrer til alles klubbers yndlingsmotstander.
Fra å ha vært et lag med en selvtillit som nesten boblet over, var United plutselig blitt en kollektiv nervebunt. Laget som nesten hadde glemt hvordan det føltes å tape, gikk fra nederlag til nederlag. Syv ligatap på rad brakte det seiersvante mannskapet ned på jorden med et brak.
På spillerjakt
Noe måtte gjøres. Selv klubbstyret, som før sesongen steilt hadde motsatt seg spillerkjøp, innså nå at O’Farrell var nødt til å hente inn nytt blod.
Aberdeens 23 år gamle forsvarsspiller Martin Buchan, kåret til Årets Spiller i Skottland to år tidligere, kom sørover for å tette igjen hullene i midtforsvaret, mens Nottingham Forests lynraske og målfarlige venstreving Ian Storey-Moore fikk som oppgave å snu den negative utviklingen fremover på banen.
Og de to nyervervelsene ble umiddelbart den vitamininnsprøytningen laget så sårt hadde savnet. Storey-Moore scoret allerede i sin debutkamp da United med 3-0 over Huddersfield sikret seg sin første ligaseier på over tre måneder. Stoke City, som om høsten hadde eliminert United fra Ligacupen, gjentok deretter bedriften i FA-cupen, før to nye ligaseire hjalp til med å bremse den ville flukten nedover tabellen. Men fremdeles fremsto United som et høyst middelmådig fotballag. Åttendeplassen ved sesongslutt var en gedigen skuffelse etter en høstsesong som hadde lovet så mye.
Mislykkede spillerkjøp
Annonse
Selv om den miserable innsatsen etter jul ikke hadde gitt særlig grunn til optimisme, ble åpningen på Frank O’Farrells andre sesong som United-manager enda dårligere enn selv de største pessimistene hadde spådd. Dermed sank United helt til bunns på tabellen. Først i den tiende ligarunden kunne O’Farrell bokføre sesongens første ligaseier.
To nye angrepsspillere, Wyn Davies fra Manchester City og Ted MacDougall fra 3. divisjonsklubben Bournemouth, ble hentet inn i håp om at motgangen kunne snus. Sistnevnte var jaget vilt av alle de beste klubbene på øyriket, for i Bournemouth hadde han scoret mål nærmest på bestilling – men det var i 3. divisjon. Overgangen til toppdivisjonen skulle, ikke uventet, vise seg å bli hard for 25-åringen fra Skottland. Verken han eller Davies klarte å leve opp til forventningene, og Uniteds problemer bare økte.
Det ble hvisket og tisket i korridorene på Old Trafford, og ryktene om Frank O’Farrells nær forestående avgang begynte etter hvert å sive ut til offentligheten.
Slutt på tålmodigheten
Den 16. desember 1972 ledet Frank O’Farrell Manchester United for siste gang. På Selhurst Park i London satte Crystal Palace fem baller forbi United-keeper Alex Stepney uten at O’Farrells gutter maktet å kvittere en eneste gang. Da rant begeret over for et utålmodig styre.
“What a good day for a hanging!”
Tre dager etter Uniteds svarte ettermiddag i London, ble O’Farrell kalt inn på teppet til de høye herrer. Han visste godt hva som ventet, og idet han steg ut av bilen, på vei til møtet med sine bødler, løftet han blikket mot himmelen og utbrøt tørt: «What a good day for a hanging!»
På akkurat dette punktet var partene åpenbart enige, for på det ekstraordinært innkalte møtet ble manageren som ventet løst fra kontrakten. Begrunnelsen ble oppgitt til «manglende evne til å kommunisere med spillere og ledelse».
Landslagssjef for Iran
Etter Frank O’Farrells avskjed med United tok han seg en pause på ett år. Deretter overtok han managerjobben i Cardiff City før han dro utenlands og i en periode tok ansvar for det iranske landslaget. Der, på hjemmebane i Teheran, ledet han i 1974 Iran til topps i Asia-mesterskapet.
Senere sørget den tilbakeholdne iren for å føre Sjahens rike til OL i Montreal i 1976. Deretter, og før OL-start, bestemte han seg for å returnere til England og til sin andre periode som manager for Torquay United. Der forble O’Farrell, bare avbrutt av en rask tur innom De forente arabiske emirater og Sharjah-klubben Al-Shaab, inntil han i 1982, etter sin tredje periode i Torquay, trakk seg tilbake fra alt som hadde med fotball å gjøre.
Sitatet:
Annonse
«Frank O’Farrell, hvem er det? Han kom som en fremmed og han dro som en fremmed.» Denis Law
P.S. Frank O’Farrell, som senere i livet drev et pleiehjem i Devon sammen med sin kone, døde den 6. mars 2022, 94 år gammel.
