Andy Cole var en spiller litt utenom det vanlige. I likhet med tidligere United-angriper Dennis Viollet ble han glemt når landslagsuttakene ble gjort; merkverdig ettersom Cole scoret mål i bøttevis gjennom flere år. Kun 15 landskamper endte den Nottingham-fødte spissen opp med. I Alex Fergusons United derimot, var han i syv sesonger et fast angrepsinnslag og en svært viktig brikke for lagets suksess.
Cole innledet faktisk karrieren i Arsenal, men måtte der nøye seg med et kort innbytte før ferden gikk videre til Fulham (lån), Bristol City og Newcastle. For sistnevnte terroriserte han de fleste forsvar (deriblant Uniteds), og i 1993/94-sesongen ble han Premier Leagues toppscorer. De sebrastripete supporterne i nord smilte bredt.
Overgangsrekord
Annonse
I januar 1995 stivnet de samme smilene da innkjøpere fra Manchester United plutselig dukket opp og banket på St. James’ Park-døren. Da de dro igjen, var det med Newcastles toppscorer og største helt, Andy Cole, på lasset. Han var nå blitt United-spiller for det som da var den største overgangssummen i engelsk fotball, £6 millioner + stortalentet Keith Gillespie. Nå var det de røde fra Manchesters tur til å smile bredt, for investeringen til rundt £7 millioner skulle rødtrøyene snart få igjen for med både renter og renters rente.
Til å begynne med var mange United-fans riktignok noe skeptiske til Cole (det skulle noe til å imponere med en slik prislapp), men med forrykende angrepsspill pekte han snart nese til kritikerne.
Til og med eldre sesongkortholdere, de som hadde sett ovenfornevnte Dennis Viollet og Denis Law i aksjon, måtte motvillig nikke anerkjennende på hodet når Cole vartet opp med scoringsshow – aller mest da han satte inn fem scoringer i 9-0-seieren over Ipswich i mars 1995.
Etter to heller middels sesonger i 1995/96 og 1996/97, kom Cole sterkt tilbake i sesongene som fulgte. I denne sammenheng er det egentlig umulig å utelate mannen som fra 1998 skulle bli Coles kanskje viktigste spisspartner, Dwight Yorke.
Avgjorde ligaen
Yorke og Cole dannet nemlig et spisspar som fikk ekspertene til å gispe etter luft. De to visste alltid hvor de hadde hverandre, og stort sett fant de hverandre også. Radarparet var gode venner også på fritiden, og deres samarbeid gjorde at Cole endelig ble akseptert for fullt også av dem som tidligere hadde vært skeptiske til ham.
Da han i 1998/99-sesongens siste ligarunde sikret ligatroféet med en lekker lobb hjemme mot Tottenham, fikk han alle til å gå fullstendig av hengslene. Ja, til og med den tilreisende Tottenham-fansen fant grunn til å juble, ettersom alt annet enn United-seier ville ha sikret Spurs’ forhatte naboer, Arsenal, ligatroféet!
Seks dager etter ligajubelen var Cole medvirkende til FA-cuptriumfen mot sin gamle klubb Newcastle, og ytterligere fire dager senere det største av alt: Champions League-seieren over Bayern München på Camp Nou i Barcelona, den som fullførte den historiske trippeltriumfen. Cole spilte kampens første 81 minuttene, overlot deretter scenen til sin erstatter og senere matchvinner, Ole Gunnar Solskjær.
Annonse
Forlater Old Trafford
Det skulle bli enda to sesonger med ligatroféet som premie for Andy Cole, som imidlertid måtte nøye seg med mer sporadiske opptredener etter kjøpet av Ruud van Nistelrooy i 2001. Samtidig hadde Cole ambisjoner om å få representere England under VM-2002 i Japan og Sør-Korea. Urolig over at han ville miste denne sjansen, førte til at han begynte å se seg om etter alternativer til benkeplassen på Old Trafford.
Da så Blackburn Rovers kom på banen og meldte sin interesse like før nyttår, slo Cole til. Han forlot deretter United i visshet om at han hadde gjort sitt.
Karriere på hell
Coles karriere fikk et langt mindre glamorøst skjær over seg etter at han forlot Old Trafford. Riktignok vant han Ligacupen med Blackburn, men det ble også det eneste håndfaste beviset på suksess. Til sin store skuffelse måtte han også innse at klubbskiftet ikke hadde hjulpet ham til en plass i den engelske VM-troppen.
Foran 2004/05-sesongen gikk ferden videre til Fulham, klubben han hadde vært på lån til da han tidlig i karrieren spilte for Arsenal. Han gjorde en god jobb for «the Cottagers» i den ene sesongen han tilbrakte der, men forståelig nok savnet han Manchester. Dermed dro han nordover igjen, men nå måtte han ta til takke med å skrive under for City.
Inntil han ble skadet i mars 2006, gjorde Cole en ok jobb for de lyseblå, men da transferdeadline nærmet seg i august, så han sitt snitt til å unnslippe Eastlands-klubben. Da var det mye bedre å dra til Portsmouth.
Det ble imidlertid med et svært kort opphold på Fratton Park. I tur og orden stakk den gamle storscoreren snart innom Birmingham, Sunderland, Burnley og hjembyens Nottingham Forest, før han høsten 2008 bestemte seg for å avslutte spillerkarrieren.
Annonse
Mesterskapsgrossist
Andy – eller Andrew Cole, som han foretrekker å bli kalt – rakk å vinne Premier League fem ganger, FA-cupen to ganger, Charity Shield to ganger og Champions League én gang. Han var sterkt delaktig i Uniteds suksess på nittitallet, og går inn i historien som en av klubbens beste spisser.
