Elsket å være United-manager!

I slutten av april var det fire år siden Ryan Giggs sjekket inn på det store kontoret  i andre etasje i enden av korridoren på Carrington. Kontoret hvor det står MANAGER på døren, og hvor Giggs’ mentor Sir Alex Ferguson hadde styrt med suksessfull jernhånd i årene før.

Giggs’ periode som United-manager varte bare i tre uker, eller 20 dager for å  være  nøyaktig, men opplevelsen av å være manager for klubben han elsker rangeres høyt «der  oppe» sammenlignet med alt det andre et langt fotballiv har gitt ham.

– Jeg rett og slett elsket å være manager for Manchester United, sier Ryan Giggs med et bredt smil.

Likte utfordringen

Vi treffer Giggs over en kopp kaffe for dette eksklusive intervjuet på godt over en time inne på Hotel Football, mindre en et Giggs-dribleraid unna Old Trafford. Vi har intervjuet ham mange ganger opp gjennom årene, først på The Cliff og siden på Carrington. Manchester United-logoen har alltid vært der, på treningstrøye eller bukse, men denne gang er han nøytral. Passende nok siden han er ute av klubben etter 28 år, selv om han til evig tid vil bli assosiert med United.

– Perioden som manager er den mest spesielle tiden jeg hadde i alle mine år i United, fortsetter Giggs, vel vitende om at han var i United fra han var 14 til 42 år.

– Managertiden var kort, men jeg elsket hvert minutt av det. Selv om sjefsjobben i Manchester United er uhyre krevende følte jeg meg komfortabel. Jeg likte utfordringen, jeg likte nervene før matcher, og jeg likte å forsøke å løse de mange oppgavene som kunne oppstå under en kamp.

Offisielt var Giggs manager for Manchester United fra 22. april til 11. mai 2014. Han ledet laget i fire Premier League-kamper. I tur og orden tre strake hjemmekamper; Norwich 4-0, Sunderland 0-1, Hull  3-1, før det ble avsluttet med 0-0 borte mot Southampton. Mot Hull kom han inn som reserve, og markerte med det også sin 963. og siste kamp som aktiv.

– I de tre ukene opplevde jeg alt! Først 4-0-seier over Norwich, en kamp der absolutt alt gikk etter kampplanen jeg hadde lagt. Tapet for Sunderland som United-manager sved faktisk verre enn noe annet jeg hadde opplevd som spiller. Det  var  grusomt! Jeg tok det som en lærepenge. Alt jeg hadde planlagt fram til kampen, masse arbeid, endte opp i ingenting. Det var også litt vanskelig fordi jeg fortsatt var spiller. Jeg ønsket å gi alle en sjanse. Jeg tok ut laget jeg mente var godt nok til å slå Sunderland (Giggs spilte ikke, red. anm), og spillerne sviktet meg stort.   

Da spillerne skuffet tok den ferske manageren affære, og svingte den berømte øksen. Hele åtte spillere i startelleveren mot Sunderland ble vraket til den neste kampen mot Hull. Bare David de Gea, Phil Jones og Michael Carrick styrte klar av øksen. Tom Lawrence og James Wilson fikk sine debuter, begge takket for tilliten med bra spill og Wilson scoret to.

– Jeg bestemte meg for å gi noen «kids» sjansen mot Hull og de responderte briljant. Mot Southampton kunne vi tapt etter svak første omgang. Jeg foretok noen endringer i pausen og i starten av andre omgang som gjorde oss mye bedre, og til slutt var vi litt uheldige som ikke vant. Det var så mye som skjedde de tre ukene og jeg elsket hvert minutt!

Aldri forespeilet jobben

Med Giggs som manager fikk altså United to seirer, en uavgjort og ett tap. Han håpet i det lengste å få jobben på permanent basis, men styret gikk for rutinen til Louis van Gaal.

Giggs ble aldri forespeilet jobben som manager, og på spørsmål om det var en forståelse mellom ham og klubben om at han skulle få stillingen fast, svarer Giggs følgende.

– Nei, det var aldri en forståelse mellom oss. I ettertid var jeg nok ikke helt klar for  managerjobben da. Etter å ha jobbet med Louis var jeg definitivt klar, og ville følt meg mer bekvem med jobben dersom jeg hadde fått jobben da.

