Alle elsket Raimond

Raimond van der Gouw hadde alltid drømt om å spille i England.

Nå stod han på flyplassen Schiphol i Amsterdam, bare en kort flytur unna å få drømmen oppfylt. Lønnsbetingelsene hadde han godtatt, kontraktslengden likeså. Han visste også at han skulle være reservekeeper for klubben han skulle til.

Det var bare én ting han ikke visste.

– I det vi skulle til å gå ombord på flyet så agenten min på meg med et spørrende uttrykk, forklarer Van der Gouw.
– Det er én ting du ikke har spurt meg om», sa han.
– Er det?, spurte jeg.
– Ja. Du har ikke spurt hvilken klubb du er på vei til…

– Aldri et problem

Drøye 15 år har gått siden Raimond van der Gouw ikledte seg Uniteds keepertrøye for siste gang, våren 2002.

Fremdeles blir han husket som en av de mest pålitelige målvaktene i Uniteds historie. Det til tross for at han stort sett gjennom hele United-karrieren hadde den utakknemlige jobben med å være reservekeeper.

– Om det var vanskelig å være motivert for den rollen? 
Raimond van der Gouw drar en hånd over den ubarberte haken. En liten kunstpause og et smil avslører at han åpenbart har fått spørsmålet før. Mange ganger.

Så levner da heller ikke svaret noen tvil om at han mener akkurat det samme i dag som da han kom til United i 1996.

– Absolutt ikke. En dag får du muligheten. Da må du være klar, forklarer han. 

Og legger til:

– Det skylder du både manageren, lagkameratene og ikke minst deg selv. Jeg gikk inn i rollen som reservekeeper med åpne øyne. Jeg hadde vært vant til å være førstekeeper gjennom mesteparten av karrieren min i Nederland, men med Peter Schmeichel i stallen visste jeg at United ikke så etter en ny førstekeeper. Det hadde også Alex Ferguson gjort klart for meg fra dag én. Fair enough. Det var en utfordring jeg var villig til å ta, sier Van der Gouw.

– Trodde det var for sent

Alex Ferguson har aldri vært redd for å hente relativt ukjente spillere til Old Trafford. Det finnes derfor mange kuriøse historier og ikke minst tilfeldigheter som ligger bak en rekke av United-managerens beste spillerkjøp.

Som da Leeds-formann Bill Fotherby ringte tidligere United-formann Martin Edwards for å undersøke muligheten til å hente Denis Irwin. Ferguson svarte tvert nei, men spurte hvordan Leeds hadde planlagt å finansiere kjøpet av United irske venstreback. Svaret var at Eric Cantona skulle selges. Resten er et rosenrødt kapittel i Uniteds historie.

Eller som da Ole Gunnar Solskjær i 1996 banket ballen i krysset mot Aserbajdsjan på Ullevaal med Jim Ryan på tribunen.

For all ettertid kan vi bare spekulere i hva som hadde skjedd om skuddet hadde gått langt over mål.

Og hva med Uniteds spillere som tryglet Ferguson om å kjøpe en ung og ukjent Cristiano Ronaldo som hadde kjørt karusell med dem under en treningskamp mot Sporting Lisboa.

Van der Gouws overgang til United skiller seg likevel ut fra de fleste. 

– Jeg hadde en drøm om en dag å få spille i England, men da jeg hadde passert 32 år regnet jeg med at tiden var i ferd med å renne ut. En dag, helt ut av det blå, ringte agenten min og spurte om jeg fremdeles var interessert i å dra til England. Han hadde en klubb som var interessert. Svaret mitt kom umiddelbart, og det var naturligvis positivt. Dette var sjansen jeg hadde ventet på, forteller han.

Kort tid etter stod Van der Gouw på flyplassen Schiphol i Amsterdam sammen med agenten sin. En livslang drøm om endelig å få spille i fotballens hjemland var i ferd med å bli en realitet for den aldrende burvokteren.

Men én ganske vesentlig opplysning manglet.

