Han var ikke bare mannen som ledet klubben inn i en ny storhetstid. For en hel generasjon VAR Sir Alex Ferguson Manchester United

MERK: Denne saken ble skrevet for ett år siden, til Sir Alex Fergusons 80-årsdag.

Det er tidlig om morgenen lørdag 5. mai 2018.

Operatøren på alarmsentralen mottar en nødsamtale og setter innringeren sporenstreks i kontakt med ambulansetjenesten.

– Min far har…kollapset, sier innringeren.

– Hva er navnet, spør kvinnen på alarmsentralen

Innringeren trekker pusten og svarer med en nesten oppsiktsvekkende rolig stemme:

– Alexander Ferguson.

Frykten for at det utenkelige skulle skje

– Hva husker du fra lørdag 5. mai 2018?

Spørsmålet virker en tanke ubehagelig, for Sir Alex Ferguson. For en sjelden gangs skyld har han ikke et godt svar.

– Jeg gråt. Jeg husker ingenting, svarer managerlegenden i dokumentarfilmen «Never Give In», regissert av sønnen Jason.

Det var som om vi aldri trodde det ville skje, men den mektigste og mest suksessrike manageren i britisk, og europeisk, fotballhistorie var plutselig blitt sårbar.

Svært sårbar.

Hjerneblødning er alvorlig, men ofte vet man ikke hvor alvorlig før det har gått en tid. Noen blir praktisk talt helt frisk igjen.

Andre blir det ikke.

Mange havner et sted midt imellom.

Uansett utfall vil en slik hendelse sette spor det vil være umulig å viske bort. 

Sønnen Jason husker hvordan faren satt hodet i hendene og sa: «Jeg håper det ikke er noe galt med hukommelsen min».

Mannen som hele livet hadde tilstrebet å ha kontroll over enhver situasjon, fryktet at han skulle miste noe av det mest dyrbare han hadde og som hadde tjent ham så vel.

Hva med de uforglemmelige minnene han skapte med Aberdeen?

Cupvinnercup-triumfen i Göteborg mot selveste Real Madrid i 1983. Hvordan han brøt dominansen til Glasgow-klubbene Rangers og Celtic.

Den første og forløsende triumfen i FA-cupen med Manchester United i 1990, seieren mot Barcelona i Rotterdam året etter, Uniteds første ligagull på 26 år i 1993 og klubbens første «Double» året etter.

Treble-triumfen som ble sikret takket være Ole Gunnar Solskjærs skotupp på Camp Nou i 1999 og straffedramatikken mot Chelsea i Moskva i 2008. Det siste ligagullet i 2013.

Hva med alle spillerne han hadde utviklet til verdensstjerner i Manchester United?

Men også frykten for å glemme alle dem han hadde jobbet med og familien.

Og særlig kona Cathy, den viktigste klippen i hans liv og selve årsaken til at han trakk seg tilbake i 2013. Etter alt hun hadde ofret for ham, skulle de to tilbringe pensjonisttilværelsen sammen.

Nå var han redd for å miste alt.

Og vi?

Vi var redde for å miste Sir Alex.

«Football, bloody hell»

Klokken 22.30 den 26. mai 1999 blir ikke jordkloden snudd på hodet.

Det bare virker slik.

Sir Alex Ferguson har ikke bare maktet å ta United til topps i den gjeveste europacupen. Han har fullbyrdet et mesterverk selv Michelangelo og Leonardo da Vinci hadde nikket anerkjennende til.

Premier League, FA-cupen og Champions League.

The Treble.

Det var kronen på verket. Den største prestasjonen en manager for et engelsk fotballag har klart noen gang.

Ingen annen engelsk klubb hadde klart det før.

Ingen engelsk klubb har klart det siden. 

I løpet av ti magiske maidager i 1999 spiller United i realiteten tre cupfinaler.

Sir Alex Ferguson var en mester på å holde spillere motivert selv når han måtte benke dem. Ofte gjør han det med å forklare at den neste kampen blir tiltenkt akkurat den eller de spillerne han velger å benke.

Nå må han være psykolog mer enn noen gang. Nesten hele troppen må benyttes.

Alle er viktige.

Vi kjenner historien.

Vi husker hvordan ligagullet ble sikret med 2-1 mot Tottenham. Vi minnes Teddy Sheringham og Paul Scholes sine scoringer mot Newcastle i FA-cupfinalen.

Og vi glemmer aldri triumfen mot Bayern München på Nou Camp i Barcelona.

Men Bayern München blir en tøff nøtt. Tyskerne tar tidlig ledelsen og er nær ved å øke ledelsen flere ganger.

Like før slutt lykkes Teddy Sheringham med å besørge utligningen. Nå er det plutselig United som jakter seieren, mens Bayerns stjernegalleri, på veldig utypisk tysk vis, er på vei mot totalkollaps.

«Can United score? They always score», proklamerer ITV-kommentator Clive Tyldesley.

«Jeg ville ikke veddet mot United nå. Jeg tror de vinner dette», repliserer sidekommentator og Fergusons forgjenger i United, Ron Atkinson.

Kampuret har passert 90 minutter i det den italienske fjerdedommeren Fiorenzo Treossi fikler frenetisk med lystavlen. Flere hundre millioner United-fans verden over holder pusten.

Sir Alex Ferguson gløtter opp på det enslige tallet i rødt neonlys som åpenbarer seg på Treossis lystavle.

«3».

Det er minuttene som kan skille mellom tap og seier. Mellom himmel og helvete. Mellom en gigantisk nedtur eller en ubeskrivelig opptur.

Det er minuttene som Manchester United har på seg til å orkestrere den mest utenkelige snuoperasjonen i en Champions League-finale noen gang.

Det er minuttene United har til rådighet om det skal bli historiske som den første engelske klubben som vinner «The Treble».

Det viser seg å være alt United trenger.

«Dette er ikke over. Tre minutter kan være tilstrekkelig for oss. Vi er tross alt Manchester United», tenker Sir Alex Ferguson.

United-fansen håper og de ber. Om at det utenkelige skal skje. Om én siste sjanse til å fullbyrde mirakelet. Om én scoring.

I løpet av ett minutt og 41 sekunder får de to. Det er som om Sir Matt Busby, på det som ville vært hans 90-årsdag, har en finger eller to med i spillet.

Sheringham stiger majestetisk til værs og gir ballen en livsviktig stuss. Ole Gunnar Solskjær river seg løs fra Kuffour og reagerer lynraskt.

Han kaster frem høyrefoten.

I brøkdelen av et sekund er det som om verden står stille.

Så brister lydmuren.

En utløsende ekstase. En betingelsesløs hengivelse. En euforisk lykkerus. En eksplosjon av elleville følelser.

«And Solskjær has won it», skriker kommentator Clive Tyldesley.

– Alt ble helt tåkete. Jeg spilte over tusen kamper i min karriere, men dette var en av de ytterst få gangene hvor jeg ikke kunne fatte det som skjedde, har Ryan Giggs forklart til United.no

Det kunne ikke Bayern-spillerne heller. De ligger utrøstelige igjen på gressmatten.

Fullstendig sønderknuste.

I 90 minutter har Bayern Münchens bunnsolide sisteskanse Oliver Kahn hatt full kontroll. I løpet av 101 sekunder blir han praktisk talt gjort til statist.

To ganger.

Solskjær seiler bortover den fuktige Camp Nou-matten på knærne før han overfalles av jublende lagkamerater.

Det siste Peter Schmeichel gjør som United-spiller er å slå hjul i egen 16-meter.

I et direktesendt TV-intervju oppsummerer Sir Alex Ferguson kampen med det som skal bli hans mest legendariske sitat:

«Football, bloody hell»

Klokken 22.30 den 26. mai 1999 blir ikke jordkloden snudd på hodet.

Det bare virker slik.

«Hvor du kommer fra er viktig»

Det var aldri tilfeldig at det var nettopp Manchester United, under Sir Alex Fergusons ledelse, som skulle klare mesterstykket med å vinne The Treble.

Helt fra barndommen av var han vant til å kjempe til siste slutt, og alltid med en urokkelig tro på at hardt arbeid ville lønne seg til slutt.

– Ferguson var unik på å skape gode lag, lag som ofte var bedre enn det summen av enkeltspillere skulle tilsi. Men for å få den kontrollen han trengte, innså han betydningen av å vinne. Triumfen i cupvinnercupen mot Barcelona i 1991 var en bekreftelse både for Ferguson og omgivelsene om at han var på rett vei, sier Ole Petter Pedersen.

1. januar tar Pedersen over som redaktør og daglig leder av Europower etter å ha hatt redaktørjobber i blant annet Kommunal Rapport og Teknisk Ukeblad.

