Fem grunner til å være optimistiske til 2020/21-sesongen

Manchester United startet sesongen på lovende vis, og de siste dagene har det skjedd mer som har gitt grunner til å være optimistisk til kvinnelagets 2020/21-sesong.

Her er fem grunner til å være optimistiske til sesongen som nettopp har startet.

LES OGSÅ: 20 spørsmål og svar før 2020/21-sesongen

1. 1-1 mot Chelsea er isolert sett et meget godt resultat

Ja, det ble «bare» uavgjort.

Det ble «bare» ett poeng.

Det er bare det at «bare» ikke er bare-bare i denne sammenhengen.

Chelsea tapte ikke en eneste kamp i 2019/20-sesongen – i alle turneringer. Joda, FA-cupen forrige sesong er ikke fullført ennå (kvartfinaler, semifinaler og finale skal fullføres i høst), så den statistikken kan ryke, men statistikken er uansett imponerende.

De vant ligaen, ikke overraskende, og gjorde det altså uten tap – tre uavgjortresultat måtte de dog tåle.

Chelsea har også styrket seg det siste året. Sam Kerr, omtalt som verdens beste spiller i The Guardians kåring av de 100 beste kvinnelige fotballspillerne i 2019, kom inn i januar. Nå har de også hentet Pernille Harder, som er tidenes dyreste kvinnelige fotballspiller. Harder vant samme kåring i 2018 (foran nettopp Kerr).

Det har blitt påpekt at Chelsea brukte litt tid på å komme i gang i fjorårssesongen, og at det samme kanskje gjelder denne sesongen, men det så ikke ut til å være noe galt med Chelseas form da de vant mot Manchester City i Community Shield.

Det skal også nevnes at United manglet så mange spillere med skader og suspensjoner at vi stilte med bare fire spillere på benken.

2. Vi tok endelig poeng mot et topplag – og det skjedde på en måte vi kunne være fornøyd med

Ikke bare er Chelsea et godt lag som er vanskelig å ta poeng fra generelt – vi måtte også jage bort noen egne spøkelser.

Vi hadde nemlig aldri tatt poeng mot noen av «de tre store» (Chelsea, City og Arsenal), og vår eneste seier mot noen av disse kom mot et litt svekket City-lag i ligacupen, den minst prioriterte turneringen.

Faktisk hadde vi heller aldri scoret i en ligakamp mot noen av de beste.

Et slikt poeng i en ligakamp er et nytt steg mot det å kunne bli tatt på alvor som en potensiell utfordrer til de tre store.

Kamper mot topplagene før Chelsea-kampen:

• Arsenal 2-1 Manchester United (FA-cupen)
• City 1-0 United
• United 0-1 Arsenal
• United 2-0 City (ligacup)
• Chelsea 1-0 United
• United 2-3 City (FA-cupen)
• United 0-1 Chelsea (ligacupen)

Mest gledelig var det uansett at dette på ingen måte bare var et poeng vi forsvarte oss til.

Nærmest poeng mot et topplag var vi vel kanskje mot Arsenal i fjor, men selv om vi skapte noen sjanser selv også, så ble vi periodevis rundspilt i den kampen, før vinnermålet kom helt på slutten.

Her var det ikke slik. Joda, Chelsea kunne fort scoret flere, og Mary Earps hadde en god dag i United-buret, men United ga Chelsea mye mer trøbbel enn mange hadde ventet, og det var hjemmelaget som hadde ballen mest – og Chelsea pleier som regel i de fleste kamper å ha ballen en del mer enn motstanderne.

United var offensive og uredde, bortsett fra en kort periode etter baklengsmålet, og det lover godt.

3. Heath og Press

Onsdag kom bekreftelsene på at United har signert Tobin Heath og Christen Press.

At vi signerte Jackie Groenen sist sommer var ikke verst, men den overgangen blekner likevel om en sammenligner det med signeringene av Heath og Press. Det er nemlig de klart største overgangene i kvinnelagets historie.

Heath og Press er legender, med over 300 landskamper til sammen, og begge var med på å vinne VM i både 2015 og 2019. Følgere av kvinnefotballen vil kanskje huske Heath best for hennes mål i VM-finalen i 2015, mens Press av engelske fans sannsynligvis vil huskes best for målet i VM-semifinalen i fjor.

