Duncan EDWARDS

Duncan Edwards – den største av dem alle?

Duncan Edwards blir av mange regnet som den beste fotballspilleren England har fostret. Tragisk nok skulle han bare bli 21 år gammel. 15 dager etter flyulykken i 1958, sovnet han stille inn på sykehuset i München.

Ber du en vilken som helst fotballfan, heldig nok til å ha fått oppleve 50-årenes «Busby Babes», kåre tidenes beste United-spiller, er utfallet nærmest gitt på forhånd.

«Glem Charlton, Best, Law og Cantona.
Duncan Edwards er den beste fotballspilleren
England noen gang har sett.»

Rett nok skal det ikke utelukkes at svaret vil lyde George Best, Eric Cantona eller Roy Keane. Sjansen er imidlertid ikke overvettes stor. I så fall har du i hvert fall dumpet borti en raritet av en stemmegiver.

For selv om det er vanskelig, og saklig sett både umulig og urettferdig, å sammenlikne fotballspillere fra forskjellige tidsepoker; i hvert fall blant United-fans som har lagt sine 65-70 første ungdomsår bak seg, hersker det stort sett forbausende enighet: «Big Dunc» er mannen. Punktum. «Glem Charlton, Best, Law og Cantona. Duncan Edwards er den beste fotballspilleren England noen gang har sett.»

De som var unge den gang Duncan Edward herjet som verst på baner i England og på kontinentet, har i dag passert middagshøyden. Hukommelsen er kanskje ikke hva den en gang var, men Duncan Edwards glemmer de aldri.

«The Man Boy»

Selv om Edwards gjorde et uutslettelig inntrykk på sitt publikum, fikk han dessverre aldri sjansen til å vise dem hvor god han kunne ha blitt. «The Man Boy», som han gjerne ble omtalt, var bare 21 år gammel da han tragisk nok måtte gi tapt for skadene han ble påført under flyulykken i München i februar 1958. På tross av sin unge alder oppnådde han likevel mer enn de aller fleste fotballspillere bare kan drømme om.

Han hadde vunnet FA Youth Cup tre år etter hverandre; siden ligaen både i 1956 og 1957, og da tragedien inntraff hadde han og laget fortsatt muligheten til å vinne mesterskapet for tredje gang på rad. Han hadde spilt FA-cupfinale på Wembley, en kamp som riktignok endte med nederlag, og han var blitt kåret til Europas tredje beste spiller i prestisjetunge France Footballs årlige avstemning i 1957. Her ble han bare slått av Real Madrids Alfredo di Stéfano og Wolverhamptons Billy Wright, Englands legendariske landslagskaptein.

En bemerkelsesverdig karriere fikk en brå slutt, lenge før den var kommet skikkelig i gang; ja, lenge før den unge mannen hadde fullbyrdet sitt enorme potensial.

United i Wolverhampton

Duncan Edwards vokste opp i Dudley, like i nærheten av Wolverhampton. Befolkningen på dette lille tettstedet var like fotballinteresserte som folk ellers i landet, og fulgte Wolverhampton Wanderers i tykt og tynt.
Lille, skjønt egentlig var han aldri liten, Duncan Edwards var imidlertid et unntak. Guttungen, som var uløselig knyttet til fotballen sin, ble lagt merke til fordi han hver eneste morgen løp med ballen foran seg de par kilometerne til skolen, og samme vei tilbake om ettermiddagen.

Sjelden var han å se uten sin lille, runde bestekamerat. Når han ble spurt hva han hadde tenkt å gjøre når han ble voksen, svarte han bestandig: «Da skal jeg spille for Manchester United!»

– Klampen i bånn, full fart til Dudley!

