Scoret på heading fra 15 (!) meter

Artikkelforfatter: Kristof Terreur
Oversettelse: Eivind Brennhovd Holth 

– Gi meg tilbake ballen min. Vi er fattige, men senere vil jeg tjene masse penger for moren min gjennom fotballen, sa Lukaku til en lærer som seksåring.

Fra det øyeblikket, ville han gjøre alt for å nå sine mål – ved å score mange mål.

– En søndag ettermiddag reiste vi for å se faren hans, Roger, spille for FC Wintam, et lag i lavere divisjoner. Mens de varmet opp sparket vi litt ball. Plutselig traff et av skuddene til Romelu tverrliggeren. Det var så fryktelig hardt at ballen spratt ned i bakken og opp i tverrliggeren igjen tre ganger før den gikk over mållinjen. Wintam-fansen var sjokkert. Uansett hvor utrolig denne historien høres ut, er den helt sann, forteller Vinnie Frans, en av Romelu Lukakus venner fra barndommen.

Frans ble kjent med Lukaku-brødrene da de flyttet til et område kalt Duiventilstraat i Wintam, en liten by midt i Belgia. Vinnie bodde like ved, og Lukakus mor, Adolphine, hilste alltid på ham da de møttes.

Etter første skoledag ringte Vinnie på hos Lukaku-familien for å spørre om ikke guttene i huset ville være med og spille litt fotball på den lille banen i nabolaget. Der kunne de bli værende i timevis. De spilte fiktive kamper mellom Chelsea og Arsenal med Romelu i rollen som Didier Drogba – hans største idol.

Tøff barndom

Før de flyttet til Wintam, spilte Lukaku-brødrene for Rupel Boom. Romelu gikk til den tidligere førstedivisjonsklubben vinteren 2000, da han var seks år gammel.

– Motstanderne snakket stygt om oss, forteller Erwin Wosky, Lukakus første fotballtrener.

– De kunne ikke skjønne hvordan vi våget å spille med en eldre spiller. «Hvor fant dere han mørke?», var en fornærmelse vi hørte ofte. Eller «du vet aldri hvor gamle de mørke er». Og det var de som var mest vennlige. Jeg aner ikke hvor mange ganger vi var nødt til å sverge på at han var født i Antwerpen i 1993. «Romme» var høyere enn alle de andre barna – minst ett hode høyere. Da han var sju år, hadde han allerede Diadora-sko i størrelse 38. Jeg husker spesielt hvor snill han var.

Moren Adolphine sitter også igjen med vonde minner fra barndommen til Romelu.

– En gang dro en mor opp skjørtet sitt og sammenlignet lårene sine med Romelus. Jeg ble forbannet. Det var helt utrolig. Det var et angrep på min sønn. Jeg ville at de skulle la «Rom» være i fred. Han likte bare å spille fotball. Da han var seks år gammel var det en lærer som tok fra ham ballen fordi han alltid spilte. «Rom» begynte å gråte og sa: «Vi er fattige hjemme hos meg. Jeg vil ha ballen min tilbake. Takket være fotball kan jeg tjene mange penger for moren min når jeg blir eldre».

Faren Roger så ofte på fra sidelinjen, men var heller ikke den som alltid var til stede.

– Veldig ofte kom han for sent. Noen ganger ikke i det hele tatt. Flere ganger ringte han meg og fortalte at bilen hans, som ikke var den mest pålitelige, hadde fått motorstopp. Ofte måtte vi plukke opp «Rom» selv, forteller Wosky.

Louis De Boeck, som trente Romelu da han var sju år, har heller ikke glemt farens bil.

– Jeg har ikke tall på hvor mange ganger vi har ledd av den bilen. Den kom rett fra dynga. Roger pleide å spille med min sønn, Glen, i Boom. Roger var en av afrikanerne som dukket opp fra ingensteds. Jeg husker jeg ga ham hanskene mine da det var kaldt, men jeg så dem aldri igjen. Samtidig hører det med til historien at jeg aldri spurte om å få dem tilbake heller.

Feiret som Drogba

I 2002 gikk Roger Lukaku til KFC Volharding Wintam. Ett år senere fulgte Romelu etter. Steve De Buyser var lagkamerat med Roger og trener for Romelu.

– Den sesongen scoret Romelu 72 mål. Han feiret alle målene sine som Drogba gjorde – med å peke mot ryggen sin med begge tomlene – og tok til og med baklengs salto. Det var en måte å vise hvem han var, selv om faren hans forbød ham å gjøre det. Ja, Romelu trengte oppmerksomhet, men jeg var velsignet som hadde ham på laget mitt.

– Jeg husker en turnering vi spilte i nærheten av Paris. I utgangspunktet fikk ikke Romelu tillatelse til å reise av faren. Han gråt og bønnfalte faren, og til slutt fikk han det som han ville. Jeg tok Romelu i bilen min og hadde med meg 12 kilo godteri til laget, men det var ikke mye igjen da vi kom frem til Paris. Romelu kunne spise og slukte tre hamburgere på McDonalds uten problemer.

