SLIK BLE JEG FAN: En gamlings erindringer

Vi ble alle fan en gang.

Noen ble overtalt av faren. For andre var det rene tilfeldigheter.

Noen var nær med å ende som Liverpool-fan, men slapp kanskje med skrekken takket være noen andre?

Vi ønsker disse historiene.

Så – hvordan ble du United-fan?

Vi ønsker historien og helst også et bilde av deg, gjerne i supporterutstyr. Det trenger ikke å være langt. Det trenger kun å være din historie.

Bidrag kan sendes til [email protected].

En gamlings erindringer

Jeg nærmer meg 57 år, og vi må helt tilbake til da jeg bare var 8 år gammel. Jeg visste null og niks om engelsk fotball, men en jevnaldring som var hjemme hos en av naboene våre hver sommer spurte om jeg visste hvem som vant ligaen i England. Nei, det ante jeg ikke. «Det var Manchester United», sa han. (Han uttalte det riktignok Mansjester Juneititt).

«Manchester United»! Dæven, det var et flott navn. Det virket som en fyrstikk i krutt, og fra da av var jeg solgt. Jeg var bare sånn passe fotballinteressert, men klubben, dens historie og personene rundt den invaderte min hverdag. Jeg slukte alt jeg kom over av United-stoff, og hadde også gleden av å holde med en klubb som sto midt i en storhetstid. Søstrene mine var selvsagt helfrelst på George Best, men mine store helter ble Bobby Charlton og Matt Busby. Charlton for hans evne til aldri å spille en dårlig kamp, hans trofasthet, gentlemanlike oppførsel og selvsagt VM-tittelen i -66. Han var bautaen som aldri sviktet. Busby fordi jeg syntes han utstrålte godhet og varme, samtidig som han var den udiskutable kapteinen på skipet.

Foreløpig kulminerte det med Europacupseieren i 1968. Skam å si; jeg reagerte ikke noe særlig på det. I mitt barnesinn var det den naturligste ting i verden. Lite ante jeg der og da at seieren ble starten på en 26 års ørkenvandring. Tippekampene gjorde sitt inntog, men det var ikke all verden å glede seg over for en svoren United-fan. Jeg hatet det faktum at Liverpool overtok det hegemoniet som jeg mente rettmessig tilkom United.

Et lite lyspunkt kom under Docherty, med spillere som Coppell, Hill, Pearson og Greenhoff, men vi vet alle hvordan det endte. Dave Sexton og Ron Atkinson maktet heller ikke å bringe United dit de hørte hjemme: Som vinnere, på et konstant vinnerspor.
Jeg nærmet meg 30 år da Atkinson ble sparket, og en viss herre fra Govan gjorde sin entre på Old Trafford. DEN historien trenger ikke nærmere utbrodering. Min livslange kjærlighet til klubben over alle klubber ble belønnet hinsides alle ønsker og forventninger.