Pedersen har også en fortid som redaktør av United-Supporteren og traff Ferguson, sammen med resten av ledelsen i Supporterklubben, da United var på sommerturné i Sverige i 1988.

– Den gangen var vel forholdene litt som de er for en League Two-klubb i dag, erindrer Pedersen. 

– Vi fikk en veldig god kontakt med ham på den sommerturnéen og det ga oss muligheten til å få jevnlige møter med ham på the Cliff senere. Vi pleide å gi beskjed til Kath Phipps (som fremdeles betjener resepsjonen på Carrington red. anm) en uke i forveien og deretter fikk vi som regel anledning til å møte Ferguson, stort sett alltid tidlig på morgenkvisten, forklarer Pedersen.

– Ferguson var flink til å sette av tid og han var imponert over engasjementet i Skandinavia. Han var imidlertid veldig direkte og satte tydelige rammer for hva som var et intervju og når vi bare tok en uformell prat. Det var aldri noen tvil hvem som var sjefen, erindrer Pedersen.

Den norske journalisten som trolig har hatt flest intervjuer med Sir Alex Ferguson er dagens US-redaktør Lars Morten Olsen.

– Jeg har intervjuet Ferguson mange ulike steder. Jeg har intervjuet Ferguson både på hans gamle kontor på The Cliff og på Carrington. Ved en anledning intervjuet jeg han på hans kontor på Old Trafford. Jeg har også intervjuet han i resepsjonen både på Carrington og The Cliff, samt i forbindelse med treningskamper i Skandinavia.

– Det mest spesielle stedet var kanskje da vi satt under dekk på båten som Supporterklubben hadde leid i forbindelse med 25-årsjubileet i 2006 da Ferguson var invitert som hovedgjest.

– Første gang jeg intervjuet Ferguson mener jeg var i mars 1993 da United jaget det første Premier League-gullet. Intervjuet skulle være før hans ukentlige pressekonferanse. Intervjuet ble utsatt og jeg ble småstresset fordi jeg visste tidspunktet for pressekonferansen og innså at her kunne det bli knapt med tid. Bekymringen var ubegrunnet. Ferguson pratet i godt og vel en halvtime og lot et samlet pressekorps utenfor heller vente, humrer Olsen.

– Ferguson fremstod alltid som meget strukturert, men en gang kom han stressende inn i resepsjonen på The Cliff. Hele kroppsspråket fortalte at han var sent ute og dømt ut av ansiktsuttrykket hadde han bekymringer den morgenen. Dette var før klubben fikk pressesjef så jeg måtte selv gjøre meg kjent og kremtet halvhøyt og sa «Excuse me Mr Ferguson, I have an appointment with you».

– Han snudde seg og så litt forfjamset ut. Jeg hadde intervjuet han kanskje én gang tidligere og det var tydelig at han ikke husket meg. Heldigvis hadde jeg med et eksemplar av United-Supporteren i vesken. Jeg trakk opp det og så «For the Scandinavian Branch …». «Sure», svarte han og smilte. I motsetning til mange andre managere forstod Ferguson verdien av fansen og han var alltid en supporternes mann.

Amatørklubben som formet legender

Skotten skjønte hvilken enorm interesse det var for United i Skandinavia. Derfor var han også bevisst på å gi av seg selv for å belønne lojaliteten.

Men så la heller aldri Sir Alex Ferguson skjul på hvor han kom fra, både rent geografisk og klassemessig.

Og han var tydelig på hvilke verdier som var viktige for ham.

– Det er et faktum at hvor du kommer fra er viktig. Jeg kom fra Govan, sier Ferguson i «Never Give In».

31. desember 1941 ble Ferguson født inn i en arbeiderklassefamilie, i bestemorens hus i 357 Shieldhall Road, like ved skipsverftene i bydelen Govan i Glasgow.

Han var tidlig et talent som ble lagt merke til da han spilte for klubben Harmony Row Boys Club.

Men det var en annen amatørklubb i Glasgow som kom til å etterlate et varig inntrykk på Ferguson og som ga ham mange av verdiene han senere holdt så høyt.

En enkel bane.

En enkel tribune.

Et enkelt klubbhus.

Så enkelt som det egentlig kan bli.

Slik sett kunne den derfor vært en hvilken som helst stadion, for en hvilken som helst bakgårdsklubb, i en hvilken som helst divisjon, beskjedent forankret langt nede i det skotske ligasystemet.

Det kunne ikke ha vært fjernere fra sannheten. For bak et beskjedent ytre skjuler Drumchapels Glenhead Park en unik historie. En historie som ble skapt av Douglas Smith, en svært velstående direktør som ofret alt for Drumchapel og klubbens spillere, som nesten uten unntak kom fra arbeiderklassen i Glasgow.

Drumchapel er amatørklubben som har fostret 29 skotske A-landslagsspillere, over 300 profesjonelle fotballspillere og formet noen av historiens dyktigste managere, deriblant Sir Alex Ferguson.

Drumchapels Glenhead Park ligger bare halvannen mil fra travle Govan der Sir Alex Ferguson vokste opp.

Den er heller ikke mer enn fattige fem kilometer fra drabantbyen Bearsden der en ung David Moyes tilbragte mesteparten av oppveksten.

Likevel er ikke Drumchapels hjemmebane Glenhead Park lett å få øye på. Det er ingen ruvende lyskastere som som viser vei. Det er ingen butikker, eller kaféer som tyder på at du nærmer deg en stadion.

Vi speider, men finner ikke en gang et skilt som viser veien til banen. I det vi svinger opp foran hovedinngangen ser vi et gateskilt med Farm Road.

Forståelig nok.

I enden av veien ligger en stor bondegård. Deretter er det bare gressletter, skotske fjellknauser og skog.

Vi er så langt i utkanten av Glasgow som vi kan komme og banen ligger så beskjedent plassert at den nesten unnskylder sin egen eksistens.

Likevel er det noe helt spesielt med denne banen.

Her var han bare Alec. Ikke «Sir», «Mr. Ferguson» eller «The Gaffer» for den slags skyld. Bare Alec. For her er Uniteds tidligere manager en av gutta.

Skottland har gitt verden noen av de beste og dyktigste managerne i historien.

Visjonære Sir Matt Busby fra Orbiston i Bellshill bygget grunnmuren til det moderne Manchester United. Den samme jobben gjorde ordkunstneren Bill Shankly, fra den lille gruvelandsbyen Glenbuck, i Liverpool.

Jock Stein var Sir Alex Fergusons mentor, kollega og gode venn fra Burnbank. Han ble den første britiske manageren som gikk til topps i den gjeveste europacupen med med et britisk lag da Celtic vant den gigantiske bøtta ved å slå mektige Inter i 1967.

Og de er flere.

Mange flere.

Fergusons gode venn Walter Smith, som nylig gikk bort, Tommy Docherty, George Graham, Kenny Dalglish og Jim McLean.

Mannen som sensasjonelt tok Dundee United til UEFA-cupfinalen og er den eneste manageren, foruten Sir Alex Ferguson, som har brutt Celtic og Rangers sin dominans i den skotske ligaen de siste 48 årene.

Og selvsagt Sir Alex Ferguson selv. Den mest suksessfulle manageren i britisk fotball noensinne, og en av tidenes mest respekterte fotballpersonligheter.

– Du kunne se misunnelsen i blikkene deres. De fleste av oss kom fra veldig enkle kår og visste ikke en gang hvordan vi skulle spise med kniv og gaffel før vi møtte Douglas Smith. Plutselig følte vi oss som konger, fortalte tidligere klubbsekretær Archie Rankin med et smil da han viste United-Supporteren rundt på klubbens anlegg i 2013..

Drumchapels Glenhead Park ligger bare halvannen mil fra de en gang så travle skipsverftene i Govan ved elven Clydes bredder.

Og det var her klubbens grunnlegger Douglas Smith dro i 1954, for å overtale en en ung og talentfull gutt ved navn Alexander Chapman Ferguson om å slutte seg til Drumchapel.

Ferguson spilte på den tiden sammen med vennene sine i klubben Harmony Row og den unge tenåringen var lite lysten på å forlate vennene sine.

– Douglas ga seg ikke og han kunne kunsten å overtale folk, meg inkludert, forteller Ferguson i biografien sin «Managing My Life».

I likhet med de andre spillerne i Drumchapel fikk en ung Alex Ferguson en verdifull leksjon i disiplin, respekt og samhold av Douglas Smith.

– Jeg husker godt kampene jeg spilte mot Alec, fortalte Rankin.

– Jeg minnes særlig én da han spilte med U14-laget og jeg med U15-laget. Vi tapte og jeg mener å huske at Alex scoret. Han var en god, men tøff spiller. På det tidspunktet var det nesten uhørt at de eldste guttene skulle tape, men både Alec og hans lag var en spesiell årgang, mintes Rankin.

