– United trenger en forsvarssjef

Rene Meulensteen ønsker vinterpausen velkommen, og deler José Mourinho sitt syn om at United behøver en ny midtstopper.

Av Rene Meulensteen, fortalt til Lars Morten Olsen

Hei igjen, alle United-supportere i Skandinavia. Når disse linjer skrives befinner jeg meg i Australia, og er ikke tilbake i Manchester før 15. desember. Det har blitt noen uker i Australia siden jeg nå er assistentmanager for det australske landslaget. Jeg kan love dere at det har ikke gått upåaktet hen at Manchester United skal til Australia neste sommer.

Alle her gleder seg. Australia er ikke landet United reiser oftest til. De var her senest sommeren 2013 like etter at jeg sluttet sammen med Sir Alex Ferguson.

Manchester United har lidenskapelige fans over hele kloden, og Australia er intet unntak. I de to landskampene vi har hatt nå har det vært ca. 40 000 og 30 000 tilskuere, og det vil definitivt møte opp mange fans for å se de to kampene mot Perth og Leeds. For alt vi vet kan det hende at Leeds er i Premier League neste sesong og det vil i så fall bare gjøre oppgjøret enda mer interessant.

For spillerne og staben blir det en veldig lang reise, men så snart man er her, er det et fascinerende land med hyggelige mennesker. Hvis spillere og trenere får tid til å se noe av hva landet har å tilby så er Perth en fantastisk by, og jeg er sikker på at de vil få et fint opphold.

Asia, Afrika, USA, Skandinavia… vi var overalt

Da jeg selv var i United var jeg heldig nok til å få reise med laget over hele verden. Det som disse turene først og fremst forteller deg er hvor enormt stor klubb Manchester United er, hvor kjent merkevare det er, og hvor mange gode fans klubben har absolutt overalt.

I Asia var vi i blant annet i Japan, Kina, Malaysia og Thailand. Hvis jeg skal trekke fram ett land her vil jeg si Japan fordi alt var så perfekt organisert. All logistikk, hotell, transport osv. Det viktigste er imidlertid treningsfasilitetene og i Japan var det bare helt topp, topp klasse. Det overordnede for oss trenerne var å få gjennomført gode treningsøkter samt treningskamper og i Japan fungerte alt perfekt.

Et land vi ikke fikk besøkt var Indonesia. Vi skulle vært der i 2009, men det var en bombeeksplosjon på det samme hotellet som vi egentlig hadde bestilt plass på. Det gjorde at det ikke ble noe av og vi ble værende på hotellet vårt i Kuala Lumpur et par dager ekstra, men taklet det fint fordi vi fikk jobbet og trent som vi hadde håpet.

Enorme kulturforskjeller

Vi var også i Sør-Afrika, og det er fint med tanke på tidsforskjellen. De kulturelle forskjellene på Sør-Afrika og Asia var enorme. For spillerne er det lærerikt å se og oppleve hvor ulikt det kan være fra land til land. Et sted ser du mennesker som har klart seg bra i livet, et annet sted ser du mennesker som bokstavelig talt bor i slummen. Jeg tror både spillerne og vi trenerne har godt av å se de store forskjellene som det dessverre er. Jeg tipper mange får seg en aha-opplevelse når de gjør disse besøkene.

Jeg personlig, og spillerne også, likte å dra på pre-season til USA. I løpet av min tid besøkte vi mange av de kjente byene som New York, Washington, Chicago, Seattle, Los Angeles, bare for å nevne noen. Noe av grunnen til at spillerne likte det så godt var at de kunne være mer eller mindre anonyme pluss at treningsforholdene var meget bra. Uansett hvor vi var, måtte spillerne stille på ulike kommersielle oppdrag. Det er viktig at dette blir håndtert riktig, hvis ikke går spillerne lei og det blir en byrde for dem. Når det er sagt så hørte jeg ingen klager da jeg var i United.

Eller var det alltid hyggelig å reise til Skandinavia. Kort reise og minimal tidsforskjell. Selvsagt så vi hvor lidenskapelige supportere det er i Skandinavia. Både der og andre steder spiller United nesten alltid for fulle hus, noe som kan være en fin erfaring for spesielt de yngre spillerne som ikke har opplevd slikt så mye.

