– Da jeg så blikket til Ferguson, visste jeg hva som kom

De har alle satt sitt preg på Manchester United og har alle fortalt sine eksklusive historier til United-Supporteren. Hver fredag denne sommeren henter vi frem en godbit fra arkivet til glede for nye lesere.

#1: Ron Atkinson

Det er tidlig på morgenkvisten 8. mai 2013. En tilsynelatende helt normal dag er i emning idet sjefen for Uniteds ungdomsakademi spaserer inn dørene på klubbens treningsfelt på Carrington.

Den første beskjeden som venter Brian McClair i resepsjonen levner imidlertid liten tvil om at dette slett ikke blir en vanlig dag.

Snarere tvert imot.

Dette er faktisk i ferd med å bli en dag helt utenom det vanlige.

– Sjefen har spurt etter deg. Du må opp til ham umiddelbart, lyder meldingen.

– Jeg visste det ville være én av to ting. Enten ville sjefen gi seg, eller så ville jeg være ferdig i jobben som akademisjef. Da jeg så blikket hans, skjønte jeg hva som kom, sier Brian McClair til united.no.

Tok regien på Fergusons kontor

Pussig nok skjer dette nesten på dagen 15 år etter at Ferguson for siste gang hadde bedt spilleren Brian McClair komme på kontoret hans.

Etter kun to ligakamper fra start, og hele elleve innhopp fra benken, hadde den en gang så dyktige matematikkstudenten McClair ingen problemer med å skjønne tegningen.

United hadde allerede tapt ligagullet til Arsene Wengers Arsenal og skulle avslutte sesongen med bortekamp mot Barnsley på Oakwell.

Det vil være en perfekt anledning for McClair til å revansjere det forsmedelige tapet i FA-cupen mot nettopp Barnsley.

Men først og fremst en perfekt anledning til å få en verdig avskjedskamp, kanskje til og med score et aller siste mål i United-trøyen med faren, som fylte 60 år, på tribunen.

– Du starter mot Barnsley. Det var bare det jeg ville si til deg, sier Ferguson.
McClair ser på Ferguson.

Den legendariske manageren som gjenreiste Uniteds storhet og brukte McClair som en av de viktigste bærebjelkene i nye United.

Nå vil han gi landsmannen og kontinuitetsbæreren «Choccy», spilleren han hadde hentet knappe elleve år tidligere, et skikkelig farvel.

Men i motetning til møtet deres våren 2013, er det McClair som tar regien denne maidagen i 1998.

– Du trenger ikke gjøre det, sjef. Jeg vet du egentlig vil bruke ungdommen, svarer McClair.

Ferguson ser på ham i noen sekunder, vet at landsmannen har bestemt seg og sier et kort, men likevel presist og innholdsrikt «takk».

Dermed er det slutt.

Etter 471 obligatoriske kamper og 127 mål på elleve år, avsluttes United-karrieren på Fergusons kontor.

Helt i det stille, og i sterk kontrast til den oppmerksomheten McClairs kontroversielle overgang fra Celtic til United fikk sommeren 1987.

Celtic i hjertet, United i blodet

Brian McClair er ikke av den sentimentale typen. Men 25 år i United setter sine spor også hos den skotske hardhausen.

– Fra tid til annen finner jeg frem gamle drakter fra skuffer og skap og mimrer. Det var et eventyr. Det er ikke noen annen måte å beskrive det på. Et begivenhetsrikt og fantastisk eventyr, forklarer McClair til United-Supporteren.

Og det var nettopp dette eventyret «Choccy» drømte om for drøye 30 år siden da han bestemte seg for å bytte Parkhead med Old Trafford.

I 1986/87-sesongen var Brian McClair toppscorer i skotsk Premier League. Med 35 ligamål besørget «Choccy» egenhendig over en tredjedel av Celtics ligamål og ble kåret til «Årets spiller» både av spillerne såvel som journalistene.

Men kunne gresset likevel være grønnere på den andre siden av gjerdet, eller rettere sagt, på den andre siden av grensen?

