«Han visste, og vi visste, at United aldri ville bli den samme klubben igjen»

Det er ti år siden voksne menn gråt som barn i striregnet på Old Trafford.

Kanskje var det tårer av ren takknemlighet? Kanskje var det av lettelse fordi Premier League-troféet var tilbake på Old Trafford?

Men for mange var det nok fordi en unik epoke var over.

Ingen av oss ante hva vi hadde i vente, men én ting visste vi:

Etter at Sir Alex Fergusons 26 år lange hegemoni på Old Trafford var over ville Manchester United aldri bli det samme igjen.

Hadde en finger med i det meste

Sir Alex Ferguson var ikke bare mannen som ledet klubben inn i en ny storhetstid.

For en hel generasjon var Sir Alex Ferguson selve definisjonen på Manchester United.

Han var manageren som styrte hele klubben. Han var sjefen som fortalte de unge spillerne hvilken farge de ikke fikk ha på fotballskoene, eller hvor lenge de måtte vente før de fikk grønt lys til å kjøpe kostbare biler.

Ferguson var også manageren som deltok på de avgjørende møtene før de nye draktene til Manchester United skulle lanseres. Om Ferguson ikke var tilfreds, bar det tilbake til tegnebrettet for designerne.

I starten var han også manageren som forlangte at den utbredte drikkekulturen blant United-spillerne skulle ta slutt. Manageren som hyret inn kostholdsekesperter da andre klubber serverte biff i timene før en hjemmekamp. 

Han forlangte at spillerne skulle komme inn på The Cliff på fridagene etter kamper for å få massasje. Da spillerne ankom Uniteds gamle treningsfelt i Salford stod Ferguson klar med en bøtte med lunkent vann og såpe, klar til egenhendig å gyve løs på oppgaven.

UNO-SPESIAL: Den siste ligatittelen

Clayton Blackmore erindret de første årene under Ferguson. 

«Ferguson var kanskje ikke den beste massøren jeg har hatt, men han snakket hele tiden om hvor viktig det var å bli kvitt melkesyre. Vi ante ikke gang var melkesyre var. Arsenals spillere fra slutten av 1990-tallet har mange ganger fortalt om hvordan Arsene Wenger endret kulturen i klubben og engelsk fotball. Men mye av det Wenger innførte i Arsenal hadde Ferguson praktisert i en årrekke i United allerede»

Ferguson var også manageren som forlangte, og hadde, full kontroll over spillerkjøp og salg.

Ferguson hadde sett hvor ille det stod til med speidernettverket i United da han ankom Old Trafford høsten 1986 og gikk sporenstreks til verks for å endre kulturen.

På styrerommet så man hvordan han endret rekrutteringsarbeidet og satset på å finne de beste talentene.

Ikke bare i Manchester, men i hele England.

Men styret ga også sin fulle støtte til Ferguson da han ville fornye laget.

I 1988/89-sesongen havnet United helt nede på 11. plass i ligaen. Ferguson vil ha fortgang i fornyelsesprosessen og det dannet opptakten til en av de viktigske somrene i Uniteds historie.

Til tross for en omsetning på kun 9,5 millioner pund, brukte Manchester United nesten 7 millioner pund på nye spillere sommeren 1989.

Neil Webb kom, Danny Wallace, Paul Ince og Mike Phelan likeså. Og relativt ukjente Gary Pallister ble den dyreste spilleren som hadde gått mellom to engelske klubber.

Uniteds sommerhandel i 1989 var ikke bare en storstilt investering i nye spillere.

Det var også en monumental tillitserklæring til en manager ledelsen var sikre på ville lykkes om han bare fikk tid.

Det var trolig en av de smarteste avgjørelsene et United-styre noen gang har tatt.

Ferguson var manageren som maktet å tenke nåtid og fremtid samtidig. De største klubbene i dag, inkludert United, har ledergrupper med utallige undergrupper som ivaretar de ulike funksjonene.

Ferguson derimot hadde en finger med i det aller meste. 

Han var manageren som sjelden og aldri glemte en bursdag til klubbens ansatte.

Manageren som plutselig kunne be en vaktmesterassistent om å sette seg ned med ham over en kopp te og ta en prat. Gjerne ikke mer enn ti minutter, men som likevel gjorde at arbeiderne på gulvet følte seg sett og verdsatt.

Men skottens omsorg og verdsettelse av de rundt Manchester United strakk seg lenger. Det er denne historien et godt bevis på.

Det var grytidlig på morgenkvisten.

På Uniteds nye og storslåtte treningsfelt, som Sir Alex Ferguson selv hadde vært en ivrig pådriver for, satt skotten i ro og fred og gjennomgikk posten.

Trolig hadde han allerede hatt en treningsøkt på tredemøllen slik han hadde for vane.

Foruten vaktene, var det svært sjelden at det var noen andre på Carrington når Ferguson ankom som regel mellom 06.00 og 06.30.

Det var denne tiden Ferguson selv beskrev som ekstra verdifull for det ga ham fred og ro til å skaffe seg oversikt over alt han trengte å ha kontroll over. Han kunne tenke på taktiske disposisjoner, pønske ut øvelser til den neste treningsøkten eller gjøre noe så trivielt som å skrive et bursdagskort til kona til en av spillerne, noe han fortsatte med selv etter at spillerne hadde forlatt United.

Denne dagen var det imidlertid et brev som lå i bunken til Sir Alex som umiddelbart fanget hans interesse. Det var fra familien til en dame som fylte 100 år og som lurte på om det var mulig at han kunne signere et kort eller sende et telegram de kunne vise til henne på den store dagen.