Ryktet om den United-gale skolegutten spredte seg raskt da han ble uttatt til å representere England Schoolboys, hvor han, som den naturlige lederskikkelsen han var, snart ble utpekt til lagets kaptein. Arsenal-spilleren Joe Mercer, som siden blant annet skaffet seg et navn som manager for Manchester City, trente de unge skoleguttene. Han merket seg Duncans interesse for Manchester United, og da det gikk opp for ham at alle landets beste klubber var i alarmberedskap og lå langflate etter den kraftfulle guttungen, hvisket han en viss Matt Busby et par ord i øret.

For å komme de øvrige interessentene i forkjøpet, sendte Busby i hui og hast sin sjefspeider Bert Whalley av gårde til Dudley for å opprette kontakt med unge Duncan og foreldrene hans. Det holdt på å gå galt, for bilen til Whalley brøt sammen på veien. Dermed måtte han haike seg tilbake til Manchester, hvor han ble møtt av assisterende manager Jimmy Murphy. Det var blitt sent på kveld, men tiden var dyrebar, så etter at Whalley hadde fortalt om kattepinen han var kommet opp i, kastet de seg begge to inn i en leiebil og satte kurs for Dudley.

«Men dere hadde jo ikke trengt å dra hele den lange veien.
Jeg har jo allerede bestemt meg for å spille for Manchester United!»

– Duncan Edwards

Det var blitt grytidlig morgen da duoen ringte på døren hjemme hos familien Edwards. Der ble de først møtt av Gladstone Edwards, Duncans far, og etter hvert en søvndrukken tenåring i bare pyjamasen.

– Men dere hadde jo ikke trengt å dra hele den lange veien, utbrøt sønnen i huset, «jeg har jo allerede bestemt meg for å spille for Manchester United!».

Klokken to om natten, to timer inn i guttens sekstende fødselsdag, endte det som må ha fortonet seg som historiens mest ukompliserte forhandlinger med at Duncan Edwards skrev under for Manchester United for den nette sum av £3!

Intetanende debutant

Lørdag 4. april 1953 skulle bli en merkedag i historien om Edwards. Det var gått et halvt år siden den natten han satte navnetrekket sitt på kontrakten, og nå skulle United spille hjemmekamp mot Cardiff City. Som vanlig ruslet Duncan Edwards de par hundre meterne til Old Trafford fra den lille hybelen sin i Barlow Road. Sammen med bortimot 40.000 andre tilskuere så den 16 og et halvt år gamle læregutten frem til å følge oppgjøret mot waliserne fra tribuneplass. Det han ikke visste der han befant seg midt inne i menneskemengden som strømmet nedover Warwick Road, var at manager Busby hadde lagt helt spesielle planer for ham.

«Gå og snør på deg fotballstøvlene, gutt, 
du skal spille mot Cardiff!»

– Matt Busby

Idet Duncan ankom Old Trafford ble han tilkalt av Busby og bedt om å komme inn på kontoret hans.

I måpende vantro mottok han de sjefens korte beskjed: «Gå og snør på deg fotballstøvlene, gutt; du skal spille mot Cardiff!»

Meldingen kom naturlig nok som et sjokk på unggutten. Men så snart han hadde fått ringe til familie og venner for å fortelle den oppsiktsvekkende nyheten, forsvant nervøsiteten.

Et par timer senere løp han ut på Old Trafford foran 37.163 nysgjerrige tilskuere. De fikk se en for dem helt ukjent tenåring gjøre så godt han kunne under vanskelige omstendigheter. Hjemmelaget var nemlig helt under båten og tapte oppgjøret 1-4, men det var slett ikke den 16-årige debutantens skyld.

Fotball, fotball, fotball

Med debuten bak seg hadde Duncan Edwards allerede oppnådd mye mer enn han hadde våget å drømme om på de få månedene som var gått siden han kom til Manchester. Og, den nyttige erfaringen gjorde ham bare enda mer sulten på suksess.

Hadde treningsiveren vært upåklagelig før, ble den i hvert fall ikke mindre nå. Han visste godt at han var et helt spesielt talent, men samtidig var han ydmyk nok til ikke å ta noe for gitt. Vanligvis ble Duncan derfor stående igjen for å terpe på detaljer når de øvrige spillerne pakket sammen treningstøyet sitt og dro hjem for dagen. Han ønsket ganske enkelt å spille fotball hele tiden.