– Jeg fikk nyss i at Manchester United, og særlig Alex Ferguson, var interessert i å hente meg våren 1987. Kontrakten min med Celtic gikk ut den sommeren og jeg kunne snakke med andre klubber. Etter møtet med Ferguson var ikke det nødvendig. Han solgte meg en drøm, en visjon om hvordan han skulle gjenreise Manchester United og sentralt i denne visjonen stod altså jeg. Han kunne jaktet de største navnene i England og de beste angriperne i Europa, men han valgte meg. Det var egentlig alt jeg trengte å høre. Celtic tilbød meg bedre lønnsbetingelser enn jeg fikk av United, men pengene var ikke avgjørende for meg. Jeg var aldri i tvil. Jeg ville dra, sier McClair til United.no.

På en restaurant i Edinburgh, den skotske hovedstaden som har vært McClairs nye hjemby siden 2015, sitter United-legenden og stirrer ut på det trøstesløse regnværet, ikke helt ulikt det han opplevde så ofte i det han selv kaller «republikken Mancunia».

Men det var ikke først og fremst været som lokket ved United for den unge skotten.

– United var mitt engelske lag. Jeg hadde fulgt dem i en rekke år allerede. Minnene fra den dagen Denis Law scoret mot United med det frekke hælsparket sitter fremdeles spikret i hjernebarken. Men det gjør også det som skjedde sesongen etter. Selv på nivå to hadde United flest bortefans på kampene i Storbritannia. Interessen og lidenskapen for klubben var enorm, forklarer McClair.
Eventyret som ventet ville han for alt i verden ikke gå glipp av.

Men bråket rundt selve overgangen kunne han gjerne vært foruten.

– Heldigvis slapp jeg å spille piano da jeg skrev under for Manchester United.

Trolig sitter ikke fintene like bra som for 30 år siden og skuddfoten er muligens noe rusten, men den tørre, fine og ironiske humoren som var et av Brian McClairs fremste varemerker som spiller og trener i United lever i beste velgående.

Historiebøkene forteller deg ofte at Viv Anderson var Alex Fergusons første spillerkjøp, men Brian McClair skrev under samtidig, og selv om det ikke stod noe piano på Old Trafford for å ønske den skotske måljegeren velkommen, var det nok av dem som mente at overgangen fra Celtic hadde rikelig med unoter.

Celtic-manager Billy McNeill, som hadde hatt Aberdeen-jobben før Alex Ferguson, var nemlig svært motvillig til å la sin giftigste målscorer dra.

Peter Beardsley hadde kort tid i forveien gått fra Newcastle til Liverpool for 1,9 millioner pund og Celtic brukte Beardsleys overgang som brekkstang da Parkhead-klubben forlangte to millioner pund for McClair.

Det var imidlertid hele fem ganger så mye som de 400.000 United var villige til å betale. Det var fånyttes å få klubbene til å enes rundt forhandlingsbordet og en uavhengig overgangsdomstol ble derfor løsningen.

Tre mann, ledet av John Crossan fra det irske fotballforbundet, Lord Wheatley fra det skotske og David Dent fra den engelske ligaen hørte på begge partene.

Muligens hadde United et ess i ermet med tanke på hvor høringen ble lagt, for etter at partene hadde sagt til komitéen i den 40 kvadratmeter store Matt Busby Suiten i Manchester Portland Hotel, ble overgangssummen for Brian McClair satt til 850.000 pund.

– Hvordan skal jeg få erstattet vår beste spiller med en slik sum, klynket Celtic-manager McNeill.

– Det er det meste jeg noen gang har betalt for en spiller, men det er mitt og ikke Brians problem. Kan han skyte oss til troféer er han definitivt verdt pengene, konkluderte Ferguson.

Og fikk, som så ofte ellers, naturligvis rett.

– Det er lurest å holde kjeft

McClair var med United-troppen som gjestet Danmark og Sverige sommeren 1987, og scoret sitt første United-mål på straffe mot B1903, en av de to forløperne til FC København.