Det er bare kortidsavtaler, begge er i utgangspunktet ventet å spille for United kun i 2020/21-sesongen, men en skulle jo tro at veteranene kan ha en effekt på Uniteds unge lag, som vinnere en kan se opp til og lære av.

At Heath og Press har blitt henholdsvis 32 og 31 år betyr ikke at de har blitt gamle og trege – i 2019-kåringen av de 100 beste spillerne i verden i The Guardian (som vi refererte til høyere oppe) så ble Heath kåret til den 17. beste spilleren i verden, og Press den 30. beste spilleren.

Bare tre daværende WSL-spillere kom med på topp 30 på lista. 

Kortidsavtaler, ja vel, men forhåpentligvis kan det løfte United både på kort sikt og lang sikt uansett. Å klare en Champions League-plass denne sesongen skal veldig mye til, men signeringer som dette øker i det minste sjansen betraktelig.

4. Debutanten storspilte mot Chelsea

Men hva med resten av de nye?

Bare én av de nye spillerne – spanske Ona Batlle – var med i Uniteds tropp mot Chelsea.

Lucy Staniforth visste vi at uansett ikke kunne spille på grunn av suspensjon, og talentfulle Ivana Fuso er skadet.

27 år gamle Staniforth vil være nyttig allerede denne sesongen, mens 19 år gamle Fuso aller mest er for fremtiden.

21 år gamle Ona Batlle er likevel den av disse tre som har den største sjansen til å være i Casey Stoneys førsteellever. Delvis fordi backene har vært et svakt punkt på United, delvis fordi hun rett og slett er veldig spennende.

Det var i alle fall tydelig mot Chelsea. Med ungdommelig mot, og et tempo som var et mareritt for Chelseas høyreside, så bidro hun godt både offensivt og defensivt.

Batlle var en av fire spillere som ble nominert av ligaen som rundens beste spiller, og hun vant avstemmingen med 58,2% av stemmene.

Joda, slike avstemminger handler gjerne om mer enn hvem som faktisk spilte best, men at hun var nominert viser uansett at hun hadde spilt godt, og de av oss som så kampen sitter nok også igjen med et positivt inntrykk.

Det er tidlig å komme med en vurdering, men Batlle ser ut som om hun potensielt kan være en veldig, veldig god signering.

La oss håpe at resten av signeringene ser like lovende ut når vi får sett dem i aksjon.

5. Mer fleksibilitet, mer nådeløst?

At forsterkningene vi har fått gir United enda mer rom for å rotere på laget er åpenbart – og det kan være bra at spillere ute av form kan få hvile litt, siden vi kommer til å ha gode alternativer som ikke er i førsteelleveren.

Spesielt gjelder dette offensivt, hvor det sannsynligvis vil høre med til sjeldenhetene at Leah Galton, Lauren James, Christen Press og Tobin Heath spiller samtidig – og da har vi jo i tillegg Jess Sigsworth, Kirsty Hanson, Ivana Fuso og Jane Ross.

Også på midtbanen vil det være enda bedre muligheter nå enn tidligere til å hvile spillere. Lucy Staniforth kommer til å ønske spilletid, Ella Toone har blitt ett år eldre, mens trioen Hayley Ladd, Jackie Groenen og kaptein Katie Zelem nok gjerne vil beholde plassene sine.

I 2019/20 ble vi kanskje litt for forutsigbare i laguttakene. Så lenge Zelem, Groenen og Ladd var skadefrie, så startet de uansett – i alle fall helt frem til den siste kampen før pandemipausen, da Ella Toone kom inn i elleveren for Katie Zelem.

Toone startet også mot Chelsea, mens Jackie Groenen var plassert på benken, et overraskende trekk fra Stoney.

Groenen kom inn, i en (i United-sammenheng, i alle fall) uvant høyrekantrolle etter at Kirsty Hanson fikk en smell, og nederlenderen svarte med en av sine beste forestillinger for United, og det mot så god motstand. Hun stod også bak Uniteds utligning, med et herlig forarbeid til Leah Galton.

Kanskje trengte Groenen å bli vraket? Det er lettere å være nådeløs når en føler at en har spillermaterialet til å være det, og det passer Casey Stoney godt å være nådeløs.

Vi snakker tross alt om en manager som har vært rasende på sidelinjen selv om United har ledet med åtte mål.