– I Paris nådde vi semifinalen med vårt regionale lag. Det var Wintam mot Celtic, tenk deg det! Vi tok ledelsen etter et mål av Romelu. Han skaffet seg rom med en Zidane-bevegelse, slo tunnel på en forsvarsspiller, vendte til høyre og klinket ballen i krysset – et helt fantastisk mål! I siste minutt utlignet Celtic, og vi tapte til slutt på straffesparkkonkurranse.

– Alle spillerne var knust, og Romelu var den som trøstet dem. Og da han så meg, sa han: «Trener, så du det? Hvordan tilskuerne heiet da jeg scoret det målet?».

To klubbskifter

Etter én sesong i Wintam, overbeviste han førstedivisjonsklubben Lierse under et prøvespill i en kamp mot Feyenoord. I to år kjørte speider Marc Vanhoomissen og hans far Jef ham fra Wintam to Lier. Da Jef døde noen år senere, dedikerte Romelu et mål til ham.

I 2006 ble imidlertid Lierse involvert i en gamblingskandale, og klubben befant seg på randen av konkurs.

– Mange av foreldrene var bekymret og ringte meg, husker Dirk Gyselinck, tidligere akademisjef i Lierse, som senere det året tok med seg åtte av akademispillerne til Anderlecht.

– Det kom mange reaksjoner.

Roger Lukaku var imidlertid ikke én av dem som ringte Gyselinck. Han ønsket at sønnen skulle spille for rivalen Standard Liege.

Til slutt valgte han likevel Anderlecht. Den belgiske storklubben har et rykte på seg for å utvikle små, tekniske, begavede spillere, men hit reiste altså Romelu, en 14 år gammel gigant.

– Han ble ikke tatt imot som en stjerne. Det første året var det flere som lo av ham, for de trodde ikke han ville slå gjennom, forteller Gyselinck.

– Livet vil smile til oss

I sin første sesong på U15-laget til Anderlecht scoret imidlertid Lukaku mer enn 50 mål under juniortrener Nicky Keirsmaeckers.

– Kroppen og tempoet hans var enorme ressurser, selvfølgelig, men teknisk manglet han fortsatt en del, og kondisjonen hans var ikke god. Men han hadde en ufattelig trang til å bli bedre. På grunn av situasjonen hans hjemme, visste han også at han ikke vil få noe gratis. Denne gutten var på et oppdrag. Viljen hans er så sterk. Du var nødt til å gi ham selvtillit og varme omgivelser, hvis ikke ville han ikke prestere. Da moren hans slet med helsen, lærte jeg ham å kjenne som en sensitiv gutt. En skjør teddybjørn med tårer i øynene, der har du Romelu.

Likevel forteller moren Adolphine om en ansvarsfull gutt som tok familien i forsvar.

– Guttene følte noen ganger at folk lo av dem. Vi var fattige, og oppvarmingen av huset fungerte ikke alltid hjemme hos oss. Jeg måtte gjøre alt for å skaffe dem mat. På skolen pleide de andre å le av guttene mine, fordi de ikke hadde de mest moderne klærne og gikk med utslitte sko. Du kan ikke skjule fattigdom. Det var tøffe tider for ungene, men da han var 14 år, hadde «Rom» fått nok. Han sa til meg: «De ler av oss i dag, men det vil de ikke gjøre i morgen. Livet vil smile til oss».

Scoret fire mot Courtois

Uke etter uke tok Lukaku store skritt i Anderlecht-akademiet. Mot Racing Genk – der Thibaut Courtois var keeper – scoret han fire mål. Han var sterkere og raskere enn motstanderne, men scoret ikke bare på grunn av pur kraft og fart.

– Jeg husker at han scoret på en heading fra 15 meter. Det var akkurat som et skudd – utrolig hardt og teknisk perfekt. Jeg var allerede imponert av gutten da jeg så ham under oppvarmingen. Han var allerede som en voksen, forteller Domenico Olivieri, som så Lukakus fire scoringer som U17-trener i Genk.

Den sesongen scoret Lukaku 80 mål. Han var bare 15 år, men klubben bestemte seg for å ta den talentfulle gutten opp på U19-laget.

– Romelu lyttet alltid til mine råd, også til det lagkameratene hans sa. Jeg hadde ham bare i seks måneder. Etter nyttår tok U21-treneren med seg Romelu til Viareggio-turneringen. Vi så ham aldri tilbake på U19-laget etter det, forteller Geert Emmerechts, som var U19-trener i Anderlecht.

24. mai 2009 debuterte Romelu Lukaku for førstelaget til Anderlecht mot Standard Liege som 16-åring. Resten er historie. Tre måneder senere scoret han sitt første mål mot Zulte Waregem, og i mars 2010 debuterte han for det belgiske landslaget som 17-åring.