– Det var altså der, i avgangshallen på Schiphol, at jeg for første gang fikk vite at det var Manchester United som ville ha meg. Det ble en spesiell flytur, smiler van der Gouw. 

«Raimond the Reliable»

Vitesses mektige sjefsspeider Ted van Leeuwen kommer inn med to kopper kaffe til oss. Det passer perfekt. Værgudene i pannekakelandet har vært i det vrange hjørnet i flere dager.

Ute veksler det mellom snø og regn, men begge nedbørsvariantene kommer sidelengs på grunn av den ufyselige vinden.

Van Leeuwen og van der Gouw veksler et par ord før de begge ler. Med mindre du behersker nederlansk er det praktisk talt umulig å henge med i svingene når nederlendere først babler i vei på morsmålet sitt.

– Jeg ba Raimond bare om å si noe pent om Vitesse, humrer van Leeuwen og fordufter like fort som han kom.

Og det gjør van der Gouw. 

Vanligvis er det imidlertid slik at det er andre som sier fordelaktige ting om ham, keeperen som ofte gikk under kallenavnet «Mr. Reliable» (Mr. Pålitelig) fordi han sjelden og aldri skuffet United-fansen de gangene han måtte i aksjon.

Ryktene sier dessuten at han på Carrington bare ble kalt «van der Gorgeous» blant de kvinnelige ansatte som syntes han var ualminnelig kjekk.

En skal lete hardt og lenge for å finne noen som har et vondt ord å si om den tidligere United-keeperen.

Men et sjarmerende vesen og en hyggelig fremtoning ville vært null og niks verdt om ikke van der Gouws innsats i United-trøyen hadde vært bortimot upåklagelig.

– Jeg tror nøkkelordet er erfaring. Jeg kom til United i en alder av 33 år. Da har du rukket å tilegne deg en verdifull rutine. Man skal huske på at dersom du ikke spiller regelmessig, er det mer press på deg. Fansen forventer at du skal gå inn og gjøre jobben uavhenig av hvilken oppladning du har hatt. Derfor gjorde jeg alltid mitt beste på trening og på reservelaget, forklarer han.

– Dersom du gjorde tingene riktig der, visste du også at du kunne gjøre det når muligheten kom på førstelaget. Du vet nemlig aldri hva som skjer i fotball. Plutselig må du i aksjon og da må du være klar. Er du det, øker du sjansene for å lykkes, husk at det ofte går et veldig fint skille mellom å vær helt eller syndebukk, legger Van der Gouw ettertenksomt til.

99-årgangen var unik

Van der Gouw blar ivrig i «United-supporteren» vi har tatt med til ham. Statistikken over målvaktene med færrest baklengsmål i Uniteds histore interesserer ham åpenbart.

– En slik oversikt har jeg ikke sett før. Jeg kom vel ganske bra ut, men jeg hadde vel kanskje forventet å finne Schmeichel og Van der Sar øverst på listen, smiler han

– Fordi de to er de beste keeperne i Uniteds historie? 

– Ja, de holdt verdensklasse begge to. Veldig vanskelig å sammenligne i grunnen, for fotballen har utviklet seg mye i løpet av de siste ti årene, men begge var fantastiske, forklarer Van der Gouw.

Nederlenderen brukte da heller ikke mange minuttene på sin første trening på United gamle treningsfelt «The Cliff» før han skjønte at Peter Schmeichel var en perfeksjonist på trening såvel som i kamp. Derfor ble det med to ligakamper i debutsesongen for van der Gouw.

Likevel husker han godt den dagen United sikret ligatittelen uten en gang å være i aksjon.

– Jeg satt hjemme i sofaen og så kampene der rivalene våre mistet poengene de trengte for å holde følge med oss. Da ligatittelen var sikret tenkte jeg at nå blir det fest, men de store utskeielsene uteble. For all del, folk var glade, men det var fremdeles kamper igjen av sesongen og vi ville avslutte med stil. Det var likevel en litt rar opplevelse, sier van der Gouw.

Den påfølgende sesongen ble hele fotball-England ettertrykkelig klar over hvem Arsene Wenger var da han ledet Arsenal til «The Double» i sin første hele sesong på Highbury.

