Sammenlignes med Robson: – Har massive egenskaper

– Han har blitt en midtbanemotor i de store kampene, en som balanserer midtbanen perfekt, er bra i lufta over hele banen, sterk i duellene, spiller enkelt og sikkert når han skal, og har til og med begynt å levere scoringer, uttalte Nils John Semb, ekspertkommentator for TV 2, i februar.

McTominay sendte United videre med scoring i FA-cupen, ikke bare mot Watford i 3. runde som lagkaptein, men også mot West Ham i 5. runde da han kom inn fra benken og scoret i ekstraomgangene.

Og da United før jul endelig fikk møte en av de største rivalene igjen, nå som Leeds er tilbake i Premier League etter 16 år, avgjorde han nærmest på egen hånd. De to scoringene på de første tre minuttene la i hvert fall et godt grunnlag for sluttresultatet 6-2.

Sju scoringer har det blitt denne sesongen, like mange som han hadde da sesongen startet.

Gikk under radaren

Flere av McTominays jevnaldrende spillere fra akademitiden har blitt solgt eller lånt ut denne sesongen; eksempelvis Timothy Fosu-Mensah (Bayer Leverkusen), Andreas Pereira (Lazio), Cameron Borthwick-Jackson (Oldham) og Joel Pereira (Huddersfield).

For McTominay derimot er det Uniteds førstelag som gjelder. Han har til nå aldri blitt lånt ut, og i fjor skrev han ny United-kontrakt som løper til sommeren 2025. I løpet av tiden på akademiet var det aldri gitt at det var gutten som ble født i Halton, åtte mil nordvest for Manchester, ville stå igjen som en av få førstelagsspillere fra egne rekker å regne med.

McTominays tilknytning til United begynte da han var fem år gammel, da han var på klubbens utviklingssenter i Preston. Han har gått gjennom United-systemet siden han var ni.

– Jeg har kjent Scott siden han kom til klubben, forteller Tony Whelan i et intervju med Sky Sports.

Whelan, som har jobbet for United-akademiet i 20 år, bruker begrepet «rød tråd» når han tenker på hvordan det ble jobbet med McTominay.

– Når jeg ser Scott tar jeg hatten av for det fortidas mentorer i denne klubben gjorde. Dette har røtter tilbake til Busby Babes, mener Whelan og forklarer hvorfor.

– Det er en veldig lang vei å gå, fra U9 til U16, til U19 og U21, til førstelaget, med så mange hindre underveis.

Til Manchester som 12-åring

Klubben satte i gang et stipend-system for skoleelever i 2008, som brakte skolegutter inn i et fulltids opphold inkludert skolegang.

Som 12-åring var McTominay en av de første inn i det programmet.

– Han måtte takle den følelsesmessige siden av det å forlate hjemmet så tidlig, men gjorde det som måtte til. Det var en stor beslutning for familien, så de fortjener å dele suksessen med ham. De har en like stor del i dette som klubben. Det er snakk om flere års hardt arbeid, sier Whelan.

Scoret på Wembley

Mark Grayson var McTominays lærer og trener på St. Wilfrid’s barneskole i Halton.

– Scott var alltid en spiller som skilte seg ut, sa Grayson i et intervju med The Guardian for to år siden.

Han gjorde McTominay til kaptein i Community Cup-finalen, en turnering for de under 11, som ble spilt på Wembley i 2008.

– Vi tilbragte natta i forveien på Ibis Hotell. Guttene sov neppe mye siden soverommene deres hadde utsikt til Wembley. Han scoret vinnermålet, det var fantastisk. Scott vant ballen på egen halvdel, driblet to spillere og satte ballen i hjørnet.

Grayson mener at holdningen var hovednøkkelen til spillerens utvikling, og deler en historie for å illustrere nettopp det.

– Da han var i min klasse det femte året, 10 år gammel, spurte foreldrene hans om to dagers fravær. Han skulle representere United i enn turnering i Spania hvor det var lag fra Brasil, Italia, Spania og Tyskland.

– Han tok fri fredag og mandag, og da han kom tilbake gikk han rett til pulten sin. Jeg ba ham fortelle hvordan det gikk. Det var visst en liten turnering, men med høye tilskuertall, noen tusen på hver kamp. United ble slått ut i kvartfinalen, men han hadde scoret et par mål. Scott fikk visst noen runder med applaus og noen klapp på skulderen, men gjorde bare jobben.

– Men dette viser hvorfor han ble kaptein, for senere fortalte han at han hadde blitt kåret til turneringens beste spiller.

Hans tidligere U18-trener i United Paul McGuinness deler synet og skrev følgende i sin US-spalte i april 2018:

– Hvis man snakker om gode personlige kvaliteter så er Scott der oppe blant de beste. Han er en virkelig bra person med gode verdier og sunn og fin innstilling. Han er respektfull og har ingen problemer med å gli fint inn i en spillergruppe.

Dan Towers, som spilte i den omtalte Wembley-finalen i 2008, husker Scott som en god venn. Også han fremhever McTominays fokus.

– Han var alltid en av de minste. Han hadde likevel de gode tekniske ferdighetene og kvikke føttene, men jeg vil nok si at holdningene er den største årsaken til suksess. For eksempel frivillig styrketrening på fridager, var regelen for ham, sier han til The Guardian.

Slet med voksesmerter

Hvis det er én ting som går igjen for de som skildrer McTominays utvikling i Manchester United, er det at han lenge var ansett som en lav og lite robust spiller. Foreldrene hans, Frank og Julie, var redd for at høyden hans kanskje ville ødelegge for ham.

