Slik ble 0-1 til seier mot QPR
TAKTISK ANALYSE: Analysehjørnet har sett på hva som skjedde da 0-1 ble til 3-1 mot QPR. Les analysen her.
Av: Atle Røsseland (twitter a)
Du kan også følge Analysehjørnet på Facebook og twitter.
Etter to relativt svake kamper mot henholdsvis Norwich og Galatasaray,var det et revansjelystent United-lag som entret Old Trafford lørdag. Sir Alex valgte å starte med denne diamant-formasjonen som United har mestret med vekslende hell så langt denne sesongen.
Inne på laget var Darren Fletcher. Den skadesforfulgte skotten har ikke spilt i ligasammenheng siden stortapet mot Man City for et drøyt år siden – og det var mange som var spente på hans comeback på midtbanen sammen med Scholes. Offfensivt startet United med Welbeck og Young på kantene med v.Persie og en skadefri Rooney. Dette er første gangen United har spilt i denne diamant-formasjonen med kantspillere i startoppstillingen – og kanskje var dette èn av årsakene for at United slet med rytmen i det offensive spillet før pause.
QPR hadde dagen før møtet mot United avskjediget ex-United spiller Mark Hughes og erstattet han med Harry Redknapp. QPR under Mark Hughes har de siste ukene sett ut som et synkende skip uten noen som helst plan på hvordan man skal angripe eller forsvare seg. QPR hadde frem til lørdagens møte mot United benyttet seg av en 4-2-3-1 formasjon med temposvake sentrale midtbanespillere – som er èn av årsakene til at de har vært såpass enkle å spille seg gjennom. Jeg tror at Harry Redknapp var med på å lage gameplanen før denne kampen. QPR gikk ut i en 4-3-3 formasjon med Derry inne på midten som en ekstra midtbanespiller. Harry Redknapp har tidligere blitt kritisert for ikke å fokusere på taktikk i inngangen til kamper – men planen som QPR hadde lagt før denne kampen fungerte utmerket for det nedrykksdømte laget fra London før pause.
Interplay analyse
Welbeck og Young trekker inn – United sliter med feilpasninger og dårlig tempo.
Jeg har tidligere skrevet mye om hva som er viktig for United når de mønstrer denne diamant-formasjonen.Tempo i pasningspillet, spillere som evner å true flere rom samtidig og sidebacker som kommer høyt slik at man opprettholder bredden i det offensive – er det essensielle og grunnleggende i denne formasjonen som gjorde Milan urokkelig gjennom hele 90-tallet.
I løpet av mine 20 år som United-supporter har jeg ikke opplevd at United har forsøkt å spille på denne måten, men personlig liker jeg at United nå forsøker å gjøre seg mer uforutsigbar når det kommer til eget grunnspill. Dette gjør at United har flere strenger å spille på offensivt og gjør at United forhåpentligvis klarer å endre kampbilder til sin fordel – som helt klart var akilleshælen under fjorårssesongen.
Slik jeg ser det sleit United med følgende punkter de første 45 minuttene :
Fletcher og Scholes brukte for lang tid med ballen når vi angrep mot etablert
Evra og Rafael kom ikke høyt nok i banen. Dette resulterte i at United ikke hadde bredddeholdere da begge kantene gikk inn i «kanalene»
Rooney og v.Persie sleit med å finne rommene mellom midtbanen og forsvaret til QPR – United ble spillende mye foran ledd
United var sårbare når de mistet ballen i etablert angrep – dårlig tempo og svak forflyttningsevne sentralt i Fletcher og Scholes som var balansespillere
Nå skal det nevnes at QPR forsvarte seg mesterlig de første 45 minuttene. Jeg lot meg spesielt imponere av pressrytmen og den oppofrende løpsviljen som samtlige spillere har vært totalt blottet for den første halvdelen av sesongen. Omleggingen til 4-3-3 med Shaun Derry inn som defensiv midtbanespiller fungerte også utmerket – noe som gjorde at de unngikk å havne i undertall sentralt i banen når de forsvarte seg i etablert.
Årsaken for at QPR holdt United unna de første 45 minuttene var pga følgende :
Kantspillerne Taarabt og Dyer skulle følge Evra og Rafael
M`Bia og Traore kunne da støte opp i mellomromspiller i sin nærmeste kanal (Welbeck og Young)
Shaun Derry falt dybt ned i banen – ofte ned som en tredje stopper
Mackie falt ned sammen med Faurlin i midtbaneleddet
Med disse trekkene kunne QPR ta ut hver enkelt mellomromspiller samtidig som at de blokket vendingspunktene til United. Dette kombinert med steinhard jobbing og glimrende 1F og 2F-jobbing – gjorde at QPR holdt United unna de første 45 minuttene.
QPR faller ned i en 5-3-2 formasjon
United finner ikke de rommene de ønsker
Samspillet mellom v.Persie og Rooney fungerer ikke
Her ser vi at Rooney ikke klarte å finne sin nederlandske spissmakker før pause.
United sliter med tempo sentralt i banen
Som jeg skrev innledningsvis er det viktig at de sentrale midtbanespillerne i en slik diamant-formasjon er fleksible i det offensive spillet.Med dette mener jeg at det er særs viktig at de er fae til å bevege seg opp i de ledige rommene.Hvis disse to spillerne blir stillestående med ballen – kombinert med at de offensive frontspillerne trekker ned og inn i mellomrommet – blir man spillende konsekvent foran ledd med lite bakromstrussel. Man blir da veldig forutsigbar i det offensive spillet og dette er relativt «enkelt» å forsvare seg mot.
Problemet til United i denne fasen var at det rett og slett gikk for sakte med Scholes og Fletcher når de skulle distribuere ballen. Dette kombinert med at QPR sine midtbanespillere var gode i 1F presset der de konstant støtet opp med Mackie på enten Scholes eller Fletcher – gjorde at de drepte den offensive rytmen til United ved flere anledninger.Og ved et par anledninger fikk de også noen gunstige brudd inne på United sin halvdel som de burde utnyttet bedre :
United utnytter bredden bedre – Anderson snur kampen
United skrudde opp tempoet flere hakk etter pause,og det var aldri noe spørsmål om hvor denne seieren skulle ende. Welbeck og Young holdt bredden mye lengre i den første fasen av angrepet – og Rafael/Evra var fae til å komme høyt i banen for å lage 2v1 situasjoner. United strakk da ut midtbanen til QPR i langt større grad enn hva tilfellet var i den første omgangen, og konsekvensen av dette var da at rommene åpnet seg sentralt for Wayne Rooney og v.Persie.
På bildet under ser vi veldig tydelig at det flyter mye bedre i United sitt angrepsspill :
United strekker ut hele midtbanen til QPR
Rommene åpner seg sentralt
Rafael kommer høyt i banen motsatt
United utnytter samtlige rom offensivt
Anderson snur kampen
Jeg mener at United bør bruke Cleverley og Anderson på midtbanen når de benytter seg av denne diamant-formasjonen – hvertfall èn av de. Dette fordi at disse to spillerne representerer hurtighet med og uten ball – og en evne til å utfordre midtbaneleddet med ballen i beina.Og det var nettopp dette United fikk inn i laget når Anderson entret banen :