Giggs fikk imidlertid ikke jobben. Klubben gikk for José Mourinho, og Uniteds legendariske nr 11 fikk aldri tilbud om å bli en del av portugiserens støtteapparat for førstelaget. Giggs understreker at det var hans beslutning alene om å bryte båndet med United etter 28 år.

– Min plan var å jobbe under Louis i tre år, men det skjedde ikke og sånn er fotball noen ganger. Ja, jeg likte den tiden som assistentmanager godt. Hver dag var en ny utfordring og jeg høstet rikelig med erfaring. Det var hardt arbeid, og Louis er sikkert den første til å innrømme at å jobbe for ham er ikke lett. Både på grunn av hvordan han er, og hvordan han jobber. Likevel; han lærte meg mye og da det hele var over var jeg utvilsomt en bedre trener enn da vi startet samarbeidet. Jeg fikk en bedre forståelse av hva det kreves å bli en manager, og spesielt i en stor klubb.

– Mange fans mener likevel at Van Gaal-fotball var en sterk kontrast til Fergie-fotball. Hva mener du?

–  Ja, jeg ser den. Til tider spilte vi ikke med det tempoet og den underholdningen som United-fans er blitt vant med. Det skyldtes ikke at vi ikke prøvde. Hvorvidt det var for måten vi jobbet på, eller spillerne vi hentet inn, det vet jeg ærlig talt ikke.

I stedet for managerjobben på Drømmenes Teater, ble det avskjed med fotballen. Kampene, garderoben, treningsfeltet, samværet med trenerkolleger og lagkamerater. Det som hadde vært Ryan Giggs’ liv fra han skrev sin første proffkontrakt som 17-åring ble over natten en saga blott. Det er flere eksempler på spillere som har funnet denne overgangen vrien å håndtere, og Giggs røper at han  forberedte seg så godt han kunne.

– Hverdagen ble totalt forskjellig! Da jeg sluttet i United i 2016 tok jeg faktisk noen timer hos en sportspsykolog. Jeg ville være i forkant. Jeg visste at mitt liv ville bli  annerledes, og jeg ville ha veiledning og hjelp fordi jeg kan love at overgangen er stor. Så lenge man har fotballen er de daglige rutinene så regelmessige, men etter at jeg sluttet i United ble dagene plutselig veldig variable. En dag kunne være sånn  at mitt eneste gjøremål var å kjøre ungene til og fra skolen, mens neste dag kunne være ekstrem travel med møter på Hotel Football, Salford City eller andre forretningsforetak jeg er med i. Jeg har også reist mye, som eksempelvis i India og Vietnam, i forbindelse med henholdsvis futsal og trenerprosjekt.

– Hva med fotballen savnet du mest i ukene og månedene etter at du sluttet?   

– Jeg savnet det å gå på trening hver dag. Jeg har alltid likt å trene, og det samme da jeg ble trener. Jeg savnet matchdagen, det «buzz» som alltid var der, forventningene og spenningen. Og så savnet jeg garderobefleipen med guttene, sier Giggs og ler godt.

– Hva var så det beste med ikke å være fotballspiller?

– Jeg vet det høres selvmotsigende ut, men det beste var faktisk ikke å ha så mange faste rutiner. Det var deilig for en stund bare å følge opp sønnen min på trening og sånne ting. For ikke så lenge siden tok jeg med ungene mine på ferie til Los Angeles. For meg var det en spesiell opplevelse å ligge der i sengen og se United på TV klokken syv om morgenen, sier Giggs med et smil.

Begynte å tvile

15. januar ble Giggs offentliggjort som manager for Wales, som han fikk 64 A-landskamper for. Han er innforstått med at det er en krevende jobb med stort forventningspress idet hans forgjenger Chris Coleman førte Wales til EM 2016, der  laget kom helt til semifinalen. Giggs var altså «arbeidsledig» fra juni 2016 og halvannet år fram. Han medgir at underveis i denne perioden vokste det frem en usikkerhet om eksakt hva han skulle bruke resten av sitt arbeidsliv til.

Det var definitivt ikke pengene som lokket ham til treneryrket, og etter nesten tre tiår i Manchester United ville han ikke bare hoppe på det første tilbudet som kom.