På høyden av sin storhetstid var Drumchapel Amateurs kanskje den mest veldrevne og ambisiøse ungdomsklubben i Europa. I den slitte hjemmegarderoben som grenser mot den smale Farm Road som stryker forbi klubbhuset, er det ikke vanskelig å ane konturene av den stolte klubbhistorien.

Dagens spillere har sine faste plasser i garderoben, og over dem henger en påminnelse om hvilke storheter som har akslet akkurat deres trøye.

Like ved inngangsdøren henger draktplaketten for drakt nummer «4». Ved siden av står navnene til blant annet Paddy Crerand og Nottingham Forests Archie Gemmill.

Nærmeste nabo er draktnummer «5». I selskap med tre andre spillere står navnet til David Moyes.

Ved inngangen til dusjene henger den mest ettertraktede drakten nummer «10». I selskap med syv andre navn står navnet til Alex Ferguson.

Dette var imidlertid også noe av problemet. Det er nemlig akkurat i disse veggene historien sitter. De har ikke vært skiftet siden klubben flyttet inn i klubbhuset på 1950-tallet.

Som klubb slo Drumchapel gjennom samtidig som Bill Haley og hans kometer ville rocke døgnet rundt. Men i utkanten av Dumbarton merket man lite til den opprørske ungdomsbølgen. Både spillerne og ikke minst Douglas Smith selv hadde helt andre verdier og prioriteringer.

I stedet for å rocke døgnet rundt, jobbet Smith døgnet rundt. Med årenes løp ble imidlertid oppgaven bare tøffere og tøffere. Til slutt ble den umulig. Med 80- og ikke minst 90-tallet kom endringene som formelig torpederte eksistensvilkårene for Drumchapel som talentfabrikk.

Endringene i det skotske ligasystemet og en stadig utbygging av ungdomsakademiene til de største klubbene, har for lengst sørget for at de beste talentene i skotsk fotball ikke lenger kommer til Drumchapel.

I stedet går de rett til Celtic, Rangers, Hibernian og Hearts. De nest beste drar til Inverness, Partick Thistle eller Ayr. Når storklubbene, og de øvrige ligaklubbene for den slags skyld, har forsynt seg av matfatet, sitter Drumchapel igjen med smuler.

I sin egen biografi «Managing My Life» stiller Sir Alex Ferguson et berettiget spørsmål. «Hvor ville jeg vært i dag om det ikke hadde vært for Douglas Smith?» Ferguson har, forståelig nok, ikke noe svar på akkurat det, men ingen skal være i tvil om den tidligere United-managerens takknemlighet overfor sin gamle mentor. Douglas Smith gjestet ofte Old Trafford på kampdager som Fergusons gjest og de to hadde et nært forhold helt til Smiths bortgang i 2004.

Archie Rankin hadde et inderlig ønske om at Ferguson skulle avduke et portrett av Smith i Skottlands fotballmuseum.

Det ønsket fikk Rankin oppfylt like før han døde i 2014.

Satte «Old Firm» i skyggen

Fergusons aktive karriere på seniornivå startet i Queen’s Park i 1957, før den fortsatte i St Johnstone og Dunfermline.

I 1965/66-sesongen ble han sågar delt toppscorer i den skotske ligaen da Dunfirmline var nær ved å vinne både ligaen og FA-cupen. Det var med på å bane vei for en overgang til favorittklubben Rangers i 1967.

Overgangssummen på 65.00 pund var den største som var blitt betalt mellom to skotske klubber på det tidspunktet.

Det samme året fikk Ferguson sine første seniorlandskamper da det skotske landslaget dro på en rundreise og møtte flere nasjoner i privatlandskamper.

I 54 år var kampene på denne turnéen formelt aldri godkjent som landskamper, men i oktober i 2021 gjorde det skotske forbundet om på avgjørelsen og nå er Sir Alex Ferguson registrert med obligatoriske landskamper.

Til glede for ham og trolig til ergrelse for mange quiz-makere rundt i Europa som ikke lenger får «Alex Ferguson» som svar når spørsmålet «Hvem er den største skotske manageren som aldri fikk seniorlandskamper for Skottland?» blir stilt.

Ferguson avsluttet sin aktive karriere i Ayr United i 1974 før han fikk jobben som manager på deltid i East Stirlingshire samme år. Kort tid etter gikk veien St. Mirren der Ferguson tok klubben fra nivå tre til opprykk til den skotske eliteserien i 1977.

Det som gjør prestasjonen enda mer imponerende var at snittalderen på St.Mirren-troppen var kun drøye 19 år.

Det var imidlertid ikke i hjembyen Glasgow at Ferguson skulle gjøre seg mest bemerket som manager i Skottland…

6. mai 1978 er skotske fotballøyne rettet mot det som skjer på Hampden Park i Glasgow.

Rangers slår Aberdeen 2-1 i den skotske FA-cupfinalen. I den skotske havnebyen i nordøst er de fleste opptatt med å slikke sine cupfinalesår etter en nytt Hampden Park-nederlag og de færreste bryr seg nevneverdig om en annen nyhet fra avisen «Daily Record» på cupfinaledagen.

«Fergie stays on», lyder overskriften på artikkelen som viser til at St. Mirren-manager Alex Ferguson omsider har skværet opp med styret i klubben.

I Aberdeen er det imidlertid èn mann som får med seg saken, viseformann i klubben Chris Anderson.

Han setter en stor ring rundt Alex Fergusons navn.

Den unge karismatiske manageren har gjort underverker med St. Mirren, men forholdet mellom Ferguson og klubbledelsen, og særlig formann Willie Todd er elendig.

Artikkelen i «Daily Record» fungerer som lite annet enn et desperat forsøk på brannslukking. Drøye tre uker senere får Ferguson sparken.

For første og eneste gang.

I boken «Fergie Rises» beretter journalist og forfatter Michael Grant hvordan Aberdeen skapte manageren Alex Ferguson.

Men i motsetning til hva de fleste tror var det i starten Ferguson som var heldig som fikk Aberdeen. Ikke omvendt.

Omtrent samtidig trekker managerlegenden Jock Stein seg fra jobben i Celtic. Skotsk fotballs bauta har vunnet 25 troféer på 13 sesonger, deriblant Storbritannias første triumf i den gjeveste europacupen.

Men nå sliter Celtic og Stein blir presset ut av managerjobben i Parkhead. Stein får selv peke ut sin erstatter og valget faller på Billy McNeill, kapteinen på «Lisboa Lions», Celtic-laget som sensasjonelt slo Inter i europacupfinalen i 1967.

Det er bare et problem. McNeill er Aberdeens manager og må løses fra kontrakten. Men alle vet at McNeills hjerte banker for Celtic. Aberdeen kan ikke stanse ham.

De må i stedet sjekke hvem som er ledig på markedet. Den mektige fotballjournalisten Jim «The Jolly» Rodger, som mange ganger opptrådte som mellommann lenge før agentene gjorde sitt formidable inntog på fotballmarkedet, tar en telefon til Alex Ferguson.

36-åringen, som akkurat har fått sparken fra St. Mirren, trenger ingen betenkningstid.

– «Si til Aberdeen at jeg er interessert», lyder svaret.

Ting skjer fort disse sommerdagene i 1978. McNeill trekker seg fra Aberdeen-jobben den 29.mai. 30.mai får Ferguson sparken i St. Mirren. McNeill får så jobben som Celtic-manager 31.mai, og 1. juni innkaller Aberdeen til pressekonferanse.

– Jeg er lykkelig over å bli Aberdeens nye manager fordi jeg ønsker å vinne troféer, forteller Ferguson til den oppmøtte pressen. En floskel de unektelig har hørt mange ganger før, men det er noe ved den 36 år gamle Alexander Chapman Ferguson som fanger interessen deres. Han er intens, direkte og ærlig.

Akkurat som i Manchester United blir Fergusons første sesong i Aberdeen ingen dans på roser. Han legger seg ut med noen av klubbens mest populære spillere. Ian Fleming er den første som drar.

Fleming må ikke forveksles med skaperen av den hemmeliges agenten James Bond, men det mangler likevel ikke på dramatikk idet han blir sendt ut porten på Pittodrie.

Dom Sullivan er nestemann. Han har gjort den store feilen ved å klage sin nød til styret og er etter sigende mottakeren av Fergusons første hårføner. Tidenes mestscorende spiller i Aberdeen, Joe «The King» Harper blir vraket. Forholdet mellom Harper og Ferguson forblir så dårlig at Harper, som bare en av to tidligere Aberdeen-spillere, takket nei til å bidra til boken, med følgende beskjed:

«Jeg snakker aldri med eller om Ferguson igjen».

