– Den gamle mannen ved siden av meg ga meg det fuktigste kysset jeg har fått

– Det var magisk. Du trodde nesten ikke det du så. Vi fans var egentlig vantro, og jubelscenene var elleville. Jeg har vært på 50-60 kamper før og sett United i sju land, men aldri vært med på dette tidligere. Det er vanskelig å beskrive. Jeg tror nesten du må ha vært der for å forstå hvordan dette var.

– De som har vært med enda lenger enn meg sa at dette var den største opplevelsen siden 1999-finalen.

Det sier United-supporter Anders Stadheim til united.no.

Han var én av de drøyt 2000 United-supporterne som stod blant bortefansen på Parc des Princes onsdag kveld, og han forteller om en kveld for evigheten og en VAR-avgjørelse det var bortimot umulig å forstå når man var på stadion.

– Var bare glad for corneren…

– Det var ingen som skjønte at det var VAR. Vi ladet opp til corner, og jublet egentlig for det. Vi hadde jo ventet på en dødball i ti minutter med et håp om at det skulle gi uttelling.

– Så løp dommeren bort til sidelinjen. Da trodde vi først det var snakk om noe krangling ved benken. Så var det en som nevnte at det var en VAR-situasjon, men de første lurte da på om det var VAR for å sjekke om det likevel ikke var corner.

– Det var altså ganske kaotisk. På storskjermen så vi kun da at det stod at det var en VAR-avgjørelse, men så var det raskt en som sa at VAR brukes vel ikke for å avgjøre cornere eller ikke, og først da begynte det å spre seg at det kunne være en straffesituasjon.

– Pulsen steg da, for å si det sånn.

– Det var helt spesielt. Da folk skjønte at det kunne bli straffe så ble det helt stille. Det var ingen som sa et ord. Det er de lengste sekundene jeg har opplevd på en fotballbane, og da dommeren pekte på merket så tenkte man først: Er dette virkelig eller er det en drøm?

– Rundt meg så hoppet folk da rundt i ekstase, men da begynte man selvsagt å tenke på om «kan han virkelig score?». Det var helt j**li å vente på straffen. Det var så vidt jeg orket å se på, sier Stadheim.

15 timer hver vei

United.no intervjuet ham torsdag kveld. Da satt han på bussen på vei til Lærdal – på en hjemreise som totalt tok 15 timer fra Paris til hjemstedet. Omtrent like lenge brukte han på å komme seg til Paris.

– Men dette var verdt det. Hver eneste time og krone, ler han.

Men tilbake til kampen.

Dommeren hadde dømt straffe.

Marcus Rashford steg frem.

– Ashley Young kom tilbake til oss

– Ja, man tenkte da at det er så nært, men for en nedtur det vil bli om han bommet. Man tenkte det verste. Jeg turte ikke å tro at han skulle score.

– Så så man at nettmaskene rørte på seg, at han blåste den inn. Da ble det helt spinnvilt. Jeg stod på rad 1 i andre etasje, og hadde vel fire mann på ryggen min med en gang.

– Jeg hadde en mann i 60-årene ved siden av meg. Vi skrek til hverandre. Plutselig tok han tak med begge hendene i kjakene mine, og kysset meg midt på munnen. Det var lepper, det var spytt og det var vel det fuktigste kysset jeg har fått. Jeg kan le av det i ettertid, men jeg kommer kanskje aldri til å få oppleve noe som dette igjen.

– 3-1-scoringen og det som skjedde da, det var helt utrolig. Jeg tror man må ha vært der for faktisk å kunne forstå det, sier Stadheim videre.

Men ekstasen var ikke over.

Etter noen svært lange overtidsminutter så blåste omsider dommeren av kampen.

– Spillerne takket jo ikke de andre spillerne for kampen en gang, da. Det stormet rett mot oss fans, for å dele gleden. Jeg får frysninger bare av å snakke om det.

– Vi ble holdt igjen i sikkert 30-45 minutter etter kamp, kanskje mer, og Ashley Young kom også ut igjen til fansen. Det var en tom stadion, bare oss og politiet. Jeg får gåsehud bare av å tenke på hvordan spillerne feiret med oss.

Gikk nesten glipp av det hele

Det var imidlertid bare så vidt drømmeopplevelsen ble til virkelighet. Det er ikke lett å få bortebillett i Europa, men Stadheim følte seg så sikker på at han hadde nok såkalte credits til å få billett. Derfor bestilte han tur før jul.

Det var imidlertid et problem.

United ga bort en del hundre billetter til en samarbeidspartner og også 100 billetter som spillerne kunne gi til sine venner og bekjente. Dermed ble det noen få med like mange credits som Stadheim som ikke fikk billett – og han var en av dem.

Først fredag forrige uke, noen dager før kamp, ble han så oppringt og fortalt at han likevel hadde billett til kampen.

Og etterpå – ja, da følte han seg mørbanket.

– Ja, jeg var sliten. Jeg var gjennomsvett. Det var en påkjenning, som en treningsøkt. Der og da så merket man det ikke fordi lykkerusen var så stor, men jeg har hatt vondt i hodet og kroppen etterpå.

Likevel:

– Jeg kan leve lenge på dette.

– Det er helt ufattelig hvordan dette har snudd siden desember. Det kan bli en fantastisk sesongavslutning, sier Stadheim håpefullt.