Etter to nye mål mot Manchester City og tre mot brasilianske Atletico Mineiro i de neste treningskampene var det ingen tvil om at McClair hadde beholdt den gode formen fra Skottland.

De færreste var derfor bekymret verken for McClair eller United da den siste treningskampen mot et sammensatt irsk lag endte 0-0 på Windsor Park fem dager før alvoret braket løs på The Dell i Southampton.

Det vil si, alle unntatt én.

Og McClair hadde ikke vært United-spiller i mer enn noen fattige uker før han fikk erfare den etter hvert så berømte hårførneren fra Ferguson, et begrep McClair sin spissmakker i United Mark Hughes hadde gitt navnet til.

Da laget var tilbake i garderoben på Windsor Park kom Ferguson stormende inn og smalt døren så hardt igjen at hengslene nesten falt av. Én etter en fikk spillerne høre det. Da turen kom til McClair så Ferguson på ham og oppdaget straks at han ikke hadde drakten på seg.

– Hvor er den forbannade drakten din, freste Ferguson.
– Jeg byttet den bort, repliserte McClair.
– Hva? Raste Ferguson.
– Det er ikke din drakt, fortsatte tiraden.

Så rakk McClair opp hånden.
– Hva pokker er det du vil nå?, tordnet United-manageren.
– Vil du at jeg skal be om å få den tilbake, spurte McClair.
Og helte intetanende bensin på Ferguson-bålet som allerede spraket friskt.

Gordon Strachan, som på dette tidspunktet var den eneste spilleren som hadde opplevd Ferguson både i Aberdeen og United, lente seg over og ga McClair et velmenende og fornuftig råd.
– Når sjefen er rasende er det best å holde kjeft. Alltid, sa rødtoppen.

Best siden George

En verbal skyllebøtte rikere og en rød United-drakt fattigere, tok McClair fatt på det som skulle bli en oppsiktsvekkende god debutsesong på Old Trafford.

Ikke bare ble han Uniteds toppscorer med 31 mål, der hele 24 kom i ligaen, men McClair ble også den første United-spilleren som hadde scoret over 20 ligamål på én sesong siden George Best gjorde det 20 år i forveien.

I sin første hele sesong som United-manager ledet Alex Ferguson laget til en sterk andreplass.

Likevel var det noe som plaget McClair.

Og ikke minst Alex Ferguson.

Avstanden opp til Liverpool.

– Det var en god sesong for meg personlig, men som lag var vi ikke i nærheten av å vinne ligaen. Jeg husker jeg så flere av Liverpools kamper på tv og tenkte dette laget blir vanskelig å slå. I enkeltkamper kunne vi gjøre det, men over en hel sesong manglet vi mye. Det skjønte også manageren.

Brian McClair slikker tapassaus av fingrene og begynner opptellingen.

– Vi hadde ikke noe dårlig lag da jeg kom til United. Paul McGrath, Gordon Strachan, Norman Whiteside, Arthur Albiston, Jesper Olsen, John Sivebæk, Peter Davenport… Det var praktisk talt et helt lag som var borte fra den spillergruppen jeg kom til og frem til det laget vi vant FA-cupen med. Bare Bryan Robson og Clayton Blackmore var igjen. Mange har spurt meg om hva som er Sir Alex sin viktigste egenskap og for meg er det klart; han har aldri vært redd for å ta avgjørelser, sier McClair.

Og få avgjørelser har vakt mer oppstyr enn den Ferguson tok kvelden før United vant det første troféet under hans ledelse.

– Til slutt ble det bare for dumt

Det er ikke bare Ruud van Nistelrooy som vet hvordan det føles å brenne straffespark for så å få en hånende Arsenal-spiller til å danse krigsdans og lire av seg ukvemsord opp i ansiktet.

For ganske nøyaktig 30 år siden hadde Brian McClar sjansen til å berge omkamp i FA-cupen mot Arsenal på Highbury, men i sluttsekundene blåste han straffesparket himmelhøyt over mål.