Stadig vekk maste han på trenerne sine og manager Busby om lov til å få spille for juniorlaget eller reservelaget innimellom trening og kamper for seniorene. Han var nærmest ustoppelig. Og som oftest fikk han ønskene sine innfridd. En sesong spilte han over 90 kamper, uten at det virket som om det harde programmet affiserte ham i det hele tatt.

Treningsiveren og «stå-på-humøret» fikk smitteeffekt på alle som hadde gleden av å omgås Duncan Edwards. Dette bidro til at det spredte seg en fantastisk følelse av uovervinnelighet hos alle som var heldige nok til å få spille sammen med ham.

Historiens yngste landslagsspiller

Allerede da Duncan var elleve år gammel, spådde overlæreren på skolen der han gikk, at han en dag ville spille for England. Men at det bare skulle gå syv år før spådommen gikk i oppfyllelse hadde den synske pedagogen neppe regnet med.

Duncan Edwards var bare 18 år og 183 dager gammel da han ble sendt ut på Wembley-gresset til Englands møte med erkerivalen Skottland. På den tiden ble han dermed den yngste spilleren som noen gang hadde representert «The Three Lions» på dette nivået.

Og landslagskarrieren fikk en «flying start». Den unge debutanten spilte kilten av et skotsk lag som ble sendt hjem til høylandet med syv baklengsmål i fleisen. Selv hadde de bare klart å kvittere for to av dem.

Duncan Edwards’ internasjonale karriere var dermed godt i gang. Og erfaringene han fikk gjennom landslagsspill kom godt med da United i 1956, som første engelske klubblag, entret Europacupen for serievinnere.

Snart var den unge mannens navn på alles lepper, også ute i Europa, hvor han sammen med sine lagkamerater, både på klubb- og landslag, tok Kontinentet med storm. I Tyskland fikk han tilnavnet «Boom-Boom» Edwards etter engelsk 3-1-seier over de tyske verdensmesterne på Olympiastadion i Berlin i april 1956.

Den storvokste venstrehalfen åpnet selv scoringene ved først å tilrive seg ballen halvveis inn på tysk halvdel, vende opp og parkere tre motstandere, for så til slutt, hardt presset, å banke ballen i mål fra 17 meter.

Men det var også i Tyskland at alt skulle gå så fryktelig galt, knappe to år etter den minneverdige landskampen i Berlin.

En hel fotballverden i sorg

Det var torsdag 6. februar 1958. Etter å ha spilt 3-3 mot det jugoslaviske mesterlaget Røde Stjerne dagen før, var United på vei hjem fra Beograd i triumf. Matt Busbys unge mannskap var klare for semifinalen i Europacupen.

Det var da det skjedde, den fatale ulykken på flyplassen i München. Etter å ha mellomlandet i den bayerske hovedstaden, krasjet flyet like etter avgang. Åtte spillere og tre ledere omkom.  I tillegg mistet tolv andre passasjerer livet. Disse var for det meste pressefolk som hadde fulgt laget til Jugoslavia.

Flere andre ble hardt og livstruende skadet, deriblant manager Matt Busby. Duncan Edwards overlevde selve flystyrten, men med store skader på nyrene, samt ribbeinsbrudd, bekkenbrudd, et knust høyre lår og en punktert lunge, ble han levnet små sjanser til å klare seg. Men til tross for de omfattende skadene viste kraftkaren et mot og en utholdenhet som forbløffet legene på Reich der Isar-sykehuset.

Kampen for å overleve

Tilfeldighetene ville det slik at Jimmy Murphy, Matt Busbys assistent og høyre hånd, hadde blitt igjen hjemme da Busby og spillerne hans la i vei på turen til Beograd. Ved siden av sitt daglige virke på Old Trafford, var Murphy landslagssjef for Wales, og Uniteds kvartfinaleoppgjør i den jugoslaviske hovedstaden kolliderte med walisernes VM-kvalifiseringskamp mot Israel samme kveld.