United skulle imidlertid slå grusomt tilbake året etter.

– Jeg tror alle som er tilknyttet Manchester United vil tenke på 1998/99-årgangen som helt unik. Den sesongen var det én ting som gikk igjen og igjen. Vi hadde en urokkelig tro på at vi ville vinne alle kampene vi spilte. Jo nærmere vi kom slutten av kampene, jo mer steg troen på at vi skulle klare det.

– Var ligagullet avgjørende for at de også ble seier i FA-cupen og Champions League?

Van der Gouw smiler og gjentar sitt mantra.

– You never know. Men en ting er sikkert. Om du taper viktige kamper mister du også troen, og mister du troen er det veldig vanskelig å vinne. Den sesongen hadde vi et United-lag som var noe helt ekstraordinært, sier han.

Ingenting illustrerer hva van der Gouw snakker om bedre enn Ole Gunnar Solskjærs vinnermål på overtid mot Bayern Munchen i Barcelona.

Og om noen skulle være i tvil, etter den sesongen trengte ikke van der Gouw å etterlyse noen fest…

Løftet fra Roy Keane

Den eventyrlige kvelden på Camp Nou ble også Peter Schmeichels siste kamp for United.

Van der Gouw var imidlertid fremdeles tiltenkt en rolle på benken ettersom Ferguson hentet Mark Bosnich tilbake til United.
Konkurransen mellom Van der Gouw og Bosnich var imidlertid langt jevnere enn den nederlenderen hadde hatt med Peter Schmeichel.

Etter flere svake kamper av den australske keeperen, valgte Ferguson å stole på Van der Gouw. Med 14 kamper i ligaen, og 23 totalt, ble 1999/2000-sesongen den travleste og følgelig den beste for ham i United.

Igjen ble United seriemestere og denne gangen med nederlenderen som en nøkkelspiller.

– Men det var aldri slik at jeg ikke så på meg selv som en del av laget de foregående sesongene. Snarere tvert i mot. Jeg visste at jeg hadde hatt en viktig rolle de andre sesongene også selv om jeg spilte færre kamper. Det som var annerledes nå var at jeg fikk min belønning for alle de utallige treningstimene jeg hadde lagt ned og tålmodigheten jeg hadde vist, forklarer van der Gouw.

I en alder av 39 år forlot han Manchester United til fordel for West Ham United. Det hersket imidlertid ingen tvil om at nederlenderen med de lange møre hårlokkene hadde satt spor etter seg på Old Trafford.

Og det var ikke bare Alex Ferguson som hadde lagt merke til van der Gouw sin perfeksjonisme på treningsfeltet.

– Roy Keane kom bort til meg i garderboen en gang og sa. «En dag blir jeg manager og da vil jeg at du skal bi keepertreneren min», sa han.

– Det var jo hyggelig av ham, men det er slikt som spillere ofte sier for å være snille, tenkte jeg og la ikke spesielt stor vekt på det.

Etter at jeg retunerte til Nederland ringte imidlertid Roy Keane til meg. Først trodde jeg det var noen som drev gjøn med meg, men så kjente jeg igjen stemmen hans. Roy hadde fått managerjobben i Sunderland og lurte på om jeg ville bli med dit. Jeg takket for tilbudet, og for å være helt ærlig var jeg ganske overrasket over at han hadde husket det han sa hadde lovet meg noen år i forveien. Men Roy var en type du kunne stole på, så jeg burde ikke blitt så overrasket, sier Van der Gouw.

– Men du takket nei…

– Det stemmer. Jeg spilte fremdeles aktivt og var ikke klar for å legge opp midt i sesongen. Det sa jeg også til Roy.
«Ok, da ringer jeg deg neste år», kontet Keane.

– Og det gjorde han jo…

– Som sagt, Roy var en fyr du kunne stole på Denne gangen svarte jeg ja, smiler Van der Gouw. 

Denne saken er en bearbeidet versjon av intervjuet med Raimond van der Gouw som stod på trykk i US i 2012.