– Da jeg sluttet i United var jeg hundre prosent klar for å fortsette en karriere som trener eller manager, men etter hvert mistet jeg overbevisningen om at dette var veien å gå. Jeg så hvordan det gikk med Gary Neville i Valencia, og observerte hvordan andre managere fikk sparken uten å ha fått en reell sjanse. Parallelt med det begynte jeg å like friheten til å kunne tilbringe mer tid med ungene, pluss at jeg selvsagt har det travelt med Salford City, Hotel Football og Cafe Football. Det var overhodet ikke sånn at jeg måtte ha en trenerjobb, sier Giggs og slår ut med armene – jeg  bestemte  meg i hvert fall for at jeg ikke ville ha en trenerjobb som tok opp hele livet mitt.

De gangene Giggs søkte på en managerstilling, merket han tøff konkurranse. Som god waliser fristet managerjobben i Swansea som han søkte på høsten 2016. Til slutt stod det mellom ham og tidligere Stabæk-trener Bob Bradley. Sistnevnte fikk stillingen, en jobb han for øvrig beholdt i kun 85 dager og elleve kamper.

– Det er faktisk ganske vanskelig å få jobb som trener eller manager, i hvert fall om man er britisk av en aller annen grunn. Det er svært sjelden at en klubb våger å gamble på en ung trener uten særlig trenererfaring, selv om man, som i mitt tilfelle, har lang Premier League-erfaring som spiller. Selv om Giggs var skuffet over ikke å få være med videre i United da Mourinho overtok, har han ingen problemer med å se objektivt hele bildet. Når vi spør Giggs om José Mourinho er rett manager for Manchester United, svarer Giggs ubetinget ja.

– Vi har en sterk sentrallinje, men det er også viktig at de underholdende spillerne klarer å sette sine preg på kampene. Det er hva United handler om. Ikke bare kraft og styrke, men også andre måter å finne veien til mål mot forsvar som bare vil stenge oss ute.

Den gamle lynvingen er ikke i tvil om at Alexis Sánchez med tiden vil bli en offensiv forsterkning for United. Han mener at ryggraden i laget er sterk og at troppen har en fin blanding av rutine og unge spillere, men ser likevel at United trenger forsterkning i spesielt én posisjon.

– Det United nå trenger er muligens en virkelig topp, topp midtstopper. Jeg liker Bailly og har tro på at Lindelöf kan bli god for oss. Jones og Smalling gjør det bra, men når du ser på de stopperne vi hadde da vi vant Champions League og flere strake ligagull, da snakker vi om navn i ypperste verdensklasse. Jaap Stam, Rio Ferdinand, Nemanja Vidic, ja også Ronny Johnsen, som etter min mening var bedre enn det han fikk honnør for. En keeper og to midtstoppere av virkelig verdensklasse er nesten uvurderlig viktig for resten av laget.

Mannen med 13 Premier League-titler har tro på José Mourinho, men mener også at portugiseren til slutt vil bli bedømt bare på èn ting.

– Selvsagt må vi vinne ligaen igjen. Det er hva det handler om. United har stort sett alltid gjort det bra i cupsammenheng. Jeg tror Mourinho til syvende og sist vil bli målt etter om United vinner ligaen med ham som manager eller ikke.

Som 17-åring debuterte Giggs på Uniteds førstelag i mars  1991. I løpet av halvannet år fulgte Gary Neville og David Beckham etter og siden fulgte i tur og orden Nicky Butt, Keith Gillespie, Ben Thornley, Paul Scholes og andre fra det berømte Class of 92-kullet. 

Giggs ser med stor glede at dagens United i 2017/18 brukte flere spillere fra egen stall enn noen annen Premier League-klubb.

– Jeg ser det som veldig, veldig viktig at United fortsetter å gi egenproduserte spillere en sjanse på førstelaget fordi det er det historien vår handler om. Samtidig skal man selvsagt ikke gjøre det bare for å opprettholde den fine rekken med egenproduserte spillere. Du setter ikke inn en unggutt bare for historiens skyld, kun hvis han er god nok. En annen ting som er viktig å tenke på er at man skal ikke undervurdere synergieffekten av å gi en unggutt sjansen. Fordi; hvis du er et talent  på… la oss si 11 til 15 år som får tilbud fra flere klubber, vil du og foreldrene dine tenke på i hvilken klubb er det størst sjanse for førstelagsspill? Chelsea, Man City eller United? Alle vet at United er gode på å gi unggutter sjansen. Se bare på Marcus Rashford, Scott McTominay og Jesse Lingard. Ville de fått de samme sjansene hos andre storklubber? Personlig tviler jeg.