«Når starter lørdagens kamp mot
Wolverhampton, Jimmy? 
Jeg må bli klar til den.»

– Duncan Edwards

Så snart han fikk anledning etter sjokkmeldingen, dro Murphy til München. Idet han entret rommet hvor Duncan Edwards lå, ble han møtt av en smilende 21-åring som hvisket til ham fra sykesengen: «Når starter lørdagens kamp mot Wolverhampton, Jimmy? Jeg må bli klar til den.»
Gnisten, og viljen til å kjempe seg gjennom sitt livs viktigste kamp, var tilstede i fullt monn, selv mens det røynet på som verst.

Sovnet stille inn

Seks dager etter ulykken forverret tilstanden seg dramatisk for Duncan Edwards. Legene forsøkte å redde ham ved å operere inn en kunstig nyre, men det var nytteløst. Livet sto ikke til å redde. Etter 15 lange og smertefulle døgn, måtte selv Duncan Edwards gi opp. Klokken 02.15, natt til den 21. februar, ble han erklært død. En hel fotballverden som etter hvert hadde forsonet seg med ulykken, måtte tåle enda et sjokk.

Den komplette fotballspiller

Duncan Edwards ble av mange, deriblant sin egen manager, karakterisert som «den komplette fotballspiller».

Forklaringen ga seg i grunnen selv: Edwards var bygget som en granittblokk; han var stor, sterk og utholdende, men likevel smidig og lett på foten. Selv om han nok foretrakk det høyre, skjøt han som en hest med begge beina.

Heller ikke pasningsspillet lå tilbake for noen andres, og taklingene hans fikk det til å lukte svidd langt opp på tribunene. Mest overraskende var likevel hans delikate «touch». Til å ha tilhold i en så stor og kraftig kropp, var Duncans ballberøring førsteklasses.

Alle disse attributtene gjorde ham særdeles anvendelig, og derfor kunne han benyttes med hell i flere ulike posisjoner, både i forsvar og angrep. Enten han fikk beskjed om å bekle rollen som vinghalf eller senterhalf, indre-venstre eller senterløper, utmerket han seg gjerne som banens beste spiller.

– Ingen over – ingen ved siden!

For oss som aldri fikk se Duncan Edwards spille fotball, kan den tilsynelatende nesegruse beundringen, tilbøyeligheten til å opphøye ham til Supermann, perfekt og nærmest ufeilbarlig, kanskje virke overdrevet og påtatt. Var han virkelig så god som man vil ha det til?

Vi kan ikke gjøre annet enn å støtte oss til dem som fikk oppleve ham, publikum så vel som med- og motspillere. De er unisone i sin karakteristikk av kjempen; «Duncan Edwards – ingen over, ingen ved siden!»

Så, selv om vi tar oss den utilbørlige frihet å trekke fra halvparten av alle superlativene som fortsatt blir Duncan Edwards til del, sitter vi, uansett hvordan vi enn snur og vender på det, igjen med en sum som forteller oss at denne mannen var helt spesiell; at han virkelig var et fotballtalent verden kanskje aldri har sett maken til.

Sagt om Duncan Edwards:

«Hadde han fått leve, er jeg sikker på at England kunne ha vunnet VM i Sverige i 1958. Duncan var nemlig god nok til å kunne overskygge selv den fantastiske Pelé.»
Jimmy Murphy

«Han er den beste spilleren jeg har sett; han fikk meg til å føle meg underlegen.»
Bobby Charlton

«De er alle legender, men Duncan er den største legenden av dem alle.»
Harry Gregg

«A Day of Memory, Sad to Recall. Without Farewell, He Left Us All.»
Inskripsjon på Duncan Edwards’ gravstein i hjembyen Dudley