1978 er også et vanskelig år for Ferguson på flere måter. Han taper rettssaken mot sin tidligere klubb St. Mirren og får alle kontraktsdetaljene fra tiden i klubben brettet ut i pressen. På tampen av året blir faren innlagt på sykehus med uhelbredelig lungekreft. 24. februar 1979, samme dag som Ferguson er tilbake på St. Mirrens Love Street for første gang som Aberdeen-manager, dør faren.

– Det var en tøff tid for ham, men det er også verdt å merke seg at Ferguson satte seg i respekt hos flere sentrale spillere i klubben som Willie Miller, Doug Rougvie og Bobby Clark. Denne støtten var helt utslagsgivende for at Ferguson slo hardt tilbake året etter, forklarte Grant i et intervju med United-Supporteren.

Alex Ferguson var født og oppvokst i Govan Street i Glasgow, bare halvannen kilometer fra favorittklubben Rangers sin hjemmebane Ibrox.

Men nå ligger lojaliteten hans hos Aberdeen og Ferguson er mektig irritert på avisene som bruker det meste av spalteplassen på «Old Firm»-klubbene Rangers og Celtic. Det som blir til overs av trykksverte vies stort sett Edinburgh-klubbene Hearts og Hibernian.

– Ferguson var en mester på å innprente en oppfatning av at «alle» var mot Aberdeen. Det gjorde troppen hans mer sammensveiset. Han gjorde ofte det samme i United, forklarte Grant.

Og Ferguson gjorde det med stort hell.

Anført av en ung og strålende Gordon Strachan sikret Aberdeen seg seriegullet i 1980 ved å slå Hibernian på deres hjemmebane Easter Road.

Ferguson er i ekstase. Han løper rundt og klemmer alle han kommer over. Speakeren på stadion spør om Ferguson vil si noen ord til de tilreisende supporterne. Ferguson griper mikrofonen og noe spøkefullt inviterer han Aberdeen-fansen hjem til seg.

Klokken tre den natten ringer det på døren hjemme hos Ferguson. Kun to supportere tar ham på ordet. En lattermild Ferguson tar dem inn, viser dem kampen på video og serverer drinker.

Ikke siden Kilmarnock hadde vunnet serien i 1965 hadde en klubb brutt duopolet til «Old Firm».

– Aberdeen-fansen hadde fått en ny helt, og ennå visste de ikke hva de hadde i vente, berettet Grant til US.

«Gi ham en flaske whisky»

I løpet av Fergusons drøye åtte år i Aberdeen vant klubben ti betydningsfulle troféer. Tre ligamesterskap, fire FA-cuptitler og ett ligacuptrofé må imidlertid alle vike plass når man snakker om historiens største Aberdeen-bragd.

Den fant sted i Gøteborg 11. mai 1983.

Da Manchester United slo Chelsea i Champions League-finalen i 2008 bestod Uniteds tropp av spillere fra 12 ulike nasjoner. Da Aberdeen slo Real Madrid i cupvinnercupfinalen i 1983 var samtlige spillere i troppen fra Skottland, og mange av den lokale gutter.

Etter en av de siste treningene før selve finalen får Ferguson et tips fra sin gamle mentor Jock Stein som er Fergusons gjest under finalen.

– Gi Real Madrid-trener Alfredo Di Stéfano en flaske whisky som et tegn på beundring over hvor mye du setter pris på å være i hans selskap.

Ferguson følger Steins anbefaling og en noe forfjamset Di Stéfano tar i mot flasken med det lysebrune og umiskjennelige innholdet.

– Tanken var å vise at det var Real Madrid som var den store klubben og at Aberdeen var veldig ydmyke. Privat hadde Ferguson en helt annen tilnærming. Han var sikker på at Aberdeen kom til å vinne. Han hadde sett svakheter i Reals stjernegalleri og var klar til å utnytte dem, forklarte Grant til US..

Aberdeen er det beste laget på den regntunge Nya Ullevi-matten. Fergusons menn må imidlertid vente helt til det 117. minutt før James Hewitt stanger inn 2-1-målet som sørger for den største kvelden i Aberdeens historie.

– Det ble en triumf som aldri, aldri vil bli glemt i Aberdeen. Jeg var knappe ti år da Ferguson kom til klubben og som 17-år gammel student i Aberdeen så jeg Ferguson forlate klubben. Ingenting av det vi hadde opplevd tidligere kommer opp mot seieren i Gøteborg. Og vi kommer aldri til å oppleve noe lignende igjen, erindret Grant.

Det er ikke vanskelig å se hva han sikter til. I 1983 ble Aberdeen kåret til Europas beste fotballag etter å ha slått serievinnercuptriumfatorene Hamburg over to kamper.

På UEFAs klubbranking ligger Aberdeen i dag på 133.plass.

Men triumfen i Gøteborg forteller ikke bare en historie om en manager som utrettet et mirakel. Den forteller også en historie om en temperamentsfull manager som satte så høye krav til spillerne at det måtte bli interne stridigheter.

Den første kom bare dagen etter seieren mot Real Madrid.

I det spillerne skal hedres foran et fullsatt Pittodrie oppdager Mark McGhee at pokalen har blitt tilgriset der den stod på bakken i spillertunnelen. Han plukker den opp. Ferguson ble rasende fordi han trodde McGhee ville ta æren fra kaptein Willie Miller.

Han skjeller den intetanende spissen ut etter noter. Uten særlig med søvn og på en stigende sjampanjerus svarer McGhee med å ta tak i kragen på Ferguson. Han dytter deretter manageren inn på et kontor og svinger et velrettet slag mot hodet på Ferguson. Kamphanene blir skilt fra hverandre og skværer opp dagen etter. Men for de sjokkerte spillerne som er tilskuere til opptrinnet viser Ferguson at han nok en gang har gått for langt.

Mange glemmer aldri opptrinnet.

Ti dager senere gjør imidlertid Ferguson det igjen. Aberdeen vinner FA-cupfinalen, men Ferguson sjokkerer ved å kalle forestillingen en skam og langt under pari på direktesendt skotsk fjernsyn. Han kjefter spillerne huden full i garderoben.

«Disse spillerne ofret alt for deg i Gøteborg. Tenk deg om nå», sier formann Dick Donald. Ferguson beklager opptrinnet, men for spillerne er festen spolert.

Strachan deltar ikke engang på banketten, og den rødhårete kantspilleren begynner, i likhet med flere andre spillere, å flørte med andre klubber.

– Fergusons aller største bragd var at han klarte å holde laget samlet så lenge som han gjorde. Fra 1978 til 1984 solgte han kun én eneste spiller mot sin vilje, Steve Archibald. I 1984 begynte laget for alvor å slå sprekker. Gordon Strachan ville til Køln, men ble nærmest beordret av Ferguson til å dra til United i stedet.

– Alex Ferguson fulgte Strachan til Old Trafford hvor han deltok i forhandlingene og imponerte United-ledelsen med sin stil. Den knallharde forsvarskjempen Doug Rougvie dro til Chelsea og Mark McGhee til Hamburg, forklarte Grant.

I 1985 blir Aberdeen igjen seriemestere, men året etter ender klubben kun på fjerdeplass i en sesong der Ferguson også må overta som skotsk landslagssjef etter Jock Steins plutselige dødsfall under en VM-kvalifiseringskamp mellom Wales og Skottland.

Sakte men sikkert er mesterlaget hans så smått begynt å gå i oppløsning og fokuset han må gi landslagsjobben teller i alle fall ikke til Aberdeens fordel.

I Mexico-VM i 1986, foretar Ferguson en av sine mest kontroversielle beslutninger noensinne.

Foran den avgjørende gruppespillskampen mot Uruguay vraket han kaptein Graeme Souness til fordel for Celtics Paul McStay. Skottland klarte bare 0-0 og var ute av turneringen.

Noen måneder senere møttes de to igjen på Ibrox. Ferguson som Aberdeen-manager, Souness som fersk Rangers-sjef.

Rangers hadde fått flere nye spillere fra England og kunne lokke med europacup, noe engelske klubber ikke kunne på dette tidspunktet. Rangers hadde vært en sovende gigant og det ble klart for Ferguson at dette var en kamp som ville bli utrolig vanskelig å vinne. Da Manchester United kom på banen var timingen perfekt for å forlate Aberdeen.

– Men båndene mellom Ferguson og Aberdeen forblir sterke. Ferguson tok United til Pittodrie flere ganger og han har en høy stjerne i klubben. Selv de spillerne som røk uklar med Ferguson innrømmer at ligatitlene, cuptriumfene og den magiske kvelden i Gøteborg ikke ville vært mulig uten ham, fortalte Michael Grant.

