What’s it going to be then, eh?

Av: Bård Skaar Viken

Spørsmålet er gjennomgående i kultfilmen- og boken «A Clockwork Orange». Filmen fra 1971 frekventerer ofte lister over tidenes beste, og mest kontroversielle, filmer. Navnet som oftest går igjen når man nevner «A Clockwork Orange» er den legendariske filmregissøren Stanley Kubrick.

Men: Historiens opphav ligger hos Anthony Burgess, en av Manchesters mest kjente forfattere. Boken og historien er en del av Manchesters unike kulturelle arv.

Selv om Burgess sjelden la handlingene i bøkene sine til Manchester, var det ofte referanser til byen i historiene hans. Burgess’ dystopiske verden i A Clockwork Orange har heldigvis lite til felles med dagens Manchester, men kjennere hevder at stemningen i boken har noe typisk Mancuniansk over seg.

Stemningen rundt Manchester United ved inngangen til sesongen 2019/2020 er ikke dystopisk, men samtidig heller ikke helt enkelt å bli klok på. Usikkerheten om hva vi har i vente gjør at «What’s it going to be then, eh?» oppsummerer mine følelser om neste sesong på en ganske presis måte. Det er vanskeligere enn på lenge å si noe om hva vi kan og bør forvente.

Etter Brexit og statsministerduellen mellom toryene Boris Johnson og Jeremy Hunt er utviklingen i Manchester United sommerens mest omtalte tema i britisk presse.

Hva Daily Mail, The Sun, The Mirror og andre britiske tabloider genererer av mer eller mindre halvsannheter, oppkonstruerte konflikter og rykter for å selge løssalgsaviser og øke antallet klikk er uvesentlig. Samtidig er det en ærlig sak at den massive dekningen av alt som (tilsynelatende) ikke fungerer i Manchester United påvirker stemningen hos tusener på tusener av supportere verden over. Det må være lov å si at stemningen har vært bedre…

Hvis vi ser alt som skjer i klubben, skrives i pressen og diskuteres på sosiale medier, så mener jeg vi ser konturene av to ganske forskjellige retninger som vil kunne prege oss det neste året og muligens enda lenger frem i tid. Den ene retningen er Solskjærs og klubbens prosjekt, den andre er den økende konflikten mellom fans og eiere.

Prosjektet. Det er flere positive tegn som tyder på at Manchester United er i ferd med å endre seg som klubb.

Hittil denne sommeren har United hentet spillere som matcher signalene om at klubben heretter vil gå for unge, sultne spillere som passer klubbens filosofi heller enn stjerner på vei inn i karrierens siste fase.

I forrige sesong hadde United en snittalder på rundt 25 år i troppen. Denne sesongen er det sannsynlig at snittalderen vil havne mellom 24 og 25 år. Det vil være blant Premier Leagues yngste tropper. Gledelig, i mine øyne.

Sportslig har Solskjær både vist (i vinter) og signalisert at det skal spilles raskere fotball, presses høyere og angripes mer. Utover svake resultater de siste seks sesongene, så har fraværet av offensiv fotball vært supporternes største ankepunkt mot både Louis van Gaal og José Mourinho.

Her er jeg overbevist om at Solskjær og Phelan vil levere, så er spørsmålet om hvor lang tid det vil ta før United har en offensiv som kan matche Liverpool og Manchester City. Det kan skje allerede denne sesongen, men det kan også ta lenger tid.

Når vi snakker om endringer i klubben, så er det ikke bare overgangs­politikken, satsingen på yngre spillere og signaler om mer offensiv fotball som er positivt.

Gjennom vinteren har Ole Gunnar Solskjær og Ed Woodward brukt mye tid på å rette opp i den kanskje største feilen United, og David Moyes, gjorde etter at Sir Alex Ferguson forsvant; den totale fornyelsen i staben og støtteapparatet. Kritikere peker på Mike Phelan, Mike Dempsey og Richard Hartis som nostalgiske rekrutteringer.

I min verden er det motsatt; United trenger et støtteapparat som både har bevist at de kan skape et vinnerlag og som forstår klubbens DNA. Mourinhos team var muligens skarpere taktisk og teknisk, men samtidig svært langt unna et fundament som man kan bygge en klubb på – tre fem eller ti år fremover.

Mitt United er EN KLUBB, ikke en samling «Galacticos» og leiesoldater.

Konflikten. Selv om mye av det som skrives om United er vrøvl, så er det særdeles lite heldig at den ene negative historien om United etterfølges av den neste.

I sommer har vi hatt Paul Pogba-affæren (i skrivende stund er det uavklart om han blir værende), den uavklarte kontraktssituasjonen til David De Gea, tiltagende kritikk mot Ed Woodwards sportslige evner og rolle i overgangsmarkedet, Alexis «Winston Bogarde» Sanchez’ kontrakt, Jesse Lingards hotellrom, signaler om at spillerne er kritiske til Solskjærs fokus på fitness, og kanskje viktigst: Protestene mot Glazer-familiens eierskap.

Intensiteten i protestene mot Glazer har gått i bølger, avhengig av sportslige resultater og investeringer i overgangsmarkedet, men det er mye som tyder på at vi vil kunne oppleve en ny eskalering hvis de sportslige resultatene uteblir og negativiteten får dominere fremover. De varslede Glazers Out-protestene utenfor Old Trafford i slutten av juni ble kun besøkt av noen titalls supportere, men det er naivt å tolke dette som noe annet et forvarsel om hva som vil komme i høst hvis de sportslige resultatene uteblir.

Om det blir Prosjektet eller Konflikten som vil prege klubben de neste tolv månedene vil til syvende og sist handle om resultatene på banen.

Hvis United får en god start på sesongen og henger med i toppen frem til jul, så vil antagelig prosjektet få mest oppmerksomhet.

Hvis resultatene uteblir, må vi forvente at støynivået blir høyt og konflikten dominerende.

Alt handler nå om hva vi vil få til på banen. Spørsmålet til Solskjær og spillerne er derfor ganske enkelt:

What’s it going to be then, eh?

HER DELER DAG LANGERØD SINE TANKER OM LAGET OG OVERGANGSVINDUET: