Billy MEREDITH

Den opprinnelige walisiske trollmannen

En av de mest markante fotballskikkelsene på De britiske øyer på begynnelsen av det 20. århundret, og den eldste som noensinne har representert det walisiske landslaget. Det skjedde i 1920, da Meredith var 45 år og 229 dager gammel.

«Old Skinny» som han gjerne ble kalt, med referanse til hans tynne, hengslete fremtoning, var en typisk vingtype. Dribleferdighetene var frapperende, og likeså hans evne til å slå presise baller inn fra kanten. Hans mest særegne kjennetegn var tannpirkeren, som han alltid tygget på under kamp.

Mørke utsikter

William Henry Meredith ble født like i utkanten av gruvelandsbyen Chirk i det nordlige Wales, på julis nest siste dag i det Herrens år 1874. Her vokste den unge og lovende opp i en religiøs familie som ble forsørget gjennom farens arbeid dypt under jordens overflate. Da Billy allerede som 12-åring ble sendt ned i de mørke sjaktene for å bidra til husholdningen, tydet det meste på at yrkeskarrieren ville ende opp i farens gruvespor. Slik var det bare; det var livets gang i små lokalsamfunn som Chirk.

Men det var et hardt og dårlig betalt yrke. Farlig var det også. Som følge av de elendige forholdene ble gruveindustrien rammet av stadige streiker på begynnelsen av 1880- og 90-tallet. Det var bare det at det fantes ingen fagforeninger som kunne samle de misfornøyde arbeiderne. Protestene kom derfor sjelden til overflaten. Stort sett forsvant de isteden som ekkolyder nedover i jordens indre. Men heldigvis for unge Billy var han utstyrt med et talent som skulle fri ham fra de slavelignende forholdene som rådet langt der nede i mørket.

Walisisk cupmester

Han spilte fotball, og han ble lagt merke til. Med årene ble han til og med funnet god nok til å bli innlemmet hos landsbyens stolthet, Chirk Football Club, en av Wales’ beste. Sammen med dem opplevde Billy å få spille to walisiske cupfinaler. Første gang, i 1893, tuslet Chirk-guttene av banen som tapende part. Allerede året etter ble imidlertid gråt og tenners gnissel vendt til latter og tøylesløse utskeielser. Da var det nemlig gruvearbeidersønnene fra Chirks tur til å juble.

Karrieren skyter fart

1893 ble forresten det egentlige vendepunktet for den hengslete tenåringens karrierevalg. På fotballbanen innledet han året som Chirk-spiller, men det varte ikke lenge før han ble plukket opp av den engelske 2. divisjonsklubben Northwich Victoria. Der ble han tilbudt fast kontrakt, alle utgifter dekket, og i tillegg 50 pence for hver kamp han spilte.

Om Northwich hadde vært en storklubb ville han kanskje ha takket ja, men det var de ikke. Hovedårsaken til at den ambisiøse 18-åringen takket nei til det smigrende tilbudet, var at han hadde fått nyss om at flere større klubber fulgte nøye med på utviklingen hans. Samtidig var han fortsatt ung, med tiden på sin side.

Året etter, i november 1894, skrev han isteden under på en amatørkontrakt med Ardwick (nå Manchester City). Der skulle den unge waliseren snart utvikle seg til å bli en solid støttespiller.
I 1904, et år Meredith scoret vinnermålet da City vant FA-cupen, ble han i søndagsavisen «The Umpire» kåret til landets mest populære fotballspiller.

Dømt for bestikkelser

Men så begynte nedturen. FA opprettet en komité som skulle granske Citys regnskaper. Dette førte etter hvert førte til at klubben ble funnet skyldig i å ha betalt spillerne mer enn den tillatte maksimumslønnen på £4 i uken.

I oktober 1904 ble klubben ilagt en bot på £250, og stadion stengt ned i en måned. Et halvt år senere ble City innblandet i nok en skandale. Den viktige avslutningskampen mot Aston Villa ble en stygg og voldelig affære, og saken ble ikke bedre av at FA mente å kunne bevise at de lyseblå, i et kynisk forsøk på å vinne ligaen, hadde forsøkt å bestikke sine motstandere. Villa vant kampen 3-1, og City måtte nøye seg med tredjeplass, men Villa-kaptein Alec Leake hevdet etterpå at Billy Meredith hadde tilbudt ham £10 mot City-seier.