United tapte 1-2 og Uniteds FA-cupeventyr var over. Det var imidlertid ikke feiden mellom Nigel Winterburn og Brian McClair.

Da United og Arsenal møttes på Old Trafford høsten 1990, barket de to sammen og utløste et masseslagsmål der 21 spillere var involvert. Arsenal ble trukket to poeng, mens United ble trukket ett.

McClair utdyper:

– Winterburn kom med en grusom takling på Denis Irwin. En som fort kunne brukket foten til Denis. Jeg reagerte umiddelbart og så var det hele i gang, sier McClair og trekker pusten.

– Det ble gjort et stort nummer ut av det iskalde forholdet mellom Winterburn og meg og til slutt ble det hele bare for dumt. Ikke lenge etter tok jeg kontakt med ham og sa dette har vart lenge nok. Winterburn var enig og vi skværet opp. Vi kommer aldri til å bli bestevenner, men vi satte i det minste en sluttstrek for feiden, forklarer McClair.

Sluttstrek var det også mange som ønsket å sette for Alex Fergusons karriere som Manchester United-manager i 1990.

United var iferd med å rote seg inn i nedrykksstriden og fra noveber 1989 til februar 1990 gikk United hele elleve ligakamper på rad, uten seier.

– FA-cupen ble et kjærkomment avbrekk fra den elendige ligaformen. Presset på manageren var enormt. Vi som spillere fikk det på kampdager, han fikk det hele tiden. Likevel klaget han aldri på oss offentlig. Han ville fortelle deg nøyaktig hva han mente på tomannshånd eller i garderoben, men aldri i media. Det sveiset gruppen sammen. Men vi hadde flaks i FA-cupen den sesongen. Vi trengte omkamp både i semifinalen og finalen og vant ingen kamper med mer enn ett mål, sier McClair.

Likevel hadde Ferguson funnet spillerne han stolte på, spillerne han trodde ville hente hjem hans første trofé som manager i United.

Men én spiller skulle få tilliten brutt, en tillit som aldri har blitt reparert siden.

For på spillermøtet om kvelden 16.mai 1990, dagen før finaleomkampen mot Crystal Palace, ble en samlet spillergruppe sittende å måpe.

– Ferguson hadde ikke sagt noe til oss, heller ikke noe til Jim Leighton eller Les Sealey. Han kom ned like før middagen, holdt et kort spillermøte og ga oss finalelaget. Det kom som lyn fra klar himmel da han byttet keeper. Jim hadde vært ute av form, men det var likevel en gigantisk overraskelse for alle at han ble droppet fra laget. Jeg var romkamerat med Jim og så hvor hardt han tok det da han forlot middagen. Da jeg kom opp rommet gråt han som et barn. Han var utrøstelig. Det var et skikkelig slag i ansiktet. Han visste at tilliten ikke var der lenger. Ferguson sa en gang til meg at han valgte spillere han trodde ville vinne den bestemte kampen som skulle spilles, og ikke på bakgrunn av historikk eller navn. Og han har hatt rett så uendelig mange flere ganger enn han har tatt feil, påpeker McClair.

– Gjør du jobben din vinner vi!

Ferguson hadde nå fått de første blokkene på plass i grunnmuren sin og allerede året etter ble det nytt sølvtøy på United.

– Barcelona var kanskje favoritter i cupvinnercupfinalen, men vi hadde en urokkelig tro på at vi kom til å vinne, mye takket være Fergusons forberedelser. Da han gikk gjennom taktikken for kampen, ga han meg et spesialoppdrag. «Pass på Ronald Koeman når Barcelona har ballen. Følg ham overalt og ikke la ham sette i gang med pasningsspillet sitt». Så pekte han på meg og sa: «Gjør du jobben din, vinner vi denne finalen». Cheers, boss. Ikke noe press der altså, smiler McClair og humrer.

