Denis LAW

Den opprinnelige «kongen av Old Trafford»

Denis Law er en av fotballhistoriens virkelig store personligheter. Han var en målsnik av rang, med en enestående evne til å lukte hvor ballen ville dukke opp. Denne egenskapen gjorde ham totalt uberegnelig og uforutsigbar, og derfor et mareritt for ethvert forsvar. Han kunne score mål fra de umuligste vinkler, men spesialiteten var «tap-ins». Han satte grå hår i hodene på forsvarsspillere og målmenn med sin evne til å være på rett plass til rett tid, for så å sette ballen i nettet fra kloss hold.

Skjeløyd og sped

Når naturen former fotballspillere garderer den seg som oftest mer enn i tilfellet Denis Law fra Aberdeen. Som kortvokst, spedbygd og skjeløyd, måtte han i oppveksten tåle en tilværelse som fast mobbeoffer. Hans høyre øye sto som klistret inn mot nesen – unntatt når han tok på seg korrektivbrillene. Disse brukte han også når han spilte fotball i gaten. Men ettersom det tok opptil to måneder å skaffe nye når et par ble knust, sier det seg selv at han stadig fikk problemer. Da det en dag singlet i glass for n’te gang, bestemte unge Law seg for å gjøre noe drastisk.

I stedet for å spille med de dumme, svarte hornbrillene, lærte han seg å spille fotball med det ene øyet (det skjeløyde) lukket! Slik drev han på i årevis, og ifølge ham selv bidro dette sannsynligvis til å gjøre ham både tøffere og mer bestemt på å lykkes. Han ville vise at det går an selv om man må kjempe mot et handikapp.

Likevel drømte ikke Denis Law om noen gang å ende opp som profesjonell fotballspiller. Ikke fordi han manglet talent, det hadde han i massevis, men yrket var usikkert og dårlig betalt. Som resten av guttene i gaten så unge Law derfor for seg en helt ordinær yrkeskarriere; selv hadde han mest lyst til å bli teknisk tegner.

Ut i verden

Disse yrkesplanene beholdt han selv etter at det en dag dukket opp en representant for Huddersfield Town hjemme hos familien Law. Mannen, som viste seg å være bror av Huddersfields manager, hadde lagt merke til Denis mens han spilte for skolelaget sitt.
Denis trodde nesten ikke sine egne ører da han ble invitert til prøvespill for 1. divisjonsslagets juniorspillere. Men han slo til på rappen, og med to av sine eldre brødre som moralsk støtte, dro han spent av gårde til Yorkshire.

Bare to uker senere, i april 1955, sto han med lærlingkontrakt i hånden. Han hadde overbevist de rette personene om sitt potensial, og fra nå av skjedde alt fort.

Øyeoperert

Etter i flere år å ha stått på venteliste for å få rettet opp sitt høyre øye, ble han snart innkalt til operasjon. Det vellykkete inngrepet forandret livet til unggutten som ikke bare hadde lidd fysisk på grunn av sitt handikapp. Like mye hadde det hatt innvirkning på selvbildet hans. Nå som problemet var ute av verden kunne han konsentrere seg helt og fullt om fotballen. Etter hvert var det nemlig gått opp for ham at han ikke lenger trengte å ofre så mye tid på tegnekunstene sine. Fremgangen i Huddersfield sa ham at han var god nok til å lykkes med det han likte aller mest her i livet.

Han opplevde sin hittil største dag som fotballspiller da de regjerende juniormesterne fra Manchester United kom på besøk for å spille FA Youth Cup. Laget hans ledet en stund 2-0, men måtte til slutt se seg slått 4-2. Siden fikk Law høre at United-manager Matt Busby hadde notert seg navnet hans og like etter lagt inn et bud på 10.000 pund. På den tiden var det en nesten uhørt sum for en 16 åring. Men Huddersfield nektet å gå med på en handel. De visste at de hadde fått tak i en juvel og ønsket å beholde ham så lenge som mulig.

Bill Shankly dukker opp

En mann som skulle få stor betydning for Denis Law kom til Huddersfield i 1956, først som juniortrener og siden som manager. Med tiden skulle han bli en av historiens største managere. Navnet hans var Bill Shankly.

Shankly var tilhenger av å gi de unge sjansen, og det var han som sendte Law utpå til sin første ligakamp, på julaften i 1956. Det ble Laws første av i alt 91 førstelagskamper for Huddersfield før turen gikk videre til Manchester City i 1960.

Landslaget kaller

Men det var ikke bare i klubbtrøyen Denis Law rakk å imponere før man kom så langt. I oktober 1958 debuterte han på landslaget mot Wales i Cardiff, en kamp skottene vant 3-0, for øvrig med Matt Busby som manager. Law står for alltid oppført som en av målscorerne, men selv vil han ikke høre snakk om det. Og det er i grunnen forståelig, for det var en litt spesiell scoring. En av Wales’ forsvarsspillere forsøkte å måke ballen ut av faresonen, men ballen traff Law i bakhodet og spratt i mål.