Jul på Carrington

Julen nærmer seg og derfor vil jeg fortelle litt hvordan det var for oss trenere og for spillerne å oppleve julen på en litt annen måte enn de fleste andre. Det absolutt viktigste for oss i julehøytiden var å vinne kampene våre. Det sto over alt annet. Det er alltid tettpakket program, noe som gjør det ekstra viktig å holde trykket oppe. Ta for eksempel 2012/2013, min siste sesong. Da spilte vi fem kamper i løp et av fjorten dager over jul og nyttår og tapte ingen av dem. Julen for oss var å være sammen med familien på kvelden 24. desember. 1. juledag var det trening på Carrington og alltid tidlig på morgenen.

Etter trening hadde vi en sammenkomst med julelunsj i kantinen på Carrington, som Sir Alex personlig organiserte. Klubbpresten John var alltid der. Han ba for oss og fikk oss til å reflektere litt bakover og samtidig rette blikket framover. Alle spillerne, enten de skulle spille i romjulen eller ikke, var bestandig med på dette, og det samme med trenerne. Det var ikke en veldig typisk engelsk 1. juledag, men jeg tror alle satte pris på det. Det styrket samholdet bare enda mer.

Vi ønsket hverandre god jul og dro deretter hjem for noen timer med våre respektive familier før vi møttes igjen om kvelden for å overnatte på hotell. Hvis vi spilte hjemme «Boxing day» var det vanlig å møtes på hotellet rundt klokken 19. Hvis vi spilte borte måtte vi som regel reise til den byen etter julesammenkomsten på Carrington. Selvsagt var det litt spesielt å være på et hotell 1. juledag, og det samme med nyttårsaften.

Det er jo vanlig med match 1. nyttårsdag og enten vi spilte hjemme eller borte lå vi trygt under dynen på et hotellrom mens resten av landet fyrte opp fyrverkeri-raketter og ønsket det nye året velkommen med et BANG!

Det var annerledes, men jeg så aldri det som noe negativt og det tror jeg ikke spillerne gjorde heller. Kampprogrammet i julen var alltid viktig og det gjaldt bare å gjøre forberedelsene så gode som mulig slik at vi var klare for matchen neste dag.

Selve julemarkeringen hadde vi allerede gjort unna på Carrington, derfor var det mer ren rutine over disse hotellovernattingene i julen. De skilte seg ikke så mye fra de andre reisene vi var på ellers i sesongen. Hvis det var bortekamp spiste spillerne først rundt 18-tiden, mens hele trenerapparatet spiste klokken 20. Jeg følte at vi trenerne ble bare enda bedre kjent med hverandre under disse middagssammenkomstene.

Det var uformelt og en fin anledning for Sir Alex å høre om det var noen problemer i eller rundt «campen». Ikke minst var det noen herlige fortellinger. Sir Alex var et oppkomme av historier. Det var så mye latter og vi hadde så mye moro sammen på disse treffene. Fantastiske tider som jeg savner den dag i dag.

Det trengs et avbrekk

Flere og flere tar til orde for en vinterpause også i Premier League, og det skjer trolig fra 2019/2020.

Min mening er at den vil være velkommen. Spillerne vil ha godt av en kort pause rundt den tiden, og spesielt etter et hektisk kampprogram. Noen ganger kan det være sunt bare å slippe unna alt presset for noen dager. Kampene over jul og nyttår har så sterk tradisjon i England og betyr så mye for supporterne at de ikke skal rokkes ved. En vinterpause bør ikke være lenger enn at én helg i terminlisten står åpen så spillerne for eksempel kan slikke litt sol i sydligere strøk. I Tyskland har de vinterpause med kun én helg og det fungerer veldig bra der. Spillerne har godt av det, og en tilsvarende pause i England vil bare være positivt.

Stabilt ustabile United

Det som forundrer meg litt med dagens United er at det varierer så mye. Noen virkelig gode kamper og deretter kommer en skuffelse. Det samme i selve kampene. En treg start eller en dårlig førsteomgang, blir ofte etterfulgt aven riktig god avslutning på kampen.