– Manchester United-fansen vil alltid se på Ferguson som sin mann, men det er mange i Aberdeen som vil tenke på samme måte. De vil se tilbake på tiden med ham som en unik epoke som aldri kommer igjen. Og husk på at hver gang Ferguson forlot en klubb, havnet den i trøbbel, la han til.

Da Ferguson trakk seg som United-manager våren 2013, ble han tildelt BBCs ærespris under gallaen «Sports Personality of the Year».

«Etter åtte suksessfulle år i Aberdeen…» begynte programleder Gary Lineker før ham ramset opp suksessen med Manchester United med tidligere og nåværende United-spillere som tilskuere på scenen i en elleve minutter lang seanse. Alt handlet om United.

Aberdeen ble så vidt nevnt.

– Seks ord? Til å forklare hvordan han skapte Aberdeen, vippet «Old Firm» fra tronen, og orkestrerte heltedåden i Gøteborg. En gang for mange år siden, ville Lineker og BBC fått en telefon fra en rasende ung mann fra Glasgow med ett og annet å si om hvordan Aberdeen ble stemoderlig behandlet, sa Grant med et smil.

«I hope it’s fucking Barcelona»

Alex Ferguson hadde for lengst fått sine beundrere sør for grensen, men verken Tottenham eller Arsenal fristet ham nok.

Også Manchester United hadde merket seg navnet hans, og Ferguson hadde definitivt merket seg Uniteds. Allerede halvannet år før han fikk United-jobben får Ferguson oppleve United-magien på nært hold.

Solen skinner på Wembley og de 100.000 tilskuerne som ser FA-cupfinalen mellom Manchester United og Everton 18. mai 1985.

I det kampuret er i ferd med å runde 110 minutter får Norman Whiteside en strålende pasning fra Mark Hughes.

Den 20 år gamle nordiren stormer mot Everton-forsvaret. Gordon Strachan kommer på løp og vil ha ballen. Men Strachan taler, eller rettere sagt skriker, for døve ører.

Whiteside velger å kjøre sitt eget løp. En lekker overstegsfinte følges opp med en delikat avslutning i lengste hjørne. Whitesides utsøkte skudd avgjør kampen til Uniteds fordel.

Fra tribunen bivåner Aberdeen-manager Alex Ferguson det hele og han deltar også på banketten samme kveld.

Paradoksalt nok er United-manager Ron Atkinson lykkelig uvitende om ironien i at akkurat Ferguson er et av navnene på den tidligere Aberdeen-spilleren Gordon Strachans gjesteliste. Strachan og Ferguson hadde røket i tottene på hverandre i Aberdeen, men etter at Ferguson selv forhandlet frem Strachans overgang til United på vegne av Aberdeen hadde Strachan gjengjeldt tjenesten ved å invitere ham til FA-cupfinalen.

Big Ron Atkinson på sin side elsker oppmerksomheten, og skifter flittig mellom å ta i mot et gratulerende håndtrykk og sjenerøst dele ut klemmer spillerne sine.

– Det er kun to klubber jeg kan forlate Aberdeen for. Barcelona eller Manchester United, hvisker Ferguson i all fortrolighet til Strachan.

– «I hope it’s fucking Barcelona», mumler Strachan halvhøyt.

Men for andre gangen denne dagen taler Strachan, heldigvis, for døve ører.

La om stemmen og møttes i smug

Etter seieren på Wembley er Ron Atkinson overbevist om at United er på vei mot nye høyder. Den påfølgende sesongen starter historisk bra. United vinner de ti første seriekampene og er favoritter til å ta ligagullet.

Men når 1985 blir til 1986 blir også Uniteds solide form til et begredelig skue. Laget kollapser på vårparten, og ender på en skuffende fjerdeplass.

Og sesongen 1986/87 begynner alt annet enn bra.

Presset er på manager Ron Atkinson praktisk talt fra første serierunde. I begynnelsen av november har ledelsen fått nok.

Atkinson får sparken drøye fem år etter at han inn dørene på Old Trafford.

En skulle kanskje tror at Atkinson var bitter på United-ledelsen, særlig etter at han hadde hørt rykter om at Alex Fergusons navn var blitt diskutert av ledelsen i Manchester United etter VM i 1986.

I et intervju med United-Supporteren forklarer Atkinson imidlertid at han var sikker på at etterfølgeren ville lykkes.

– Jeg så ikke bare på Alex som en som kunne få suksess med United. Jeg så på ham som den eneste som kunne klare det, fortalte Atkinson.

6. november 1986 blir en merkedag både i Manchester, og ikke minst i Skottland

Denne høstdagen blir man nemlig vitne til den verste oljerelaterte-tragedien til dags dato i Storbritannia. Et helikopter, som skal frakte 44 passasjerer og et mannskap på tre fra Brent-feltet tilbake til flyplassen Sumburgh på Shetland, styrter.

Bare to personer overlevde.

I de skotske avisene blir journalister fra alle avdelinger tilkalt og førstesidene ryddet.

Kun noen få sportsjournalister får konsentrere seg om sitt.

For det er en annen nyhet som også sprekker denne dagen.

Kvelden før har nemlig Aberdeen-manager Alex Ferguson i all hemmelighet møtt United-styret i svigerinnens hus og takket ja til tilbudet om å overta en klubb som han mener har et mye større potensial enn det den hadde fått ut.

Tidligere styreformann i Manchester United Martin Edwards var mannen som foreslo Alex Fergusons navn umiddelbart etter at Ron Atkinson hadde fått sparken. Resten av styret var enige.

I et eksklusivt intervju med United-Supporteren fortalte Edwards om den uortodokse fremgangsmåten han og United-styret måtte gå for. 

– Vi hadde egentlig ingen plan B. Styret var enstemmig om å gå for Alex. Terry Venables’ navn ble kastet fram under møtet, men var aldri seriøst diskutert. Jeg hadde møtt Alex da vi signerte Gordon Strachan fra Aberdeen. Han gjorde et meget sterkt inntrykk, pluss at jeg selvsagt hadde sett hvor bra Aberdeen hadde gjort det under hans ledelse.

– Jeg hadde dummet meg ut da vi signerte Ron. I tur og orden hadde Lawrie McMenemy, Bobby Robson og Ron Saunders takket nei, og plutselig var Ron Atkinson fjerdevalg, noe alle visste. Jeg var fast bestemt på at vi ikke skulle havne i samme situasjon igjen.

Derfor måtte United-styret få napp på første forsøk hos Ferguson.

I en æra før mobiltelefonen var det imidlertid en utfordring for Edwards og Co. hvordan de skulle få Ferguson i tale.

– Jeg kunne jo ikke akkurat ringe Aberdeen og si til resepsjonsdamen «Hei, dette er Martin Edwards fra Manchester United». Michael Edelson, en annen direktør, kom med denne ideen om å legge om til skotsk aksent og sa han var en regnskapsfører som måtte snakke med Alex, fortalte Edwards.

Da Edwards fikk Ferguson på telefon ble de enige om å møtes på rasteplassen ved en bestemt bensinstasjon utenfor Glasgow samme kveld.

Edwards, Edelson, Bobby Charlton og Maurice Watkins satte seg i bilen og kjørte nordover.

Det var blitt kveld og for lengst mørkt da de omsider var framme. Siden ingen hadde mobiltelefon hadde partene utvekslet hvert sitt registreringsnummer slik de fant hverandre på en bensinstasjon. De ønsket ikke å bli sett sammen, derfor var hotell uaktuelt. Sammen dro de til huset til Alex Fergusons svigerinne.

– Vi måtte holde oss under radaren. Det var kanskje litt på kanten, men vi diskuterte ikke lønnsbetingelser eller noe sånt. Det var overhodet ikke noe jobbintervju. Jeg måtte bare ha det klart om han ville si ja dersom vi kom med en formell henvendelse til Aberdeen, noe han ville, forklarte Edwards.

Da var det tid for å handle. 

– Boys, We Need to Talk

– Dagen etter fløy jeg til Aberdeen, hvor jeg klubbens styreformann Dick Donald og forhandlet fram avtalen som kunne løse Alex fra kontrakten med Aberdeen. Dick hadde visstnok sagt at Manchester United var den eneste klubben han var villig til å slippe Alex til, erindret Edwards.

– Jeg hadde allerede rukket å treffe Ferguson en del ganger før vi bestemte oss for å gi ham jobben i United, fortalte tidligere styremedlem og mangeårig advokat for Manchester United Maurice Watkins i et lengre intervju med United-Supporteren.

Watkins døde i august 2021 men den gjensidige respekten mellom Watkins og Ferguson varte helt til det siste.

Den første gangen de to møttes var sommeren 1984 da Manchester United la en halv million pund på bordet for å sikre seg Strachan fra Aberdeen.

