Bill FOULKES

En ekte «Busby Babe»

En stor, sterk forsvarsspiller fra gruvestedet St. Helens på Merseyside. I 16 sesonger var han et soleklart innslag på Uniteds førstelag.
Kanskje er han ikke den mest kjente av Matt Busbys elever, men han var utvilsomt en av de viktigste.

Som sønn av en gruvearbeider var det aldri tvil om hvordan den unge William Anthony Foulkes skulle tjene til livets opphold. Men, selv om yrkeskarrieren forutsigbart nok startet i gruvene, hadde Bill liten lyst til å gå gjennom livet med hjelm og lykt. Det var bare det at i St. Helens var der ikke stort annet å ta seg til i årene like etter krigen. Men på fritiden drev man med fotball og rugby. Det skulle bli Bills redning og snarvei opp fra det underjordiske.

Invitert til prøvespill

Heldigvis var det fotball, og slett ikke rugby, som lå hans hjerte aller nærmest. Han spilte for den lokale ungdomsklubben Whiston Boys da han som stor og sterk 18-åring ble invitert til å komme og trene med Manchester United. Og den unge gruvearbeideren imponerte trenerstaben på Old Trafford. Året etter, i august 1951, skrev han under som profesjonell fotballspiller, og dermed var en lang og strålende karriere i gang.

Like før jul i 1952 ligadebuterte Bill Foulkes mot Liverpool på Anfield Road, og en uke senere fikk han ny tillit i bortekampen mot Chelsea. Men så var det slutt. Han hadde fått den smakebiten på ligafotball som manager Busby mente han trengte. Manageren var forsiktig med å matche sine unge spillere, og Foulkes måtte vente helt til september 1953 før neste sjanse bød seg. Og den tok han vel vare på. Bill Foulkes gjorde høyrebackplassen til sin egen.

Selv om han senere i karrieren ble flyttet inn i midtforsvaret, forble han fast inventar på laget så lenge at støvlene til slutt tryglet om nåde. Men da viste kalenderen 1969, og Bill var blitt 37 år gammel.

Ligamester

Bill Foulkes hadde ennå ikke rukket å bli førstelagsspiller da Manchester United vant ligamesterskapet med et aldrende mannskap i 1952. Fire år senere var han imidlertid forlengst etablert da de unge Busby Babes knuste all motstand og sikret seg mesterskapet med hele 11 poengs margin til nummer to, Blackpool (husk at det kun ble gitt to poeng for seier).
Året etter gjentok Foulkes og lagkameratene suksessen, denne gang med åtte poengs margin til Tottenham. I tillegg spilte laget seg frem til FA-cupfinalen, og fikk dermed muligheten til å bli den første klubb som tok «the Double» i det 20. århundre.
Så vel gikk det imidlertid ikke, for Aston Villa vant 2-1 under særdeles kontroversielle omstendigheter.

München-ulykken

I februar 1958 var Bill Foulkes en av de få heldige som mirakuløst nok slapp unna flyulykken i München. Med bare overfladiske skader fikk han forlate sykehuset etter å ha gjennomgått den rutinemessig legesjekken.
Men 26 år gamle Bill Foulkes var naturligvis rystet av det som hadde hendt. Han hadde problemer med nattesøvnen og gikk konstant rundt og tenkte på sine døde og lemlestede kamerater. I 1958 var der heller ingen tilbud om katastrofepsykiatri eller lignende behandling som kunne ha hjulpet til med å lette på følelsene.

Tilbake i spill etter to uker

Likevel bestemte Foulkes seg for å stille opp da United bare 13 dager etter katastrofen sto overfor Sheffield W. i FA-cupen.
I kampprogrammet, United Review, var en av sidene blank. Der hvor lagoppstillingen normalt ville ha vært oppført, sto ingen navn. Grunnen var ganske enkel: Idet bladet gikk i trykken var det ingen som visste hvem, om noen, som ville være i stand til å spille.

Etter kampen, som United for øvrig vant 3-0, var Foulkes glad for at han hadde tvunget seg selv til å gjennomføre. Det hjalp ham med å skyve alt det vonde i bakgrunnen, slik at han på ny kunne rette blikket fremover.

Han som bare to uker tidligere hadde sett drømmen om en Europacuptriumf bli knust i løpet av noen få, katastrofale sekunder, ante lite om at han ti år senere skulle stå på Wembley og motta hyllesten fra 100.000 jublende tilhengere etter nettopp å ha fått realisert sin mangeårige drøm om å erobre Europa.

FA-cupvinner

Fem år etter katastrofen kjempet United med ryggen mot veggen i kampen for å unngå nedrykk til 2. divisjon. Bill Foulkes var ikke lenger Uniteds faste høyreback. Den posisjonen var blitt overlatt til Shay Brennan. Isteden var Foulkes blitt konvertert til senterhalf.
Og det var fra sin plass i midtforsvaret han med hell kjempet og sloss slik at United til slutt med nød og neppe klarte å overleve i toppen.
Denne «fighting spiriten» var også en særdeles viktig faktor da klubben samme vår innledet en ny, stor æra ved å sikre seg sitt første FA-cupmesterskap på femten år.

Tilbake til Beograd

Ved sesongslutt i 1965, vel syv år etter katastrofen i Sør-Tyskland, fikk den tidligere gruvearbeideren igjen oppleve sitt lag trone øverst på tabelltoppen ved sesongslutt. Det innebar at klubben igjen var kvalifisert for deltakelse i den store Europacupen. Som tilfellet hadde vært i 1958, spilte United seg frem til semifinalen, denne gang blant annet etter å ha beseiret ”uslåelige” Benfica 5-1 i Lisboa i kvartfinalen.