Ta bare bortekampen mot Juventus som eksempel. Der viste United hvor motstandsdyktig og sterkt laget er i sånne situasjoner.
Deretter fulgte bortekampen mot Manchester City der José Mourinho klaget litt over det harde kampprogrammet. Det er noe sannhet i det han sier, men samtidig er det en del av det å være en storklubb når man er med og slåss om de gjeveste prisene. Av og til faller det seg bare sånn at man er litt uheldig med kampoppsettet som nå med borte mot Juventus etterfulgt av borte mot City.

Et forsvar som lekker som en sil

Et av Uniteds store problem denne sesongen er at det slippes inn for mange mål. Mourinho er kjent for å bygge solide lag som ikke slipper inn mange mål. Av en eller annen grunn har vi sluppet inn flere mål og dermed også gitt bort poeng. I skrivende stund er det bare Huddersfield, Burnley, Cardiff og Fulham som har sluppet inn flere enn United, og husk at United har kanskje verdens beste keeper som uten tvil har reddet mange poeng! I øyeblikket har vi opplevd litt mer stabilitet i forsvaret med Victor Lindelöf og Chris Smalling som stopperpar.

Mourinho ønsket en solid stopper i sommer, og jeg kan forstå poenget hans. Hvis du analyserer målene som United har sluppet inn så har noen kommet fordi midtbanen ikke har presset ballfører, eller at spillerne i egen sekstenmeter har gitt motstanderen for stort rom.
United trenger derfor etter min mening en skikkelig kvalitetsstopper. En spiller som kan være sjefen som styrer forsvarsfireren, være god med ballen og kunne sette i gang angrep og samtidig være en hensynsløs forsvarer. Slike spillere vokser ikke på trær, og et annet aspekt er at selv om de presterer fantastisk i sin nåværende klubb så er det ikke sikkert at de vil gjøre det i United. Noen glir inn lett, mens andre sliter lenge.

Sánchez og Lukaku sliter

Se bare på en kvalitetsspiller som Alexis Sánchez. Han glimter til av og til, men når ikke samme nivå som i Arsenal. Det er merkelig, men også veldig vanskelig for oss som står utenfor å peke på grunnen til at han sliter. Når man ikke kjenner til omgivelsene spillerne er i eller måten de trener på eller noe, er det umulig å fortelle hvorfor. Sánchez mister bare ikke talentet sitt over natten sånn uten videre, det er jeg i hvert fall sikker på.

Da Romelu Lukaku ble skadet var det en anledning til å få litt mer fart i angrepet med Marcus Rashford, Alexis Sánchez og Anthony Martial, et meget mobil, fleksibel og smidig angrep som etter min mening gjorde United litt bedre.

Jeg skal ikke ta fra Lukaku alle målene har gjør, men han har hatt en tørke når dette skrives. Når United er på sitt beste ser vi hvilket potensial som ligger der. Som for eksempel andreomgang mot Bournemouth, men hvorfor kan ikke United starte kampen sånn?

Eller Juventus-kampen. Juventus er selvsagt et bra lag, men hvorfor være så passive før man gjør et fremstøt. Det som slår meg er at Mourinho har en helt annen oppfatning om hva man skal gjøre når man har ballen. I min tid i United tør jeg påstå at vi var veldig gode på det. Vi hadde tempo og intensitet og gjorde det vanskelig for motstanderne. Vi frustrerte motstanderen ved å ha såpass ballinnehav, men selve nøkkelen var å snu ballinnehavet til kvalitetsangrep. Nå skjer det mildt sagt ikke ofte nok.

Tapet for City betydde en luke på tolv poeng. Hvis United hadde vunnet ville det bare vært seks. Forskjellen mellom tolv og seks poeng til toppen er massiv! I fjor kom United som nummer to, men avstanden opp til City var hele 19 poeng. Man skulle jo trodd, eller i hvert fall håpet, at United ville vært i posisjon til å krympe gapet. Det å klare å henge med i tetsjiktet er enormt viktig.

Tro meg; så lenge du er med i «the hunting pack» har du automatisk flyten gående fordi du ikke ønsker å tape og miste avstanden til toppen. Med tolv poeng opp kan man dessverre ikke si at United er med helt der oppe blant de lagene.

Vel, vi får håpe det retter seg. Avslutningsvis ønsker jeg dere alle en riktig god jul!