–Det etablerte angrepsspillet ser ut til å ha stått stille siden starten av mars

Av: Øyvind Eide

En lang pause som dette byr på mange utfordringer, men også noen fordeler.

De åpenbare fordelene er at spillere som har vært skadet rekker å komme tilbake. De som har slitt med småskader, noe veldig mange spillere gjør i løpet av en sesong, rekker også å bli friske.

Selv med avstandsbegrensninger så kan laget få trent godt sammen. De kan øve på offensiv rytme og bevegelsesmønsteret, og bruke god tid på å utforske relasjonene i enda større grad. Det de manglet, men fikk muligheten til etter hvert, var å øve motspill. De har altså fått rikelig med samspillsøving, men mindre tid til motspill. Og det er i konfrontasjonen mellom to lag i spill/motspill at det hele skal avgjøres. 

Spillere får også muligheten til å finpusse individuelle ferdigheter, og også det fysiske. De kan tette hull og mangler, som de ellers ikke ville hatt tid til.

På den annen side så er det utfordringer knyttet til det fysiske. Det å forberede seg til noe du ikke vet når er, blir som å lese til en eksamen du ikke vet OM du skal ha, og definitivt ikke vet når du skal ha den. Etterhvert som tiden gikk, ble det klart at det skulle bli oppstart i midten av juni. Frem til da vedlikeholdt spillerne et grunnlag, som de kunne spisse den siste treningsperioden. For min del var det spenning knyttet til hvor laget står, særlig når vi har sett andre lag i Europa som tydelig har slitt utover i kampene. Borussia Dortmund er ett eksempel på det, der de i starten av «oppstarten» viste svakhetstegn utover i kampene, og så litt tunge og trege ut.

Det ble rapportert at United hadde meget gode fysiske tester, men den viktigste testen i fotball er kampen. Det å være godt nok trent, til å gjenta spillestilen i 90 minutter pluss overtid, er det som betyr noe.

Kladdeføre i angrep

En typisk situasjon i Uniteds angrepsspill: En fra backleddet fører frem, og leddene foran, i dette tilfellet Daniel James, blir møtende.

Da blir det spill på fot, og lettere for Tottenham å posisjonere laget sitt, og han blir raskt pakket inn av tre spillere. Dette var et tydelig press-signal fra Mourinho – ved spill i siderom på feilvendt spiller, skap overtall i forsvar.

Neste situasjon er lik. Selv etter hurtig vending av spill som vi ser over, så skyver Tottenham tre spillere raskt ut, og skaper overtall 3 vs 2 i forsvar. Avstandene inn til de andre United spillerne er for store, fordi de posisjonerer seg for innlegg for tidlig.

Mourinho hadde gjort en klar forbedring på det defensive. De lå kompakte med alle lagdeler, og hadde også spisser som jobbet dypt ned. De så komfortable ut med å være mye uten ball. De har før denne kampen sluppet inn 40 mål, og bare holdt nullen 4 ganger.

Dette defensive fokuset gjorde at Fernandes fikk mindre rom også. Særlig også fordi United stort sett hadde ballen og ikke fikk spille sitt farlige kontringsspill.

Dette fortsatte i andre omgang. United fikk isolert sine ytterste spillere i undertall mot Tottenham.

De rundt ballfører blir for ofte stillestående, og ser litt hva som skjer med ballfører. Jeg savner at Solskjær gjør endringer her, hvor noen alternativer kan være:

• Å true rom frem i banen fra kant, i stedet for å møte feilvendt.
• Mer bevegelse gjennom i rom 2, altså mellom stopper og back, da vil det åpne seg mer rom for neste spiller å komme inn i.
• True mer bakrom fra spiss, og få noen dybdeløp gjennom backleddet, så de slipper å spille så mye i siderom.

Tottenham-mål og «shaky» forsvarsspill

1-0 kommer etter en periode hvor United har kommet litt bedre med i kampen. De skaper noen farligheter etter bra ettertrykk og press rundt boksen til Tottenham.

På bildet øverst er ballen akkurat blitt spilt ut fra Lloris. Det vil si at alle spillerne til United er på rett side av ballen, altså mellom ball og eget mål, og likevel blir det scoring.

