Som United-reporter i lokalavisen Manchester Evening News har han gått fra ukentlige telefonsamtaler med Sir Alex, til å dekke klubben tett også etter at skotten ga seg.
I oktober avsluttet han imidlertid samarbeidet med Manchester Evening News. Det gjorde han etter 23 trofeer på 22 år som avisens United-korrespondent, en jobb han hadde helt siden FA-cupfinalen i 1995.
Jeg har ofte fått spørsmålet: «Kommer det noensinne til å komme en ny Class of 92 i United?».
Jeg har selv spurt en del personer om dette i ulike intervjuer, og de fleste jeg har snakket med om dette har sagt at det blir umulig.
Sir Alex Ferguson var imidlertid én av dem som ikke godtok at det aldri kunne skje igjen, og jeg er enig.
Hvis du hadde spurt fotballelskere og United-fans da Busby Babes spilte så ville de fleste den gangen også sagt at den gjengen var et enkelttilfelle, noe som aldri kom til å skje igjen.
Så kom David Beckham, Paul Scholes, Gary Neville, Ryan Giggs og Nicky Butt-æraen.
Jeg var heldig nok til å få være med på eventyret deres fra starten av, siden min første tour som United-korrespondent også var den første for de fleste av dem, i Malaysia i 1995. Det ble etterfulgt av det berømte «You can´t win anything with kids»-sitatet fra Alan Hansen, før vi så ble vitne til alle deres triumfer, avganger og så at de omsider ga seg som fotballspillere.
Annonse
Det var et privilegium å få være med på den reisen, men jeg er overbevist om at en klubb med Uniteds tradisjoner for å få frem unge spillere og ta vare på egne talenter, vil klare å gjenskape Class of 92.
En god stund så vil man nok bare ha én eller to egenutviklede spillere på førstelaget, men en gang så kommer det til å komme en gjeng med unggutter som slår til bortimot samtidig.
United trenger også det, den følelsen det vil gi klubben, og det er ingen tilfeldighet at de to mest suksessrike periodene i klubbens historie kom da de fikk en ryggrad med egenutviklede spillere som skapte et unikt samhold.
Andre har så blitt hentet inn til gruppa og tatt til seg den familiefølelsen og kulturen, men United har trengt en kjerne av egenutviklede spillere.
Det er godt å se den suksesshistorien Scott McTominay er for øyeblikket. Jesse Lingard er også en nøkkelspiller i troppen, Marcus Rashford har et par utrolige år bak seg og man kan jo også karakterisere Paul Pogba som egenutviklet.
Likevel, for meg er Scott McTominay den som gir mest følelse av Class of 92.
Så vet jeg at den 90-gjengen hadde Beckham-varemerket som vokste som et tog ute av kontroll, noe som til slutt også ble for mye for Sir Alex Ferguson.
Men, uansett hva som nøyaktig var årsaken til at Old Trafford-karrieren hans endte i 2003 – til tross for alt det utenomsportslige, så var Beckham alltid en spiller som jobbet sokkene av seg for United både i kamp og på trening. Det fortsatte hele veien, selv om varemerket utviklet seg til å bli et svært monster.
Annonse
Den type innsats lå i bunn for hele den gjengen, og den lå i bunn for alt United oppnådde da de spilte for førstelaget.
McTominay ser ut til å ha samme DNA.
José Mourinho har allerede anerkjent McTominay som en gutt med begge beina godt plantet på jorda, etter at han sluttet seg til United-systemet bare fem år gammel.
Han sa nylig at McTominay også fortjente mer anerkjennelse for det han har gjort.
– Men det skjer kanskje ikke fordi han fremstår mer som en unggutt med en vanlig frisyre, ingen tatoveringer, uten stor bil eller gigantiske klokker. Han er kun en ydmyk unge som kom hit da han var ni eller 10 år gammel.
Uttalelsen kan også sees som et lite stikk til Paul Pogba.
– Men Scott er en fantastisk spiller, en moderne midtbanespiller. Han kan gjøre alt. Det eneste han foreløpig ikke gjør er å score mål, men han kan også gjøre det. Den eneste grunnen til at han ikke gjør det er på grunn av jobben jeg gir ham på banen, la Mourinho til.
McTominay har altså vunnet Mourinhos tillit.
Det skjer samtidig som Pogba har en del kritikere for at han ikke er disiplinert nok når han selv får en klar jobb å gjøre på midten, noe som ble veldig synlig på Wembley mot Tottenham.
McTominay har imidlertid omfavnet markeringsjobbene han er blitt satt til.
Mot Sevilla tok han egentlig ut Ever Banega av kampen, noe Mourinho anerkjente.
Annonse
– En fantastisk spiller som Banega fikk ikke være fantastisk siden han ikke fikk plassen som er nødvendig for å være den Banega som alle innen fotballlen beundrer.
Deretter ble McTominay gitt den formidable jobben det er å passe på Chelseas Eden Hazard, en av de mest driblesterke og talentfulle spillerne som finnes.
Mourinho vet godt hvor farlig belgieren kan være, og tidligere har Ander Herrera hatt samme jobb, men selv om han ikke har spilt så mye for United så fikk McTominay likevel ansvaret.
Det minnet mye om markeringsjobbene som tidligere er gitt til John O´Shea, Phil Neville og Ji-Sung Park i storkamper.
For meg ble det nok et bevis på at Uniteds akademi leverer.
Det vil også komme flere Scott McTominayer, og for øyeblikket trenger United også flere som ham.