Giggs presiserer at ungguttene alene ikke kan dra lasset, og etter hans mening er det best med en god miks av solide, erfarne spillere og unggutter hentet fra egen juniorstall. Han trekker fram Robin van Persie og Edwin van der Sar som gode eksempler på rutine som de yngre spillerne som slo gjennom samtidig lærte mye av på trening, i garderoben og på banen.

– De to betydde enormt. Det går nesten ikke an å måle hvor mye det betyr for en ung spiller å ha noen skikkelig rutinerte spillere rundt seg, spillere som har sett alt og gjort alt. Jeg mener også at ungguttene trenger ikke å være fra Salford eller Manchester. Se på Rafael og Fabio da Silva, John O’Shea, Jonny  Evans, Darren Fletcher eller spillere fra andre land for den saks skyld. Jeg er sikker på at United-fans så på Rafael som en av våre egne, det gjorde i hvert fall vi spillerne.

Marcus Rashford er bare 20 år, men har allerede spilt for United i tre sesonger og står med godt over hundre obligatoriske kamper for United. Giggs mener at Manchester-gutten har gjort mye riktig så langt i sitt unge fotballiv.

– Jeg kjenner Marcus veldig godt. Mitt råd til Marcus er at han aldri bør forandre seg fordi han er en flott gutt. Heldigvis har han også en sterk personlighet. Han må lære av sine feil, og han må være villig til å ta til seg lærdom. Det har skjedd ofte at han har fått litt motgang i en kamp og snudd motgangen med en scoring. Jeg finnes ikke overrasket. Likevel må han forbedre seg som spiller og omsette flere sjanser i mål. Marcus er en av de spillerne som det går et sus gjennom publikum når han får ballen. Vi har hatt noen sånne opp gjennom årene på Old  Trafford, og United-fansen elsker denne type spiller.

Håper på ny Giggs i United

Det er ennå veldig langt fram, men hvis det er én i Uniteds berømte akademi som Giggs håper mer på enn noen andre, så er det hans egen sønn som er tolv år gammel. Mannen som spilte uslåelige 24 sesonger i øverste divisjon med Manchester United, innrømmer at sønnen er et talent, men at man heller aldri kan spå utvikling, hverken kroppslig eller fotballmessig.

– Zach er ekstremt opptatt av fotball og er i United-akademiet. Hans lag trener fra 18 til 20 tirsdag og torsdag, lørdag er det trening fra ni til tolv og søndag er det som regel kamp. Han er høyrebeint og spiller oftest høyrekant. Eller venstrekant, og skjærer inn mot midten. Jeg tipper faktisk at han omsider vil havne lenger bak på banen i en ankerrolle og blir mer sentral.

Sjefen for Uniteds akademi er som kjent Nicky Butt, som overtok stillingen som manager der etter Brian McClair.

– Nicky (Butt) og jeg er jo bestekompiser så det passer fint at min datter Liberty er bestevenninne med datteren til Nicky, og som om ikke det var nok er sønnen min Zach bestekompis med sønnen til Nicky. Begge guttene er i Uniteds akademi.

Wales’ nye landslagsmanager vil til tross for sin enorme rutine som spiller og flere år som utdannet trener, ikke blande seg inn i treningene med sønnen.

– Jeg kan følge ham opp på både trening og match noe jeg sjelden kunne da jeg selv var spiller og trener, men jeg trener ham ikke. Den jobben overlater jeg til akademiets trenere, og jeg bryr meg heller ikke under kampene når sønnen min spiller. Det kan hende jeg tar opp én ting etter en kamp og spør Zach «hvorfor gjorde du det sånn og sånn»? Jeg lar ham komme med sin forklaring, og sier kanskje «okey, kanskje det heller hadde vært lurere om du hadde gjort «det eller det»?

– Jeg er bevisst på å aldri ta opp mer enn maks én  ting etter en kamp, selv om det kanskje var fire, fem ting å ta opp. Etter min mening er det viktig at unger i den alderen får lov til å ha det gøy. Fotball skal fortsatt være lek når de er så unge.

– Med Ryan Giggs som pappa opplever Zach kanskje press?

– Ennå så lenge har han ikke opplevd noe press. Det har riktignok hendt at foreldre til motstandere merker seg Zach sitt etternavn og forteller det til sine sønner og trenerne, og at det blir et lite press på ham av den grunn, men så langt har det ikke vært noe problem.

Ryan Giggs, en mann som virkelig lærte seg å spille under press.