Flere ting går som oftest galt, når lag slipper inn mål:

a) Når ballen er i luften, så må Lindelöf skyve raskere, så han kan være 2 vs 1 med Maguire. Han blir heller stående og passe på «sin» angriper. Wan-Bissaka kan skyve inn og overta denne spilleren.
b) Rashford er omtrent på høyde med høyrekanten til Tottenham, som vinner andreballen foran backleddet til United, idet ballen blir spilt ut. I løpet av tiden ballen er i luften må Rashford komme seg foran denne spilleren, slik at han vinner denne ballen. Det skjer ikke, og Tottenham får kontrollen over ballen i mellomrom.

Fordi Lindelöf ikke skjøv etter Maguire, så havner Maguire alene mot ballføreren.

Når dette først er skjedd, så burde Maguire vente med å støte, og heller falle litt av og støte nærmere sekstenmeteren. Det ville kjøpt litt tid for United, slik at kanskje Fred eller Lindelöf hadde rukket å komme til unnsetning.

Mourinho vet veldig godt at det kommer til å være store rom bak Rashford på venstrekanten. Jeg har tidligere tatt for meg dette, at det er store rom bak Rashford, som er en utfordring for Fred og Shaw.

I bildet til venstre så har Tottenham fått United over på høyre side. Vi ser også Rashford som er plassert høyt i banen. Vi ser også at OM United vinner ballen her, så vil Rashford ha 1 vs 1 mot stopperen. Et risikabelt spill som kan gi gevinst.

Gjennom de andre bildene så ser vi at Tottenham kommer med bevegelser inn i banen og gjennom ledd, noe som åpner E6 for høyrebacken til Tottenham.

Det vil alltid være en vurdering for en trener i slike situasjoner – han må vurdere risk/reward.

Pogba og Fernandes

Ting begynte å skje da Pogba kom inn. Hans forståelse for spillet, kombinert med evner til å gjennomføre trekk ingen andre ser, var med på å åpne Tottenham.

I kombinasjon med Fernandes, slik som i denne situasjonen der Martial til slutt kommer alene gjennom, så greide ikke Tottenham å komme like hardt i press. Det ble for farlig for de å støte ut av ledd, for pasningene begynte å komme inn bak dem.

I tillegg har både Pogba og Fernandes egenskaper til å utfordre 1 vs 1, slik som Pogba gjorde ved straffesituasjonen.

Her er bevegelsene bedre.

Med Greenwood på banen så ble det mer truing av rom. På bildet øverst så starter han mot mål, som åpner rom for Wan Bissaka. Tottenham er så redde for Pogba og Fernandes som ligger sentralt i banen, og konsentrerer veldig rundt disse, og det gjør at andre får mer plass.

I tillegg så er det mye hardere løp mot mål enn det vi så tidligere i kampen. Fernandes dropper ned og blir ledig i returrom, mens to spillere jager mot mål. Rashford kunne vært lenger inn og skapt ennå mer press i boksen i denne situasjonen.

Konklusjon

Bare 5 av 20 ganger vinner United når de har over 50% ballinnehav. Dette gjør det selvfølgelig enkelt for Mourinho å legge en kampplan, og hans lag har alltid vært meget komfortable uten ball.

Alle vet at United går tidlig inn med kantene sine, og dette skaper derfor en ideell situasjon for Tottenham til å vinne ball ute på siden når backen får ballen der ute. De doblet og skapte 3 vs 2 og United ble paralyserte. Det kom egentlig aldri noe mottrekk mot dette.

Det etablerte angrepsspillet til United ser ut til å ha stått stille siden begynnelsen av mars. Mottrekket for andre lag virker litt for enkelt; la United ha ballen.

United burde uansett ha vunnet – de hadde sjansene. Den beste perioden kom etter at Pogba kom inn og fikk spille sammen med Fernandes. Er det nå på tide med en 4-3-3-formasjon igjen?

Dette er Øyvind Eide:

Øyvind Eide er sportsdirektør for Norges Toppidrettsgymnas. UEFA PRO trener, veileder UEFA A og Mentor i prosjekt kvinnelige topptrenere. Trener i norsk toppfotball i ti år. Han rykket blant annet opp til Tippeligaen med Kongsvinger høsten 2009, og var trener for Stabæk kvinner mellom 2012 og 2016. Nå bidrar han også med taktiske analyser for united.no.

Følg Øyvind Eide på Twitter ved å klikke her.