Resultatet av FAs etterforskning ble at klubbformann Tom Maley ble suspendert på livstid, mens Meredith og 16 andre City-spillere – deriblant Sandy Turnbull, ble bøtelagt og suspendert fra 5. august 1905 til 30. april 1908 (suspensjonstiden ble senere kortet ned, slik at de igjen ble spilleberettiget fra 1. januar 1907). Samtlige av de involverte ble også nektet å opptre for City igjen. Dermed ble de satt på transferlisten og planlagt solgt til høystbydende på en auksjon på Queen’s Hotel i Manchester.

Reddet av Mangnall

Liga- og cupvinner

Mangnalls trekk skulle vise seg å være en genistrek. Alle de fire spillerne debuterte i hjemmemøtet med Aston Villa den 1. januar 1907, og to av dem fikk direkte innvirkning på resultatet. United vant nemlig kampen 1-0 etter innlegg fra Meredith og scoring av Turnbull. Med disse to på laget gikk Manchester United inn i sin første storhetstid, med ligamesterskap i 1907/08, FA-cuptriumf i 1909, og nok et ligamesterskap i 1910/11. På det tidspunktet var det ingen som ante at det skulle gå 41 lange år før ligatroféet igjen fant veien til Old Trafford!

«Krigsfotball» for City

I 1915, året da alt ligaspill ble innstilt som følge av 1. verdenskrig, var Billy Meredith blitt 41 år gammel. Han startet opp en pub i Manchester, og få hadde vel tenkt seg at de ville få se Meredith i United-trøyen igjen. Enda mindre ettersom han opptrådte for gamleklubben Manchester City i den uoffisielle, såkalte Krigsserien. Men samtlige tok feil. Krigen opphørte, og i 1919 begynte ligafotballen igjen å rulle. Da fant Billy Meredith tiden inne til å returnere til Manchester United. Han var blitt 45 år gammel, men fortsatt sprek som en walisisk drage. Så sprek at han spilte landslagsfotball for Wales som nær 46-åring!

Farvel til Old Trafford

Mannen som før krigen hadde spilt nøyaktig 300 obligatoriske kamper for rødtrøyene, fikk med seg ytterligere 35 i løpet av sine to siste sesonger på Old Trafford. I 1921 tok imidlertid forholdet slutt. Han var blitt 46 år og 282 dager gammel da han i ligaavslutningen den 7. mai, hjemme på Old Trafford, spilte sin siste kamp for Manchester United. Meredith forlot deretter klubben i kjølvannet av en lønnstvist.

Tilbake til City

Man skulle kanskje tro at en mann i hans alder ville vurdert å legge støvlene på hyllen; men Billy Meredith var langt fra klar til å gi seg riktig ennå. Isteden vendte han tilbake til City, klubben hvor han 16 år tidligere var blitt suspendert på livstid.

Den avgjørelsen var nå blitt omgjort, og den ustoppelige waliseren kunne dermed fortsette sin allerede rekordlange fotballkarriere. 29. mars 1924 stilte den 49 år og ni måneder gamle, fortsatt tannpirkertyggende waliseren, i spissen for et City-mannskap som møtte Newcastle på Birminghams St. Andrews til semifinale i FA-cupen. Drømmen om å avslutte karrieren med en eventyraktig finaletriumf gikk imidlertid i knas da geordiene vant 2-0 og tok seg til Wembley på bekostning av gamlefar Meredith & co.

Etter fotballkarrieren overtok Billy Meredith kranene på et etablissement i Stretford Road Hotel. Her tappet han pints i ytterligere 15 år, frem til 1945. Da fant «Old Skinny», som nå hadde passert de 70, omsider tiden inne til å pensjonere seg og nyte sitt velfortjente otium.

Tretten år senere, 19. april 1958, knapt to og en halv måned etter München-ulykken, sovnet Billy Meredith inn i Withington, Manchester, nær 84 år gammel.