Semifinalen ble spesiell på flere måter for Bill Foulkes. Motstander var nemlig jugoslaviske Partizan fra Beograd. Dette betød at United måtte dra tilbake til byen hvor Busby Babes hadde spilt kvartfinale mot Røde Stjerne dagen før flyulykken åtte år tidligere. Denne gang tapte United 0-2, og med bare 2-1 seier på Old Trafford 14 dager senere, var drømmen om en finale på ny lagt i grus.

På det tredje skal det skje

Bill Foulkes var etter hvert blitt 34 år, og håpet om en dag å vinne den store Europacupen begynte så smått å svinne hen. Han skulle imidlertid få enda en sjanse. Etter en mellomsesong da United ikke vant noe som helst, endte nemlig 1966/67-sesongen med at Foulkes satte ny klubbrekord ved å vinne sin fjerde ligamestermedalje.

Dermed skulle United enda en gang få kjempe med kremen i europeisk fotball, og denne gang skulle Bill Foulkes endelig lykkes.

Matchvinner i Madrid

Etter å ha passert de første rundene noenlunde smertefritt, trakk United spanske Real Madrid i semifinalen. Det var ikke første gang Bill Foulkes sto ansikt til ansikt med de rojale spanjolene i en semifinale. Elleve år tidligere hadde de imidlertid vært et nummer for store for United. Nå bød endelig sjansen seg til revansje. United spilte hjemme i den første kampen, og George Bests scoring ga et knappest mulig overtak før returkampen i den spanske hovedstaden.

Den begynte som et mareritt for Foulkes & co. Real Madrid gikk voldsomt ut og tilrev seg et markant overtak som førte til 3-1-ledelse til pause, Uniteds mål etter at Zoco fant egne nettmasker. Ingen nøytrale ga United den ringeste sjanse til å komme tilbake. Men man skal som kjent aldri si aldri. Hadde man ikke hørt dette ordtaket før i den spanske hovedstaden, så lærte man seg det i alle fall denne maikvelden i 1968.
Stikk i strid med alle tips begynte nemlig gjestene å ta over utover i 2. omgang.

Da 20 minutter gjensto reduserte David Sadler til 2-3 og nå begynte spanjolene for alvor å vise tegn til nerver. Lagene sto nå likt sammenlagt og det gikk mot omkamp i Lisboa.
Men så bestemt skjebnen seg for et annet utfall: George Best stormet nedover siden, lurte av et par mann og avsluttet raidet med å legge ballen tilbake inn i Real-feltet. Og hvem andre kom stormende inn foran Real-målet enn Uniteds 36 år gamle veteranstopper Bill Foulkes? Kaldt og rolig satte han bredsiden til, og sendte ballen forbi hjemmelagets keeper!

Drømmen går i oppfyllelse

14 dager etter bragden i Madrid marsjerte Manchester Uniteds og Benficas spillere ut på Wembley til finale i Europacupen. 90 minutter pluss ekstraomganger på 30 senere, kunne Bill Foulkes, lagkameratene hans og manager Matt Busby omsider slippe jubelen løs. United hadde vunnet 4-1, og ble dermed det første engelske lag som klarte å vinne Europacupen for serievinnere.
Bill Foulkes sto følelsesladet med en klump i halsen og visste ikke om han helt skulle tro det. Ti år etter at så mange av hans kamerater var blitt utslettet på rullebanen i München, hadde han nå vunnet Europacupen for dem alle.

Valgte treneryrket

16. august 1969 spilte Bill Foulkes sin 688. og siste kamp for Manchester United. Han la opp ved sesongslutt i 1970, og ble straks utnevnt til klubbens juniortrener. Året etter tok han i tillegg på seg ansvaret for reservelaget, en jobb han fylte frem til 1975. Da forlot han Old Trafford etter 25 år, for å forsøke seg på egenhånd.
Dermed fulgte et trenerliv som skulle føre Bill Foulkes rundt omkring i verden.

Han forlot England og innledet en 17 år lang utenlandstilværelse, til å begynne med på den andre siden av Atlanteren.

I 1980 gikk ferden tilbake over det store havet, til Norge, hvor han i tur og orden trente Steinkjer, IL Bryn (på Fræna!), Lillestrøm og Viking. I 1988 tok han farvel med sistnevnte før han deretter avsluttet sin omflakkende tilværelse med fire år i Japan. I løpet av disse fire årene benyttet han blant annet fritiden til å lære seg landets språk.

Vel tilbake i England fortsatte Foulkes i noen år som speider for den japanske klubben Grampus Eight.

25. november 2013 kom meldingen om at Bill Foulkes var død, 81 år gammel.

—————————————————————————————————————-

Kuriositet 1:

Matt Busby var kjent som rettferdig, men streng mot sine spillere. På 50-tallet, da bilen enda ikke var allemannseie, nektet Busby spillerne sine å dra til trening i sine kjøredoninger. De fikk vær så god ta bussen, eller aller helst sykle. Manageren gjorde bare to unntak: Roger Byrne fikk benytte bil fordi han var kaptein, mens Bill Foulkes fikk kjøretillatelse fordi han bodde så langt unna!

Kuriositet 2:

I 1992 var Bill Foulkes så å si blakk. Han gikk da til det triste, men nødvendige skritt å auksjonere bort hele sin samling fra en lang fotballkarriere. Medaljer, drakter og andre minneverdige gjenstander. I alt 20 av dem gikk under hammeren hos Christies i London. Auksjonen innbrakte cirka £35.000. En tragisk lav sum, hans fantastiske fotballkarriere tatt i betraktning.

===========================================================================

25. november 2013 døde den gamle United-legenden, 81 år gammel.

Bill Foulkes er død

Hyllet av Charlton