Til minne om Sandy Busby

En supporternes mann og en hederskar. Sandy Busby var så mye mer enn «bare» sønnen til Sir Matt.

Han ble 76 år, men hans bortgang kom likevel helt uventet. Denis Law forteller oss at Sandy Busbys kone fant ektemannen livløs på gulvet da hun kom hjem mandag kveld. Sandy hadde selv vært ute på ærend, men hadde falt om i entreen og samtidig slått hodet.

Så sent som dagen etter ligapremieren mot Swansea hadde jeg gleden av å tilbringe noen timer sammen med ham. Vi snakket sammen fredag, dagen før kampen, på telefon. Jeg ringte og spurte om vi skulle ta en drikke eller lunch sammen. «Beklager, jeg har fullt opp med jobb»,» svarte Sandy. En arbeidsnarkoman selv om  han for lengst – på papiret – var pensjonist. «Ingen problem, vi tar det neste gang,» forsøkte jeg. Til ingen nytte. Sandy insisterte på at han i hvert fall skulle kjøre meg til flyplassen søndag morgen. Sånn at vi fikk noe tid sammen. «Jeg henter deg klokken ni,» sa han. «Så rekker vi frokost på golfklubben der jeg er medlem.» Som sagt så gjort.

Så satt vi der og spiste egg og bacon og så ut på de morgenfriske golferne ute på gresset. «Jeg snakket med Louis van Gaal i går,» sa Sandy. Og la til: «Jeg har virkelig tro på at han kan få oss på rett spor igjen».

Sandy Busby sa konsekvent «vi» når han snakket om United. Når noen mennesker gjør det, høres det falsk og påklistret ut. For Sandy Busby falt det helt naturlig. Forståelig nok. Hans far ble Manchester United-manager da Sandy var syv år. Han fulgte laget, ble god venn med mange av spillerne, og fikk selv proffkontrakt med Blackburn, dog uten at fotballkarrieren tok av.

Sandy var supporternes mann, og stilte seg på supporternes side da «kampen» mot Glazer-overtakelsen raste for ti år siden. Han var jordnær og ekte. Jeg husker en episode på trikken mot Altrincham etter en kamp. Trikken var full med mennesker og mange måtte stå, inkludert Sandy. En brautende ungdomsgjeng med United-fans okkuperte flere seter. Jeg tenkte: Dere burde reise dere. Faren til denne mannen bygde opp Manchester United fra asken. Ikke bare én, men to ganger. Men Sandy selv tok ingen notis av at han måtte stå.

En annen gang jeg satt på med Sandy og Denis Law til Old Trafford, kom de litt på avveie og snakket seg imellom hvordan de lettest kunne komme til Sir Matt Busby Way. Jeg tenkte: Dette er absurd. Sandy Busby snakker sånn uten videre om veien som er oppkalt etter hans far(!). Men Sandy la aldri skjul på at han var stolt av Sir Matt-statuen. Men han sa også for mange år siden: Ingenting hadde gledet meg mer enn om det ble reist en statue av Alex (Ferguson).

Da frokosten på golfklubben var unnagjort, snakket vi om livet. Ikke så merkelig, vi hadde i løpet av kort tid sittet sammen på to begravelser. Først Jack Cromptons og deretter Bill Foulkes’. To United-legender som Sandy hadde vært god venn med. Sandy Busby røpet at han hadde fått prostata-trøbbel, og skulle begynne behandling mot det. Bortsett fra det var han i toppform. Hans store bekymring var datteren som var blitt rammet av en alvorlig form for kreft.

«Når skal vi ta neste golfrunde, Sandy», spurte et annet medlem. De ble enige om å spille neste morgen. «Jeg prøver å få tid til et par runder i uken», fortalte Sandy da vi kjørte mot flyplassen og jeg hadde hans kjære hund Pip på fanget.

«Ser deg neste gang, Lars», ropte han ut av vinduet etter å ha sluppet meg av ved flyplassen. Det ble aldri noe neste gang. Bare nok et eksempel på hvor skjørt og uforutsigbart livet er.

Sandy Busby – en gentleman og supporternes venn.