Heltene i Rotterdam

Kanskje var det der alt begynte? De lærde strides vel egentlig om det startet med FA-cupfinalen 1990, ligagullet -93, Class of 92 eller… Cupvinnercupfinalen 1991.

Uansett; glemt blir aldri finaleseieren over storfavoritten Barcelona for 20 år siden. I fem lange år hadde vi (og alle andre engelske lag) blitt bannlyst fra alle europeiske turneringer som følge av Heysel-tragedien -85. Da vi endelig var tilbake på kontinentet tok vi godt vare på sjansen. Mangel på erfaring var intet hinder. Ikke siden 1968 hadde Manchester United vært i en europeisk cupfinale. Motstander denne gang var mektige Barcelona. Den katalanske klubben hadde et tykt og saftig favorittstempel. Og hvorfor ikke? I tillegg til Uniteds mangelfulle erfaring, hadde Barcelona cruiset til spansk ligamesterskap med et gap på ti poeng ned til nestemann. United hadde til sammenligning kommet inn på en hederlig sjetteplass. Barca hadde Laudrup, Koeman og Salinas, og bare for å dokumentere kvaliteten i laget tok Barcelona hjem Champions League-pokalen året etter.

Men noen ganger er fotball så romantisk og så herlig at det ikke går som forventet. Med den 49-årige manageren Alex Ferguson skulle United i hvert fall gjøre en hederlig innsats. Denne Ferguson hadde bare et drøyt år tidligere vært utsatt for hets av både egne fans og ikke minst media. Hva hadde han å fare med? Når assistentmanager Archie Knox hadde gått av bare dager før finalen, så det ikke lyst ut.

Men United spilte virkelig for drakten den kvelden. En drakt blottet for reklame. For øvrig den siste kampen (om man ser bort fra retrotrøyen United spilte med mot City i forbindelse med 50-årsmarkeringen av München-ulykken) United spilte uten reklame. I disse vakre og hvite draktene slo United store og sterke Barcelona. «Sparky» scoret begge før Koeman reduserte og gjorde de siste tolv minuttene til et sant nervemareritt for oss som så kampen.

Det var elleve helter den kvelden. Men det kan være verd å nevne navn som sjelden trekkes fram ved store anledninger. Som Les Sealy, keeperen som tragisk døde så altfor tidlig for noen år siden. Eller Mike Phelan på høyrekant. Både han og venstreback Clayton Blackmore spilte muligens sin beste kamp noensinne. I tillegg til de mer årenbare heltene. Bruce, Pallister, Hughes, McClair og selvsagt Robson. Robbo – som alltid spilte som om dette var hans siste time på kloden.

Og vi? Vi heldige som var der glemmer aldri den kvelden. I kjølvannet av Heysel og den såkalte engelske syken hadde UEFA beordret Rotterdam til å stenge alle kraner. Men etter fantastisk navigering av Mike Dobbin (R.I.P.) fant vi en åpen brun kneipe. Og regn? De sier de regner i Manchester og Bergen, men aldri har de to byene fått servert så mye regn som det Rotterdam fikk den maikvelden for 20 år siden. Vi sang, jublet og sang. I den rekkefølgen. Aldri har Monty Pythons «Always look on the bright side» blitt sunget høyere og vakrere enn den kvelden.

Dette var lenge før pomp, prakt og fyrverkeri ved finalearrangementer. Det fikk holde med 25.000 hese struper, elleve helter og en skotsk manager der nede på gresset. Pluss en pokal. Da vi glade og lykkelige forsvant ut i de nederlandske bakgater og fortsette festen, slo det oss en tanke som sa: Nyt seieren, nyt øyeblikket. Ingen vet om dette er den siste pokalen vi får oppleve…