– Vi sikret oss Varane, Sancho og Ronaldo, men likevel sviktet vi på spektakulært vis

Kalenderen viser nå juni, og da kjenner en for alvor at sesongen er over.

Det har snart gått to uker siden Uniteds siste kamp for sesongen, og vi følte derfor at det var på tide å kjøre en litt oppsummering av 2021/22-sesongen med fem av medlemmene i redaksjonen – Dag Langerød, Eivind Brennhovd Holth, Bjarte Valen, Håkon Aaberge og US-redaktør Lars Morten Olsen.

Hva var de store høydepunktene? Den verste av mange nedturer? De beste målene? Hva sitter vi igjen med utenom det som skjedde på banen?

Vi starter med det eneste åpenbart negative spørsmålet, for å bli ferdig med det:

Hva var den verste kampen?

Bjarte: 0-5 hjemme mot Liverpool. Etter en bra start på sesongen med fire seire på fem ligakamper, snudde pendelen ganske raskt. Jeg fryktet at det ville bli ille mot rivalene fra Merseyside etter tapene mot Villa og Leicester, og kun uavgjort mot et ganske hjelpeløst Everton-mannskap. Men 0-5 mot Liverpool gir ikke det rette bildet av kampen: Det kunne, og burde, vært enda verre.

Håkon: Måten vi ble smadret på av Liverpool på Old Trafford er vanskelig å komme unna her. Da Pogba ble utvist på stillingen 0-5, så husker jeg at jeg tenkte «ok, nå må vi bare ikke la dette ende opp så altfor nært 0-10», og det var en vond tanke. Ellers vil jeg trekke frem hjemmekampen mot Wolves som kanskje den kampen som gjorde meg aller mest frustrert underveis. Når det gjelder kvinnelaget så var det så mange kamper hvor vi ga bort seieren på slutten, og den som irriterte meg mest var kanskje bortekampen mot Arsenal, siden de (som City noen måneder tidligere) var redusert til ti spillere, og likevel klarte å utligne.

Dag: Kommer ikke unna 0-5 mot Liverpool. Vi hadde ledet serien en drøy måned før, men vi begynte å skjønne at ting ikke var på stell. Liverpool-kampen bekreftet bare det, og etterpå var det ingen vei tilbake verken for Solskjær eller spillerne.

Lars Morten: Kanskje et kjedelig og tradisjonelt svar, men hva kan være verre enn å tape 0-5 for Liverpool på Old Trafford? At vi tapte var dessverre ingen stor overraskelse, men at vi skulle bli ydmyket … det var tungt å bære. Den eneste fattige trøsten den kvelden, var at jeg var i hjemmets lune arne og ikke i England.

Eivind: Ydmykelsen mot Brighton. Det gjør vondt å tape med stygge sifre mot City og Liverpool, men når Brighton spiller ball i hatt med deg til resten av verdens fornøyelse, da er det ille.

Hva var din favorittkamp av de du så live?

Bjarte: 0-2 til 3-2 mot Atalanta i Champions League. I den seieren viste United den fighterviljen og innsatsen som ga meg tro på at spillerne ville prestere for Solskjær. 4-1 mot Newcastle i Ronaldos comeback da stemningen på Old Trafford ga øresus er nummer to. De to triumfene mot Leeds kommer på plassene bak. Alle resultatene ga en fornyet optimisme.

Håkon: Hjemmekampene mot Arsenal og Crystal Palace var fine, og for så vidt Young Boys også på grunn av hvilke spillere som fikk komme innpå der, mens februarkampene jeg var på egentlig var en nedtur. Likevel må det bli den ene av de kampene: FA Youth Cup-seieren mot Everton var nemlig den kampen jeg koste meg desidert mest på denne sesongen. Jeg så den fra pressetribunen selv om jeg egentlig ikke var på jobb (fordi billettsalget var stoppet tidlig, pussig nok), og var veldig fornøyd med både utsikten og selve kampen.

Dag: Den første jeg så live etter Covid. 2-1 hjemme mot Villarreal. Ronaldo avgjorde på overtid. Pur glede. Det eneste som ble litt galt var at jeg satt på pressetribunen, slik at når Ronaldo scoret så måtte jeg begrense feiringen med fordi jeg i stedet måtte skrive om alt det jeg skulle levere til united.no.

Lars Morten: Det pussige er at det gikk bare seks dager mellom «verste kamp» og  «favorittkamp live». Tottenham borte var stor opplevelse av flere grunner:

• Topp stemning med full støtte både til laget og manager Solskjær i borteseksjonen.
• United imponerte med 3-0.
• Sist, men ikke minst var dette min første United-kamp live på 657 dager – lengste stretch uten kamp siden live-debuten i 76/77.

Eivind: Når valget står mellom 3-2 mot Atalanta, og 0-5 mot Liverpool, så sier det seg selv.

Hva var din favorittkamp av de du så på TV?

Bjarte: United 3-2 Tottenham. Ronaldo-show og det vi trodde var en uhyre viktig seier. Men dette var siste gangen vi hadde et berettiget håp om Champions League. Av de ni påfølgende ligakampene vant United kun to.

Håkon: Her skiller jeg svaret i tre: For herrelaget var definitivt Leeds-kampene de jeg koste meg mest med, og da spesielt seieren på Elland Road. Det gjorde godt. For kvinnelaget var det seieren mot Everton på Old Trafford. Det var godt å se et respektabelt oppmøte der, og det ble etter hvert en veldig hyggelig kamp også. Men den egentlige favorittkampen min på TV er faktisk en soleklar vinner: FA Youth Cup-finalen mot Nottingham Forest.