Klubbskifte

Som landslagsspiller fikk Law snart merke interesse fra andre klubber. Huddersfield Town, på sin side, hadde i mellomtiden skiftet status til 2. divisjonsklubb og trengte penger. Pågangen utenfra var derfor interessant både for klubb og spiller. Arsenal, Everton og Manchester City sto i fremste rekke for å lokke Law bort fra Yorkshire, mens Manchester United som tidligere hadde vært så ivrige, glimret med sitt fravær. Matt Busby forklarte senere at årsaken var at laget hans fungerte så godt fremover at han ikke lenger følte behov for nok en angriper.
Isteden trakk naboene City det lengste strået i kampen om Law etter å ha lagt 53.000 pund på bordet.

Lokket av lire

Oppholdet på Maine Road ble ikke slik Denis Law hadde forestilt seg. Laget slet langt nede på tabellen, og manglet det spillermateriellet som var nødvendig for å hevde seg i toppen. Selv innfridde han alle forventninger, noe som førte til at han ble uttatt til å spille for den engelske ligaen mot den italienske ditto i Milano. Italienerne vant 4-2, men kunne ikke unngå å legge merke til Denis Law. Internazionale og Torino viftet med sjekkheftene. Law skrev under en avtale med førstnevnte, men da de to involverte klubbene ikke klarte å bli enige, skrev han under for Torino. Inter-ledelsen raste, men til ingen nytte.

Det var pengene som i første rekke hadde lokket Law til lire-landet. Fotballkulturen hadde han ikke tenkt så mye over, men det ble han etter hvert tvunget til. Han måtte prøve å vende seg til ting han aldri hadde vært vant med fra England. Slag og spark kunne han tåle, på det feltet tok han igjen uten skrupler. Holding i trøyen derimot, var noe bortimot ukjent på øyriket, men hverdagslig i Italia. Det var en uting han ikke klarte å avfinne seg med. Han tok igjen med helt andre midler, og ble straffet for det.

Han likte byen Torino, men mistrivdes med fotballen. Det toppet seg da han ble nektet å dra hjem for å spille landskamp. Etter det forlangte han å bli satt på transferlisten. Nå ville han hjem igjen.

United til unnsetning

United-manager Matt Busby hadde hele tiden fulgt Laws bravader i støvlelandet med stor interesse. At hans skotske landsmann følte seg utilpass hadde han visst lenge – uten å kunne gjøre noe med det. Nyheten om Laws åpenlyse krangel med sine overordnete endret imidlertid på den siden av saken. Nå var tiden inne for handling. Penger ble skaffet til veie og forhandlinger innledet med italienerne.

12. juli 1962 ble 115.000 pund, fem tusen pund mer enn italienerne hadde betalt til City et år tidligere, ble hostet opp og lagt på bordet foran de italienske forhandlerne. Deretter ble alle nødvendige underskrifter klattet ned på de prikkete linjene, papirer godkjent og papirer stemplet. Endelig kunne Denis Law glise. Det italienske marerittet var over; nå var han blitt United-spiller.

Ny æra, ny suksess

Denis Laws ankomst til Old Trafford skulle bli innledningen til en strålende æra for hans nye klubb. Han anga tonen ved å score allerede etter syv minutter i sesonginnledningen mot West Bromwich på Old Trafford i august 1962, og ble toppscorer i sin første sesong med 23 scoringer.

Likevel holdt den første sesongen på å ende i forferdelse for klubben, som med nød og neppe unngikk nedrykk. I FA-cupen gikk det imidlertid bedre med 3-1 over Leicester i finalen. Denne seieren skulle bli springbrettet mot nye høyder for Matt Busbys mannskap. Året etter ble det andreplass i ligaen før ligatrofeet igjen fant veien til Old Trafford i 1965, for første gang på ni år. Og nå svingte det skikkelig i den røde delen av Manchester. Bobby Charlton, George Best og Denis Law var anerkjent som Europas beste angrepstrio, og sammen med resten av laget skapte de en fotballfeber som bare kunne sidestilles med «Beatle-mania».

United vant ligaen nok en gang i 1967 og toppet deretter suksessen med triumfen over Benfica i 1968 — dessverre uten en skadet Denis Law.

Fotballspilleren

Som spiller var Denis Law det en må karakterisere som bortimot fullstendig hensynsløs — ikke minst mot seg selv. Hans konkurranseinstinkt var så sterkt at han var i stand til hva som helst for å vinne fotballkamper. Været han en målsjanse kastet han seg inn der ingen andre turde. Law hadde bare én tanke i hodet — å sørge for å få ballen i mål. Der andre holdt igjen av redsel for å få beina kappet i to, stupte Denis Law inn med hodet først.

Hensikten helliget middelet, selv om det like gjerne kunne bety at han måtte bæres av banen. Andre ganger ble resultatet en tidlig dusj – som oftest etter gjengjeldelsesaksjoner mot innpåslitne forsvarsspillere. Temperamentet var heftig, og nåde den som tråkket ham på tærne.