De fleste managere ville satt seg ned og skrevet et bursdagskort til en 100-åring, gitt det til sekretæren og gått videre i bunken av brev som var så viktige at manageren måtte håndtere dem selv.

Men ikke Sir Alex.

Idet Carlos Queiroz ankommer Carrington venter Ferguson på assistenten sin. Beskjeden til portugiseren er klar.

«I dag tar du treningen. Jeg har et viktig gjøremål».

Familien til damen som fylte 100 år forklarte i brevet at hun var født, oppvokst og hadde bodd nesten hele livet sitt i Manchester.

Hun hadde også hatt sesongkort på Old Trafford i flere tiår, men for et par år siden hadde hun flyttet på pleiehjem ved Leicester for å være nærmere barn og barnebarn som bodde der.

Han kunne sendt et kort, en blomsterkvast og eller en signert trøye.

Men ikke Sir Alex.

I stedet satte skotten seg i bilen, mutters alene, og kjørte de drøye 16 milene til pleiehjemmet i Leicester. Med seg hadde han gaver fra United, han hadde naturligvis ordnet med blomster og kort, og han skulle selv overrekke dem.

Vel fremme på pleiehjemmet i Leicester fikk Sir Alex Ferguson vite på hvilket rom jubilanten bodde på og spaserte med taktfaste skritt til rommet hennes.

Vi kan bare anta hvilken reaksjon den gamle damen fikk da hun så Sir Alex i døren med gaver og blomster.

Sjokket må ha vært så stort at pleierne kanskje fryktet at 100-årsdagen hennes ville bli hennes siste.

Uniteds manager satte seg ned sammen med jubilanten og pratet om United i flere timer. Da en sykepleier kom inn døren og viftet med et telegram fra dronningen, noe alle 100-åringer i Storbritannia får, var svaret fra jubilanten klart og tydelig.

«Glem dronningen, Sir Alex er her!».

Dette var også en del av hverdagen for Sir Alex Ferguson som United-manager. Historier som denne er det garantert mange av, men de nådde sjelden og aldri media.

Et tidsspørsmål før endringene måtte komme

Da Sir Alex Ferguson forlot den våte gressmatten på Old Trafford for nøyaktig ti år siden, visste han at han hadde gitt seg på topp. Han kunne simpelthen ikke slutte etter drøye 25 år med å se at ligatittelen havnet i klørne på den bråkete naboen litt lenger øst i Manchester.

For Ferguson var det viktig med stabilitet og en langsiktig tankegang. Utnevnelsen av David Moyes som hans arvtaker ble tatt av et enstemmig styre, men Ferguson skal ha vært den som virkelig pushet på for at Moyes skulle få en seksårskontrakt.

«Deres jobb nå er å støtte den nye manageren», sa Ferguson til fansen da han adresserte Old Trafford for ti år siden.

Den stabiliteten fikk aldri David Moyes. Ikke Louis van Gaal, José Mourinho eller Ole Gunnar Solskjær heller.

For under Ed Woodwards ledelse var det finansene som fikk havne i førersetet.

Den nye epoken etter Sir Alex Ferguson hadde for alvor begynt, men mye tyder på at endringene som kom ville presset seg frem uansett.

Da Ferguson tok fatt på sin siste sesong i 2012 hadde United i underkant av 700 ansatte. Det tallet har forlengst passert 1000.

I 2012 hadde Uniteds kommersielle avdeling 76 ansatte. I dag har den blitt fordoblet til over 150 ansatte, og de kommersielle inntektene har økt fra 117 millioner pund i 2012 til rundt 260 millioner pund (før pandemien var de på ca 280 millioner pund)

Uniteds lønnsutgifter i 2012 var 161,7 millioner pund. I dag har de også doblet seg.

Nye United tøffer videre, men har slitt med å finne tilbake til identiteten som Sir Alex Ferguson ga United.

Kanskje var det nettopp derfor Richard Arnold åpnet døren for Ferguson og har valgt å benytte seg av skottens kunnskap og erfaring i langt større grad enn det Ed Woodward gjorde.

For Erik ten Hag er det viktig at Sir Alex Ferguson ikke blir en syvende far i huset slik flere av Sir Matt Busbys arvtakere følte at han var.

Men Ten Hag har vist til fulle at han er sin egen herre, at den nye ledelsen i klubben har gitt ham den støtten han har bedt om og slik sett vil Fergusons råd til nederlenderen og dagens ledelse kunne være en berikelse heller enn et forstyrrende element.

Ti år er lenge i fotballens verden, men det føles likevel som om tiden har gått ekstremt fort siden skotten sørget for Uniteds foreløpig siste ligagull.

Manchester United er en annen klubb i dag enn den var da Ferguson forlot United.

Grep har blitt tatt for å finne tilbake til de suksessfulle røttene. Akademiet står sterkere, spillerlogistikken har blitt bedre, speiderapparatet har blitt forsterket, men den største usikkerheten rundt Uniteds fremtid er fremdeles uavklart.

Hva skjer med eierskapet?

Akkurat det har Sir Alex Ferguson liten eller ingen innflytelse over, men se ikke bort fra at han har noen velvalgte ord eller gode råd å komme med til de nye eierne enten det blir Sir Jim Ratcliffe eller Sjeik Jassim fra Qatar.

Og kanskje det viktigste av dem alle?

La Manchester Uniteds viktigste fokus være fotball.

For alt Sir Alex Ferguson gjorde, eller ikke gjorde, var det til syvende og sist det fokuset som gjorde han til tidenes største manager.