– Året etter var United så nær ved å vinne ligaen, men tapte gullet til Leeds. Hvordan klarte Ferguson å motivere…
– Vi tapte ikke ligagullet. Leeds vant det, avbryter McClair tvert. Det stemmer at vi måtte avslutte sesongen med et vanvittig kampprogram, men det er ikke fair overfor Leeds å si at det var vi som tapte ligagullet. Og når du nevner motivasjon…

McClair smiler.

– Alan Hansen har motivert oss flere ganger med utspillene sine. Første gangen han gjorde det var på vårparten i 1992. «United vil aldri få en bedre sjanse til å vinne ligaen», sa Hansen. Jeg tror knapt en eneste spiller hadde lyst på ferie den sommeren. Alt vi ønsket var å starte en ny sesong fordi vi visste at vi var så nær. Vi hadde den rette manageren og vi hadde den rette troppen. Alt vi trengte var å bygge videre på det vi hadde startet.
– Og en franskmann…?
McClair smiler lunt.
– Ja, og en franskmann, nikker han.  

– Alex Ferguson var den første manageren til å forstå betydningen av å ha en slagkraftig stall og ikke bare et lag. Om du ser på laget vårt i 1992/93-sesongen så visste vi som regel hvem som skulle spille. Han gjorde små endringer, men til spillerne som lå i vannskorpen pleide han å si, «du spiller ikke i dag, fordi jeg trenger deg til en annen kamp». Spillerne godtok det. De gikk fra kontoret, glad og stolt, selv om de var blitt vraket til den neste kampen. Det var hans måte å holde spillerne på tå hev, og dette ble enda viktigere i årene som fulgte. Slik fortsatte han helt frem til han ga seg, forklarer McClair.

Tro kan som kjent flytte fjell, men selv de mest optimistiske United-supporterne tvilte på gullkamp i slutten av november 1992 da United lå på en beskjeden 8.plass i ligaen.

26. november, som lyn fra klar himmel, kom atter en av Fergusons store avgjørelser.

I manges øyne den viktigste han noen gang tok som United-manager.

– Vi ante ikke noe før det var klart. Det kom like overraskende på oss som på fansen. Vi hadde lest mye og hørt enda mer om Eric Cantona, men Eric og Manchester United var som hånd i hanske. Han passet perfekt i klubben. Han jobbet hardt og ledet oss. Utenfor banen var han stille og ganske beskjeden, men når vi gikk ut var han den første til å tilby seg å kjøpe en runde i baren med American Express-kortet sitt. Eric gikk aldri med kontanter, ler McClair.

– Han var den perfekte proff og en strålende fyr fra første dag, legger McClair til.

Før han korrigerer seg selv.

– Det eneste som skuffet meg med Eric var at han aldri sa unnskyld til de andre spillerne etter karatesparkene på Selhurst Park. Det burde han gjort. Det kostet oss trolig ligagullet og kanskje FA-cupen den sesongen. Men ingen kan ta fra ham en sentral plass i historiebøkene til United, sier McClair.

Cantona ble den siste puslebiten i Fergusons første mesterlag i en epoke som snudde opp ned på Manchester Uniteds historie og dannet opptakten til et eventyr United-fansen aldri trodde ville ta slutt.

Og da det skjedde, ble det tungt å fordøye.

– Det har vært en fantastisk reise, sjef

Brian McClair gjorde som han fikk beskjed om, og tok turen til Fergusons kontor som det første han gjorde på morgenkvisten 8. mai 2013.
– Jeg hadde såvidt hørt noen spekulasjoner på Radio 4, men tenkte ikke så mye mer over det. Da jeg så blikket til Ferguson skjønte jeg hva som kom.

– Hva sa Ferguson til deg?

– Han var oppriktig lei seg for at det hadde begynt å lekke ut før han selv fikk gitt beskjed til alle i staben. Vi vekslet ikke mange ordene, men jeg husker godt hva jeg sa til ham. «Du solgte meg en drøm, og det har vært litt av en reise, sier McClair og retter seg opp i stolen.
– Han ville gi seg som en vinner, og det er ikke bare forståelig. Det er helt naturlig. Det er det han er.

– En vinner.