– Det var en komplisert affære ettersom Gordon også hadde skrevet under for Køln, erindret Watkins.

– Mesteparten av den sommeren gikk med til å løse floken, og jeg snakket flere ganger med Ferguson i denne tiden. Han var en ekte, åpen og korrekt mann. Han hadde ledet Aberdeen til seier i cupvinnercupen mot Real Madrid og han hadde brutt den totale Rangers- og Celtic-dominansen i Skottland. Det var ingen tvil om at han var drivende dyktig, og det var derfor vi ville hente ham, forklarte Watkins.

United var overbevist, Ferguson selv var overbevist. Nå var det bare et hinder igjen før Alex Ferguson kunne skrive under for United.

Han måtte overbevise familien.

I dag er forholdet mellom Darren Ferguson og faren Alex det aller beste. Daglig snakker de sammen om familien, politikk og hverdagens trivialiteter.

Slik har det imidlertid ikke alltid vært.

– Jeg måtte forholde meg til at pappa var manager for United, og han måtte forholde seg til at jeg var en av spillerne og ikke sønnen hans. Det var ukomfortabelt for oss begge, fortalte Darren Ferguson i et eksklusivt intervju med United-Supporteren.

Men det var ikke bare selve karrieren i United under faren som var vanskelig for Darren.

Den 14 år gamle gutten var nemlig ikke videre begeistret da faren først fikk tilbudet fra United om å overta etter Ron Atkinson i november 1986.

– På den tiden bodde vi i Aberdeen og trivdes veldig godt der. Jeg husker fremdeles veldig godt den dagen pappa fortalte oss om jobben i United. Jeg satt på rommet mitt sammen med tvillingbroren min Jason da pappa kom inn døren på rommet vårt. Han hadde en litt alvorlig mine i ansiktet, et uttrykk han som regel hadde dersom det var noe viktig han skulle si til oss og som krevde at vi hørte etter, forteller Darren Ferguson.

– Gutter, jeg må snakke litt med dere, sa Alex Ferguson til sønnene sine og satte seg ned på sengekanten.

Ferguson senior har aldri vært kjent for å være en person som går rundt grøten, og denne novemberdagen i 1986 var intet unntak.

Beskjeden til sønnene var kort, men samtidig veldig tydelig.

– Jeg har fått et tilbud fra Manchester United som jeg ikke kan si nei til, sa han.

Darren og tvillingbroren reagerte ulikt på farens budskap.

– Jeg var skuffet.

– For det første likte vi oss veldig godt i Aberdeen. Det var her jeg hadde vennene mine, jeg likte meg på skolen og hadde ikke lyst til å være noe annet sted. For det andre var jeg en stor Arsenal-fan, humrer Darren Ferguson.

Broren Jason var imidlertid langt mer positiv.

– For Jason var det mye enklere å akseptere at vi skulle flytte. Han var en stor Manchester United-supporter og han ble veldig oppglødd over at pappa skulle bli manager i favorittklubben hans, mintes Darren.

Men om de to 14-åringene reagerte noe ulikt på farens beskjed, skjønte de begge at dette var en jobb faren umulig kunne takke nei til.

– Det var flere engelske toppklubber som hadde jaktet på far. Arsenal, Tottenham og Wolverhampton hadde alle vist konkret interesse, og flere andre klubber hadde far i kikkerten. Innerst inne visste vi at det bare ville bli et tidsspørsmål før han kom til å takke ja til en storklubb, og da Manchester United kom på banen ga svaret seg selv, sier Darren Ferguson.

Det tok imidlertid tid før Ferguson fikk skikk på United.

– Etter at Ferguson kom til United skjønte han etter hvert at gjenoppbyggingen av klubben ville bli mer omfattende enn han trodde på forhånd. Særlig drikkekulturen på den tiden var viktig å få bukt med, sier tidligere US-redaktør Ole Petter Pedersen.

– Behovet for å ha full kontroll var sterkt, men han visste at han trengte pokaler for å få den kontrollen. På veien dit styrte han detaljer i Manchester United som en manager i dag aldri ville drømt om. Men det handlet om å ha kontroll, sier Pedersen.

– De første årene var tøffe for ham, den som sier noe annet lyger, forklarte Darren Ferguson til US.

– Han har, heldigvis, alltid vært flink til å beskytte dem rundt seg uavhengig om det er familien eller spillere det er snakk om. For oss var han en fantastisk far, selv da det stormet som verst, la han til.

I en periode da Ferguson senior slet tungt, viste imidlertid junior lovende takter på Uniteds ungdomslag og reservelag.

Alex Ferguson har vist at han aldri har vært redd for å slippe ungdommen til, ei heller sin egen sønn.

Darren hadde akkurat fylt 19 år da han fikk sin første obligatoriske kamp for United som innbytter borte mot Sheffield United 26. februar 1991, en kamp Manchester United for øvrig tapte 2-1.

– Da jeg nærmet meg førstelaget, satte vi oss ned og tok en lang prat sammen. Vi var begge enige om at det kunne bli en ubekvem situasjon om han skulle bli min manager.

Og det var nettopp det som skjedde…

Etter å ha tapt ligagullet på målstreken til Leeds i 1992, fikk United en katastrofal start på den påfølgende sesongen. De to første kampene endte med tap borte for Sheffield United og et meget stygt 0-3-nederlag hjemme mot Everton. Men i en tid da United famlet i bekmørke, viste Darren med all tydelighet at han ikke var på laget av familiære grunner.

Sakte men sikkert begynte United poengsankingen, og en ung Darren Ferguson var svært delaktig i snuoperasjonen. Han spilte de første 15 ligakampene for United og storspilte i Bryan Robsons skadefravær.

Da det endelig løsnet skikkelig for United, med 3-0 hjemme mot Oldham, var imidlertid Ferguson ute av laget.

Det skulle vise seg at det var en tilnærmet umulig oppgave å spille seg inn igjen i førsteelleveren.

– Ince, Robson, McClair, Kanchelskis, Giggs, Sharpe, Cantona og siden Keane. Take your pick. Det var åpenbart at jeg hadde en lang vei frem til førstelaget igjen, men jeg følte også at jeg ikke fikk de sjansene jeg fortjente.

Da United-manageren offentliggjorde troppen på et spillermøte, hendte det at han kunne si: «Denne uken er ikke Darren i troppen. Jeg tipper moren hans blir sint på meg».

Slike vitser var en del av Ferguson senior sin måte å takle den ubekvemme situasjonen på.

De fleste spillerne humret, men for Darren, Ferguson junior, fantes det ikke morsomt.

– Det var en tøff periode for oss begge. Jeg visste at jeg ikke kunne få noen særfordeler fordi jeg var managerens sønn, men flere ganger følte jeg at han var tøffere mot meg enn de andre spillerne.

Tiden med far og sønn som manager og spiller kunne blitt en meget kostbar lærepenge.

– Det var en tøff tid for hele familien selv om det gikk bra for United. Forholdet mellom oss to var blitt til et forhold mellom en manager og en spiller. Vi kunne ikke se på hverandre som far og sønn. Det var spesielt vanskelig for mor, forklarte  Darren.

Til slutt tok en ung Darren Ferguson en meget voksen avgjørelse.

– Da jeg dro til Wolverhampton var det det beste for oss begge. Det var fantastisk å spille for United og være en del av klubben, men det var kommet til et punkt der det var ukomfortabelt for oss begge. Jeg ville for alt i verden ikke ødelegge forholdet til min far.

Selv om Darren føler at han ikke fikk den spilletiden han fortjente er han på ingen måte bitter.

– Far gjorde det han mente var rett for United, og er det en ting man aldri kan utsette på måten han har ledet Manchester United på, er det at han alltid har satt klubben fremst.

Akkurat som faren, endte Darren opp som manager i ung alder. Ikke i Wrexham slik de fleste hadde regnet med, men i Peterborough United.

I et 90 minutters langt jobbintervju med Peterborough-formann Darragh MacAnthony ble ikke Darrens familierelasjoner til Alex Ferguson nevnt med ett eneste ord.

Da skjønte den da 35 år gamle Darren Ferguson at han var kommet til en klubb som ville satse på ham for den han var, og ikke fordi han var sønnen til en av verdens mest berømte managere.

Mens Alex Ferguson har blitt en av verdens mest respekterte managere, og sønnen Darren har hatt sin karriere, er det lett å glemme hvem som har vært limet i Ferguson-familien.

Darren understreker imidlertid at både han og faren er veldig klar over Cathys betydning for dem begge.

– Mamma har vært en fantastisk støtte for pappa i alle disse årene, både når det har gått dårlig og når det har gått bra, kanskje spesielt når det har gått bra. Det har ikke alltid vært like enkelt å være gift med en mann som hun må dele med offentligheten, men hun klager aldri og er ekstremt lojal mot familien.