Denne måten å demonstrere at han om nødvendig var beredt til å dø for klubben, skaffet ham en grad av heltestatus blant fansen på Stretford End som ingen andre ble til del; ikke en gang driblegeniet George Best. Det var Law tilhengerne først og fremst identifiserte seg med. Når helten deres sin vane tro markerte scoring med løftet arm, kokte det ekstra på Stretford End. Denis Law var selve KONGEN av Old Trafford, og tilhengere inntok mer enn gjerne rollen som hans villige undersåtter.

Men Laws spillestil var ikke bare tøff. Han krydret gjerne sine forestillinger med delikate pasninger, åpnet forsvar med intelligente løp eller elegante avdriblinger. Selv om han hadde lagkamerater som i enda større grad hadde fått ballbehandling i nådegave, var det ikke mye i veien med teknikken til Law heller.

Derfor ble han tilgitt det faktum at han mistenkelig ofte slapp unna det harde kampprogrammet rundt høytider som jul og påske. Denis Law var en familiens mann, og det ble skumlet om at han med fullt overlegg sørget for å bli notert i dommerens blokk ofte nok og tidsnok til å bli suspendert i tide til å få med seg familiens samlingstunder rundt peisbålet ved nettopp disse høytidene.

Snytt for Wembley-finalen

Det største ankepunktet mot den skotske kruttønnen, bortsett fra temperamentet, var skadefrekvensen. Og rett skal være rett; han tilbrakte perioder på utsiden av sidelinjen. Det ene kneet bød på problemer. Men tankegangen fra klubbledelsens side var gjerne at ?er det godt nok til å gå på, er det godt nok til å spille med?. Deretter sprøytet man inn litt kortison, og saken var ute av verden – i hvert fall frem til neste kamp.

Denne «taktikken» lyktes ikke bestandig, noe Denis Law altså smertelig fikk erfare på det minst gunstige av alle tidspunkt. Da United vant Europacupen i 1968, satt Law satt i sykesengen og fulgte kampen på fjernsynet. Kneet hadde sviktet for alvor og nå lå han med beinet i gips etter operasjon.

Vel var han glad for at operasjonen hadde vært vellykket og at klubben hadde klart seg uten ham på Wembley, men innerst inne var han fylt av tomhet og skuffelse over ikke å få være med på festen.

Nedturen

Dessverre for Law fikk han aldri anledning til å revansjere seg. Han hadde et berettiget håp om finalespill året etter triumfen på Wembley, men etter å ha spilt seg helt frem til semifinalen måtte United strekke våpen for AC Milan.

Deretter startet den veldokumenterte nedturen for Manchester United. Spillerne som hadde vært med på den eventyrlige suksessen på 60-tallet begynte å trekke på årene og resultatene gikk utforbakke. Law spilte mindre og mindre på grunn av nye skadeproblemer, men klarte seg bra så lenge han var på banen.

Likevel trengte man ikke å være spåmann for å skjønne at hans dager på Uniteds førstelag gikk mot slutten.

Måten det skjedde på var likevel under enhver kritikk. Sir Matt Busby hadde trukket seg tilbake, hans etterfølger Wilf McGuinness hadde fått sparken, og samme skjebne var blitt Frank O’Farrell (av Denis Law bare omtalt som «Frank who?») til del. I juli 1973 var det Tommy Docherty som regjerte, og Docherty gjorde tingene på sin egen måte. Han lot avisene informere Law om at han var blitt innvilget «free transfer» og ikke lenger skulle spille for United. Law ble stum, men måtte bare akseptere sjefens avgjørelse.

Det famøse hælsparket

Ni måneder senere var Denis Law tilbake på Old Trafford — nå som Manchester City-spiller. Det var skjebnekamp for United som måtte vinne for å sikre videre spill i divisjonen.

På stillingen 0-0 hadde United fremdeles en teoretisk mulighet til å overleve, men så, idet det gjensto åtte minutter å spille, skjedde det katastrofale. På typisk manér hælsparket Law instinktivt til ballen — som dermed rullet over målstreken bak Alex Stepney i United-buret.
Scoringen fikk uansett ingen betydning for utfallet av ligasesongen. Resultatene i samtlige av de øvrige kampene som hadde betydning for bunnstriden, gikk rødtrøyene imot.  Ja, om United så hadde vunnet 20-1 over City, ville det ikke ha hjulpet på annet enn den lokale selvfølelsen. United var nede — og det kunne ingen laste Denis Law for.

Man kunne kanskje mene at Law på denne måten fikk sin hevn over Tommy Docherty. Men det var ikke slik den gamle målkongen selv følte det. Istedenfor å juble med sine lagkamerater, følte han det som om verden gikk under. Han var helt knust, like knust som sine gamle lagkamerater og gamle tilhengere. For Denis Law var en ekte Rød — Denis Law var United.

Personlige utmerkelser:

• I 1964 ble Denis Law, som første United-spiller, kåret til Europas beste fotballspiller.

Hedret av dronningen

Under en seremoni på Buckingham Palace den 11. mars 2016, ble Denis Law utnevnt til «Commander of the Order of the British Empire (C.B.E.)». Utmerkelsen var en anerkjennelse av hans innsats for fotballen, men også for veldedige organisasjoner som Cancer Research UK og Meningitis Now.