Dag: Oi, her er det mange alternativer. Det har jo vært noen høydepunkt, noen seirer i siste sekund. Velger West Ham borte i starten av sesongen. Lingard satte 2-1 like før slutt. Så fikk West Ham straffe på overtid. De Gea gjorde det han ikke gjorde i Europa League-finalen, reddet og jeg skrek som besatt i sofaen fordi vi da ledet serien – og jeg så konturene av en mulig gullkamp.

Lars Morten: Ligapremieren på Old Trafford! 5-1 mot Leeds. Så kampen med kone, datter, svigersønn og barnebarn og alle hadde trua på at dette her – det skulle bli en sterk United-sesong. (Jommen sa jeg smør). Uansett, den kvelden levde håpet og med knyttet neve skrek jeg «United top of the league, United, United top of the league».

Eivind: Lov å samle de to Leeds-kampene?

Hva var din favorittscoring i 2021/22-sesongen?

Bjarte: Jesse Lingards vakre fulltreff i sluttminuttene borte mot West Ham. Uniteds fjerde seier på de første fem kampene. At David de Gea reddet straffen fra Mark Noble fem minutter på overtid gjorde at seieren smakte enda bedre.

Håkon: Freds mål mot Leeds på Elland Road var kanskje det målet som gledet meg mest, så jeg går for den.

Jeg vil også nevne Vilde Bøe Risas mål borte mot Chelsea i ligacupsemifinalen, selv om det skal sies at det målet så enda vakrere ut fra bortetribunen enn den gjorde på TV etterpå – jeg var sikker på at hun sendte den helt oppe i vinkelen! Uansett herlig av både Bøe Risa og Jackie Groenen i forkant, selv om målet ikke var så bra som jeg trodde først.

Dag: Tenkte umiddelbart på to: Bruno Fernandes’ 4-1-mål hjemme mot Leeds i ligaåpningen. Mest fordi det var en så herlig pasning fra Lindelöf, et like flott løp og nydelig avslutning – og det i en kamp hvor alle håp om en strålende sesong for oss United-supportere var intakt. Den andre er Ronaldos volley borte mot Spurs. Jeg velger Fernandes – rett og slett fordi det var så tidlig at alle drømmer fortsatt levde.

Lars Morten: Ronaldos scoring borte mot Tottenham. Litt fordi jeg var på matchen, men målet ble da kåret til oktobers fineste i Premier League. Silkefot-pasning av Bruno og helt nydelig volley av Ronaldo. Behøvde ikke bruke kraft, presisjon holdt i massevis, og i borteseksjonen var det ville scener.

Eivind: Rent estetisk må det bli Telles mot Villarreal, selv om det til Andreas Pereira i pre-season faktisk er enda villere. Emosjonelt er det Ronaldos første mot Newcastle.

Hvilket øyeblikk utenom selve kampene vil du huske best?

Bjarte: De intense timene da Ronaldo først så ut til å være klar for City, men i stedet vendte tilbake til United.

Håkon: Den følelsen som kommer til å sitte igjen lengst i kroppen er kanskje den jeg hadde på enkelte av kampene i februar: Jeg koste meg ikke på kamp (uten at det handlet om nervøsitet) på Old Trafford, fordi jeg følte at stemningen der var ganske ubehagelig. Det ble buet mot flere av våre egne spillere, noe jeg synes er en absurd uting så lenge de ikke har gjort noe fælere enn å slite på fotballbanen, og  spillerne ble møtt med stønning, skjellsord og minimalt med støtte uansett hva slags type feil som ble gjort. På det tidspunktet tenkte jeg at stemningen på Old Trafford hadde blitt så giftig at det ville bli vanskelig å snu situasjonen både på banen og tribunen. Kanskje var det på grunn av dette at jeg gledet meg så mye over FA Youth Cup-finalen, for den ga meg litt håp igjen. Positiviteten rundt Ten Hag bidrar også til at jeg håper at det blir helt annerledes å stå på Stretford End neste sesong.

Dag: Dessverre så havner jeg her på det negative. Vi hadde blitt nummer to og sikret oss Varane, Sancho og Ronaldo, men likevel sviktet vi på spektakulært vis. For meg ble det derfor når tilbakemeldingene fra mine kilder ble dårligere og dårligere, slik at jeg vel i januar skrev en sak om at «Nå er jeg ikke lenger positive Langerød». Jeg kunne ikke skrive alt, jeg forstod nesten ikke alt selv, men absolutt alt var galt. Så håper man og håper som supporter at ting likevel skal ordne seg, men når man etter hvert hørte mer – og leste mer – så skjønte man at denne sesongen var ganske så dødsdømt fra høsten av. For å svare helt konkret: Øyeblikket jeg husker best er noen telefonsamtaler og mailer i desember, da tilbakemeldingene fra sentrale personer i United var at spillergruppa var så skakkjørt, og Ralf Rangnick, inne som midlertid manager, trolig var sjanseløs i å skulle fikse opp i det.

Lars Morten: Det var som alltid sterkt å være til stede i Trudering 6. februar. Likevel; øyeblikket med stor Ø var da jeg etter to og en halvtimes tur i skogen med avslått mobil omsider dristet meg til å sjekke sluttresultatene i siste ligarunde. Lettelsen over at Liverpool der og da ikke kunne klare det til det kjedsommelig omtalte kvadrupel var ubeskrivelig. Det var totalt irrelevant hvem som ble ligamester bare ikke dem. Med kvadrupel hadde de som alle vet overgått vår magiske og historiske 1999-Treble. Nå skinner den videre, pluss at vi fortsatt er alene med 20 ligagull.

Eivind: Den dagen Solskjær var ferdig. Det kom jo ikke akkurat som et sjokk, men etter det avskjedsintervjuet var det mange som måtte tenke seg om to ganger før de ramset opp alt som hadde gått galt. Et halvt år seinere står det enda større respekt av det Solskjær utrettet.