26 års ventetid nærmer seg slutten

Selv om det gikk trått de første årene, hadde Uniteds-ledelsen stor tro på Alex Ferguson.

På styrerommet så man hvordan han hadde endret rekrutteringsarbeidet og satset på å finne de beste talentene. Ikke bare i Manchester, men i hele England.

Men styret ga også sin fulle støtte til Ferguson da han ville fornye laget.

I 1988/89-sesongen havner United helt nede på 11. plass i ligaen. Ferguson vil ha fortgang i fornyelsesprosessen og det dannet opptakten til en av de viktigske somrene i Uniteds historie.

Til tross for en omsetning på kun 9,5 millioner pund, brukte Manchester United nesten 7 millioner pund på nye spillere sommeren 1989.

Neil Webb kom, Danny Wallace, Paul Ince og Mike Phelan likeså. Og relativt ukjente Gary Pallister ble den dyreste spilleren som hadde gått mellom to engelske klubber.

Uniteds sommerhandel i 1989 var ikke bare en storstilt investering i nye spillere.

Det var også en monumental tillitserklæring til en manager ledelsen var sikre på ville lykkes om han bare fikk tid.

Men i ligaen trøblet United fremdeles.

– Vi visste at vi underpresterte. Men det tok tid å sette sammen laget. Ferguson var optimistisk og gradvis ble vi bedre. Det var utrolig viktig for lagmoralen og ikke minst mange av de unge at vi vant FA-cupen den sesongen, fortalte Bryan Robson til united.no tidligere i år.

Den første FA-cuptriumfen i 1990 stilnet den verste kritikken. Året etter gikk United til topps i cupvinnercupen etter seieren mot Barcelona i Rotterdam. Nå skulle United ta opp kampen om ligagullet.

Det endte med en av de største skuffelsene i moderne tid.

2. mai 1992 er en følelsesladd ettermiddag.

Fansen er tomme, spillerne likeså.

Ligagullet, som bare noen uker i forveien virket å være på vei tilbake til Old Trafford, smuldret mellom hendene på United-spillerne som knusktørr sand i Sahara.

Manchester United slår Tottenham 3-1 på et fullsatt Old Trafford, men det utspinner seg ingen ekstatiske jubelscener.

Mark Hughes scorer scorer for første gang i ligaen på 13 kamper, men feiringen til waliseren er i beste fall svært behersket. Det er nemlig bare seks dager siden Manchester United tapte ligagullet til Leeds etter det siste av tre strake tap. Til alt overmål mot Liverpool.

Nedturen er komplett.

For aller siste gang, i en obligatorisk kamp, takker et stående Stretford End United-spillerne etter endt sesong. Nå skal en av Englands mest kjente tribundedeler jevnes med jorden og gjenoppstå med bare sitteplasser og VIP-fasiliteter.

Noen må si noe som kan løfte stemningen.

– Anledningen var som skapt for motivatoren Sir Alex Ferguson, forklarte Andrei Kanchelskis til United-Supporteren.

– Vi var bare glad sesongen var over. Avslutningen var en enorm nedtur og i garderoben etter Tottenham-kampen satt alle spillerne og bare stirret tomt ut i luften. Så tok Ferguson ordet. Han hadde en rolig og behersket stemme.

«Neste år vinner vi ligaen. Garantert. Ha en god sommer, slapp av og så møtes vi igjen om noen uker for å ta fatt på oppgaven. Jeg gleder meg allerede».

De ordene hang fast i hodet på spillerne hele sommeren. Det var akkurat det vi trengte å høre. Beskjeden fra Ferguson tente spillerne. Vi visste at han hadde en urokkelig tro på oss, forklarte ukraineren til US.

Men det startet dårlig.

«Cork is waiting on the six yard area…and Deane scores».

En kort konsentrasjonsglipp i United-forsvaret og vips, så var det skrevet historie.

BBC-kommentator Alan Green tenkte neppe på det der og da, men da Brian Deane headet Sheffield United i føringen mot Manchester United på Premier Leagues åpningsdag var det han som fikk æren av å kommentere den første Premier League-scoringen.

Personlige feil og et heftig sjansesløseri gjør at United taper seriepremieren.

Og verre skulle det bli.

Evertons polske høyreving Robert Warzycha, hvis navn vil trolig score enda flere Scrabble-poeng enn quiz-poeng, kjører karusell med Gary Pallister, og Peter Schmeichels hjelpeløse klareringsforsøk i sluttsekundene gjør ydmykelsen komplett i den første hjemmekampen.

To kamper, null poeng, 0-3 i hjemmepremieren og sist i Premier League.

Garantert ligagull?

Fergusons uttalelse virker plutselig både flåsete og utopisk. Men så viser skotten seg som den perfekte motivatoren.

Igjen.

– I stedet for å bli stresset tok han oss med på en golfdag. Først hadde vi et møte der han spurte oss hva vi mente hadde sviktet. Mange tok ordet, men det var ikke noe oppvaskmøte. Så fortalte han hva han ville sette fingeren på. Alt skjedde i rolige former. Sir Alex gjentok at han visste vi var gode nok til å vinne ligagullet. Vi gikk fra møtet med en fornyet tro på at vi kunne vinne gullet, fortalte Andrei Kanchelskis til US. 

Selv om resultatene ble bedre sprudlet ikke United. Og da Wimbledon gjestet Old Trafford 31. oktober endte det med 0-1-tap.

– Jeg var på Old Trafford og så den kampen. Da var vi rimelig frustrerte. Først mistet vi ligagullet på tampen i 1991/92-sesongen, og nå tapte vi mot Wimbledon. Da var det ikke mange som hadde tro på ligagull, sier Ole Petter Pedersen.

Men der spillerne var mest fokusert på neste kamp, var Sir Alex Ferguson fast bestemt på ikke å gå i den samme fellen som sesongen før. Og han hadde allerede startet planleggingen av sesonginnspurten.

– Sir Alex og jeg hadde en prat på høstparten der han sa at han var veldig opptatt av at jeg ikke måtte være skadet mot slutten av sesongen fordi han kom til å trenge meg i de siste, avgjørende kampene. Derfor kan du godt si at han beskyttet meg til en viss grad tidligere i sesongen ved å ikke la meg spille så mye da, fordi han ville bruke meg på våren, forklarer Bryan Robson til united.no.

Og Ferguson skal få enda et ess i ermet.

Han bare vet det ikke selv ennå…

– Så fikk Ferguson den geniale magefølelsen da han hentet Eric Cantona, forteller Pedersen.

Og med det snur resultatene. Fergusons United spiser seg inn på ligaleder Norwich. På nyåret er det klart at ligagullet kommer til å havne enten på Carrow Road i Norwich, På Villa Park i Birmingham…

Eller på Old Trafford.

United slår Knock Out på Norwich borte, det blir starten på syv strake seire i ligainnspurten. Og akkurat der United hadde snublet året før sørger Alex Ferguson for at United nå er bedre rustet enn noen gang.

Sjelden har tittelen på Ferguson-dokumentaren Never Give In passet bedre enn på dramaet mot Sheffield Wednesday på Old Trafford 10 april 1993.

United tar imot «onsdagslaget» fra Sheffield på en lørdag. For United er det imidlertid først og fremst en skjebnedag.

Før møtet med Sheffield Wednesday 10. april utfordrer Steve Bruce lagkameratene i kampprogrammet. Han slår fast at United scorer for få mål og som kaptein går han foran med et godt eksempel og retter den kraftigste kritikken mot seg selv. Kun tre ligamål var for lite.

På Villa Park klarer hjemmelaget og Uniteds tittelrivaler bare 0-0 mot Coventry. Men det ene poenget er likevel i ferd med å bli gull verdt for Ron Atkinsons menn.

For United er i kjempetrøbbel hjemme mot Wednesday.

Fire minutter før slutt utligner omsider Steve Bruce på en utsøkt heading. Nyheten når skuffede Villa-spillere i garderoben på Villa Park.

Men én mann frykter det vil bli enda verre.

Tidligere United-manager Ron Atkinson.

– De er ikke ferdige ennå. Bare vent, de kommer til å spille til United scorer ett til, forklarer Atkinson.

Og får rett.

Seks minutter på overtid stanger Steve Bruce inn vinnermålet. Sir Alex Ferguson og assistenten Brian Kidd jubler hemningsløst på sidelinjen.

– Det var øyeblikket som endret det moderne Manchester United, slo Sky Sports sin kommentatorlegende Martin Tyler fast overfor United-Supporteren.

United får overtaket og gir det aldri fra seg. Til alt overmål får Fergusons United en hjelpende hånd fra Oldham som slår Aston Villa.

