«United-kvinnene har sendt ut et tydelig signal til resten»

Manchester Uniteds kvinnelag har for alvor vist at de må bli tatt på alvor.

Akkurat det er ikke så overraskende. Det som ble vist mot lag fra toppdivisjonen i fjorårssesongen var stort sett imponerende, og lagene i Women’s Super League visste altså at det var et konkurransedyktig lag som kom opp i toppdivisjonen.

United signerte også såpass gode spillere i sommer at det ikke var noen særlig tvil om at laget så styrket ut.

Etter fire kamper av årets sesong, så hadde ting gått omtrent slik vi kunne forvente:

• Et knepent tap borte mot gode Manchester City, i en kamp vi fort kunne vunnet.
• Et knepent tap hjemme mot tittelforsvarer Arsenal, i en kamp hvor vi også skapt nok sjanser til å få et helt annet resultat – men hvor Arsenal på slutten ble altfor sterke.
• En solid 2-0-hjemmeseier mot Liverpool – og det burde definitivt vært mer.
• En sterk 3-0-borteseier mot Tottenham.

Seks poeng er nok det vi ville tippet før sesongen fra disse kampene.

Søndag kom det første resultatet som gikk annerledes enn det de fleste ville tippet på forhånd. United vant mot City i ligacupen, og gjorde det også på overbevisende vis med en fullt fortjent 2-0-seier.

Hele laget fungerer

Selv om vi gjerne skulle hatt poeng mot City og Arsenal, så er det altså all grunn til å konkludere med en god start på sesongen for United.

Måten det har skjedd på, hvor bare manglende effektivitet har hindret det i å være enda bedre, er ekstra gledelig.

I tillegg er det noe med at alle lagdeler ser ut til å fungere som de skal.

La oss gå gjennom hver og en av lagdelene:

Keeperplassen: Siobhan Chamberlain er gravid, og dermed måtte United hente en erstatter. Det ble Mary Earps, og hun har vært en av Uniteds aller, aller beste denne sesongen. Hun fremstår foreløpig som en oppgradering fra Chamberlain.

– Mary har tilpasset seg gruppen på et strålende vis. Mot Arsenal var hun banens beste, og mot Tottenham gjorde hun flere avgjørende redninger på viktige tidspunkt i kampen, sa Stoney til united.no da vi traff henne etter kampen mot Spurs.

Forsvar: I utgangspunktet kanskje Uniteds svakeste lagdel på papiret, mye fordi det er litt tynt på backene, men gledelig nok har Amy Turner denne sesongen vist at hun virkelig er til å stole på også som back, og det hjelper jo på. Abbie McManus (som kom fra City før sesongen) har vært god sentralt sammen med Millie Turner, og forhåpentligvis spiller Lotta Ökvist seg opp etter hvert også – både Kirsty Smith, Martha Harris og nevnte Ökvist har spilt back i år, og dette fremstår akkurat nå som Uniteds svakeste posisjon selv om det har gått OK hittil. Uansett: det er et forsvar som fungerer godt – to baklengsmål på fem kamper er svært imponerende med tanke på at United blant annet har spilt to kamper mot City og én mot Arsenal.

Midtbane: En del av grunnen til at forsvaret holder tett, finner vi nok på midtbanen. Da jeg snakket med Casey Stoney i sommer, nikket hun ivrig da jeg påpekte at midtbanen nå så ut til å ha endret karakter siden i fjor. Det er en midtbane som biter mer fra seg, og det var helt tydelig at Stoney gledet seg til å se denne nye United-midtbanen. Hayley Ladd, Katie Zelem og Jackie Groenen har alle egenskaper begge veier, og spesielt Ladd gjør en glimrende jobb med å skjerme forsvaret. Det er også gledelig at United klarte seg bra også i de to kampene (hjemmekampene mot Arsenal og Liverpool) hvor viktige Groenen var ute med skade. Bredden på midtbanen er upåklagelig når spillere som Ella Toone og Mollie Green ikke er i førsteelleveren – til sammen scoret de over 30 mål i fjorårssesongen.

Angrep: Effektiviteten var et problem i starten av sesongen, men spissene er i ferd med å komme i gang nå. Jane Ross, Lauren James og Jess Sigsworth har alle scoret fra spissrollen nå, og det er skikkelig kamp om den plassen. Når Sigsworth ikke spiller spiss, så gjør hun en meget god jobb på høyrekanten, hvor Kirsty Hanson har spilt meget godt de to siste kampene. På venstrekanten har Leah Galton vært strålende, og hun er kanskje Uniteds fremste angrepsvåpen nå, og i angrepsrekka er hun definitivt den som er tryggest på laget. En får uansett følelsen av at det ikke er så nøye hvem som starter i angrepsrekka av disse nå, og Stoney har endret en del fra kamp til kamp i det siste.

Hva bør ambisjonene være?

Så er jo spørsmålet: bør ambisjonene justeres på noen måte?

Stoneys uttalte ambisjon er at United skal være konkurransedyktige i alle kamper, noe som fort kan bli tilfelle ut fra det som har blitt vist hittil.

På flere tabelltips før sesongen var United tippet på fjerdeplass, eller i alle fall på øvre halvdel.

Selv med seier mot City, er det uansett ikke slik at det virker trolig at United skal snike seg inn blant topp tre – selv om kamper som den gjør det mulig å drømme om det. Over en hel sesong antar vi at både City, Chelsea og Arsenal er bedre, selv om avstanden opp nok er mindre enn fryktet.

Det er nok ellers få andre lag vi har grunn til å frykte altfor mye, og fjerdeplassen bør være innen rekkevidde selv om lag som Reading nok gjerne har noe de skulle sagt om det.

Personlig synes jeg at det kan være vel så viktig å gjøre det godt i cupturneringene som hvilken plassering vi får på øvre halvdel av tabellen. En cupfinale, eller ikke minst en cuptriumf, ville betydd mye for klubben.

At United ligger på fjerdeplass i ligaen etter en såpass tøff start på sesongen sender uansett ut et tydelig signal til resten.

Et signal om at United er laget som kan ta opp jakten på de beste, og vi har allerede tatt vår første skalp.

Søndag møter vi Reading på Leigh Sports Village – da bør målet være en seier mot et lag som slo oss to ganger sist sesong.

Nå har vi sjansen til å vise at vi har tatt noen steg siden den gang.

Kampen mot Reading spilles søndag 13.30 skandinavisk tid, fire timer før United-herrene skal møte Norwich på bortebane