– Mr Ferguson, du er mester!

Som guttunge var det én ting som opptok Nick Henry mer enn noe annet.
Liverpool FC.

– Jeg er født i Liverpool og vokste opp som en stor fan, sier Henry til united.no.

I dag bor han i idylliske Scarborough på nordøst-kysten av England og speider etter talenter for Brighton.

Men scoringen hans på Villa Park den 2. mai 1993, den som skjenket United ligagullet, glemmer han aldri.

– Jeg pleide alltid å få en telefon fra vennene mine i Liverpool om Oldham vant eller jeg en sjelden gang scoret, men den dagen var det helt stille, ler han.

Scoringen hans var ikke bare viktig for United. Den var også helt avgjørende for at Oldham skulle ha en sjanse til å holde seg i Premier League.

Akkurat det var det siste Michael Lavender tenkte på da han så oppgjøret mellom Aston Villa og Oldham på golfklubben Mottram Hall i Cheshire.

– Da dommeren blåste av kampen snudde jeg meg til en av våre andre golfspillere som hadde tatt seg en liten pause mellom to runder. Ferguson hadde sagt han kom til å spille golf fremfor å se kampen og kommentatoren på TV spekulerte i om Ferguson faktisk visste at United var ligamester. «Det tviler jeg sterkt på, for jeg traff ham ute på banen», forklarte den andre golfspilleren til meg, sier Lavender til united.no.

I en årrekke var Lavender bare den «ukjente mannen på golfbanen» som fortalte Sir Alex Ferguson at han var blitt mester.

– Jeg så på når Ferguson hadde gått ut og regnet med at jeg ville treffe ham på hull nummer 17 og kjørte dit. Og ganske riktig, der stod Ferguson klar til å putte. «Unnskyld meg Mr. Ferguson, men du har akkurat blitt ligamester», sa jeg. Ferguson så opp og virket først en smule irritert. «Hvordan vet du det?», spurte han. Jeg fortalte at Oldham hadde slått Villa 1-0 og at kampen var ferdig. Plutselig danset han rundt som en unge og jublet vilt sammen med medspilleren sin, beretter Lavender.

Selv trakk han seg stille og rolig tilbake i bilen og kjørte tilbake til golfhuset.

– Dette var Fergusons øyeblikk, og jeg tenkte han skulle få nyte det i fred og ro. Men nyheten hadde spredt seg fort. Da Ferguson var ferdig med hull nummer 18 stod rundt 100 mennesker og applauderte for ham i det han ankom klubbhuset, erindrer Lavender.

– En mester til å ta de rette avgjørelsene

United måtte vente i 26 år på ligagullet fra 1967 til 1993. I de drøye 26 årene Ferguson ledet United vant klubben 38 troféer, inkludert 13 ligatitler, to Champions League-titler og fem FA-cupmesterskap.

Han brøt opp mesterlag og skapte nye. Han så hele tiden fremover, men glemte aldri historien.

Men hva er det som gjør Ferguson så spesiell?

– Evnen til å ta de rette avgjørelsene. Han traff ikke alltid, men traff langt oftere enn noen andre, forklarte Brian McClair til United-Supporteren.

– Han var mye bedre til å lytte enn det han har fått kreditt for sa Paul Parker til US.

– Han var en ekstremt dyktig motivator, forklarte Andrei Kanchelskis.

– Han var en vinner og forlangte å ha vinnere rundt seg, påpekte Bryan Robson.

Listen kunne vært uendelig. Men det er også en annen side ved Sir Alex Ferguson som sjelden kom frem og som beskriver det unike mennesket og ikke bare den unike manageren.

Det var grytidlig på morgenkvisten. På Uniteds nye og storslåtte treningsfelt, som Sir Alex Ferguson selv hadde vært en ivrig pådriver for, satt skotten i ro og fred og gjennomgikk posten.

Trolig hadde han allerede hatt en treningsøkt på tredemøllen slik han hadde for vane.

Foruten vaktene, var det svært sjelden at det var noen andre på Carrington når Ferguson ankom som regel mellom 06.00 og 06.30.

Det var denne tiden Ferguson selv beskrev som ekstra verdifull for det ga ham fred og ro til å skaffe seg oversikt over alt han trengte å ha kontroll over. Han kunne tenke på taktiske disposisjoner, pønske ut øvelser til den neste treningsøkten eller gjøre noe så trivielt som å skrive et bursdagskort til kona til en av spillerne, noe han fortsatte med selv etter at spillerne hadde forlatt United.

Denne dagen var det imidlertid et brev som lå i bunken til Sir Alex som umiddelbart fanget hans interesse. Det var fra familien til en dame som fylte 100 år og som lurte på om det var mulig at han kunne signere et kort eller sende et telegram de kunne vise til henne på den store dagen.

De fleste managere ville satt seg ned og skrevet et bursdagskort til en 100-åring, gitt det til sekretæren og gått videre i bunken av brev som var så viktige at manageren måtte håndtere dem selv.

Men ikke Sir Alex.

Idet Carlos Queiroz ankommer Carrington venter Ferguson på assistenten sin. Beskjeden til portugiseren er klar.

«I dag tar du treningen. Jeg har et viktig gjøremål».

Familien til damen som fylte 100 år forklarte i brevet at hun var født, oppvokst og hadde bodd nesten hele livet sitt i Manchester.

Hun hadde også hatt sesongkort på Old Trafford i flere tiår, men for et par år siden hadde hun flyttet på pleiehjem ved Leicester for å være nærmere barn og barnebarn som bodde der.

Han kunne sendt et kort, en blomsterkvast og eller en signert trøye.

Men ikke Sir Alex.

I stedet satte skotten seg i bilen, mutters alene, og kjørte de drøye 16 milene til pleiehjemmet i Leicester. Med seg hadde han gaver fra United, han hadde naturligvis ordnet med blomster og kort, og han skulle selv overrekke dem.

Vel fremme på pleiehjemmet i Leicester fikk Sir Alex Ferguson vite på hvilket rom jubilanten bodde på og spaserte med taktfaste skritt til rommet hennes.

Vi kan bare anta hvilken reaksjon den gamle damen fikk da hun så Sir Alex i døren med gaver og blomster.

Sjokket må ha vært så stort at pleierne kanskje fryktet at 100-årsdagen hennes ville bli hennes siste.

Uniteds manager satte seg ned sammen med jubilanten og pratet om United i flere timer. Da en sykepleier kom inn døren og viftet med et telegram fra dronningen, noe alle 100-åringer i Storbritannia får, var svaret fra jubilanten klart og tydelig.

«Glem dronningen, Sir Alex er her!».

Dette var også en del av hverdagen for Sir Alex Ferguson som United-manager. Historier som denne er det garantert mange av, men de nådde sjelden og aldri media.

Det var den tidligere Manchester Evening News-journalisten David Meek som fortalte denne historien da han var gjesteforeleser på et seminar United.no-redaksjonen hadde for ni år siden.

Ferguson forsto til fulle hvor viktig fansen var. Selv i en ekstremt hektisk hverdag, der både media og sponsorer krevde sitt, tok han seg tid.

– Jeg ble etter hvert godt kjent med han, og han husket alltid navnet mitt. I flere år fikk jeg også julekort av Ferguson. Selv om hans trofaste sekretær Lyn Laffin sikkert sto for det praktiske, var kortet signert av han selv og med tanke på alle de viktige menneskene som han møtte, synes jeg det var fantastisk gjort, sier US-redaktør Lars Morten Olsen. 

– Likhetstrekkene mellom Alex Fergusons tid i Aberdeen og i Manchester United er mange. Men det som slår meg er timingen for begge utnevnelsene. De var perfekte. Men husk på én ting: Hver gang Ferguson har forlatt en klubb har han etterlatt seg et enormt tomrom, påpekte forfatteren og journalisten Michael Grant i 2014.

For United kunne timingen da han valgte å trekke seg tilbake aldri bli riktig.

Ferguson var rett og slett uerstattelig.

For ham personlig var imidlertid timingen riktig.

Han ville betale tilbake til familien, først og fremst kona Cathy, og han fikk gi seg på topp med ligagullet i 2013.

Men for United ble det et tomrom som måtte fylles, og som klubben fremdeles sliter med å fylle

– Dette er stedet hvor det ble skapt guder, sa Alex Ferguson da han så utover Old Trafford i dokumentaren «Never Give In».

Men Ingen var større enn Sir Alex Ferguson

– Psykologi er en annen manns ord. Jeg kaller det lederskap, sa Ferguson.

United jakter videre for å finne en manager med det rette lederskapet. Håpet er at klubben en dag lykkes.

Men å finne en ny Sir Alex Ferguson vil aldri skje.

Aldri.

Gratulerer med dagen, Sir Alex!