McGuinness var imidlertid trygg på at lysluggen før eller siden ville vokse.

– Når jeg så på høyden til Scotts foreldre så visste jeg det var et tidsspørsmål før han ville skyte i været. Da han var 16 år, begynte han plutselig å vokse mye. Først lå han etter fysisk, og så fikk han utfordringen der kroppen vokser så fort at koordineringen blir vanskelig. Jeg er ikke i tvil om at Scott av og til må ha tenkt tanken: Vil jeg klare det?

McGuinnness sier til United-Supporteren at McTominay ikke på noen måte var den første av sitt slag, noe han også forklarte gutten.

– Vi hadde hatt spillere i lignende situasjon tidligere, eksempelvis Jesse Lingard, Michael Keane og Jonny Evans. Disse hadde også krevende fysisk utvikling. Jeg fortalte om disse og sa at det som skjer med kroppen din nå skal ikke hindre deg fra å nå førstelaget.

Det er imidlertid ingen tvil om at det var en vanskelig periode for tenåringen.

– Da kroppen hans vokste på det raskeste måtte han ha mange timer hos fysioterapeuten for å harmonisere en kropp som vokste for fort. Mens de andre var ute og trente fotball holdt Scott på med diverse øvelser på apparatene i treningsstudioet. Jeg stakk innom nå og da, og tok han med på litt spill og lek, mest for å holde motet hans oppe, forteller McGuinness.

Derfor ble det heller ikke så mange kamper som det ellers ville blitt. Trenerkollega Whelan mener det er lett å se på antall kamper og tenke at McTominay ikke var så høyt verdsatt i klubben.

– Men de som virkelig jobbet tett på ham tenkte ikke sånn. På et tidspunkt må fysikken komme og talentet åpenbare seg selv.

Whelan påpeker det fine med å være i en fotballklubb, at du har folk rundt deg som har sett det før og forstår det. At folk som Brian McClair, Paul McGuinness og Colin Little støttet ham.

– Det er avgjørende. De visste at talentet kan være skjult og at med noe mer tid og tålmodighet, kan en spiller komme over det. Vi kan snakke om coaching og treningsprogrammer, men jeg har alltid ment at spillere oppnår noe på grunn av offer og drømmer. Det var opp til han selv og Scott ga aldri opp.

McGuinness sier til United-­Supporteren at de harde prøvelsene McTominay måtte tåle i ung alder, er noe spilleren har dratt nytte av siden.

– Når en spiller går gjennom såpass mye, blir man mentalt sterk og det var akkurat det Scott ble. Han lærte seg å tåle tilbakeslag, og var klok og fornuftig til å ta til seg lærdommen underveis.

Også Whelan trekker fram McTominays ukuelige pågangsmot.

– Noen spillere blir avskrevet fordi de er for små, men du kan aldr i virkelig vite hva som ligger i spillerens sinn og hva som ligger i hjertet.

Whelan viser til at Danny Welbeck var inne på det samme i et intervju med Sky Sports for en del år siden.

– Da jeg vokste opp, var en del av spillerne både større og raskere enn meg. Så jeg måtte tenke annerledes for å passere forsvarere. Det hjelper meg den dag i da», sa spilleren som endte opp med 142 United-kamper.

McTominay på sin side lærte å beskytte ballen den gangen, som følge av at han var mindre. Det er kanskje ikke så rart at det virker enkelt for ham i dag. Nå er det ikke mange som er større enn McTominay, noe Ryan Giggs merket seg da han var assistentmanager.

– Vi tok han med i spill 11 mot 11 med førstelaget. Vi brukte ham som en target man på trening på grunn av hans fysiske nærvær han var i tillegg en god avslutter, har Giggs uttalt til Super 6 som en del av programmet «Class of 92 Diary».

McGuinness husker godt da Warren Joyce prøvde McTominay som spiss på U21-laget.

– Han klarte seg bra fordi han er dyktig til å holde på ballen. Han duellerte bra i feltet og headet inn noen mål.

Bare dukket opp

McTominay A-lagsdebuterte under José Mourinho på slutten av 2016/17-sesongen, som innbytter for Juan Mata i det 85. minutt mot Arsenal (0-2) på Emirates.

Hans første start kom i den siste kampen for sesongen mot Crystal Palace (2-0) på Old Trafford. Det var andre som stjal overskriftene i den kampen. Som Josh Harrop som scoret sitt eneste mål for United, for ikke å snakke om Angel Gomes, Premier Leagues første debutant født på 2000-tallet.

Ingen av de to er i klubben i dag. Noen uker i forveien, da det ble klart at McTominay var en av spillerne som Mourinho ville kaste innpå, uttalte Warren Joyce dette til Manchester Evening News:

– Scott har rett og slett plutselig bare dukket opp. Han kan bli en skikkelig god, aggressiv boks-til-boks midtbanespiller, og det er en type vi må ta vare på. Han har gode grunnleggende ferdigheter, bra teknikk og er fantastisk når vi trener på ballbesittelse.

McTominay var med på sommerturen 2017 til USA og på Ullevaal scoret han blant annet et flott mål mot Vålerenga den sommeren.

I 2017/18 ble det 23 kamper (14+9). Etter den sesongen fikk McTominay Vikingskipet som bevis på at han ble kåret til Årets Unge Spiller av Supporterklubben.

I 18/19 ble det 13+9 kamper. Det var først under Ole Gunnar Solskjærs første hele sesong at McTominay virkelig slapp til med 37 kamper totalt.

I april 2020 ble han kåret til Månedens spiller på manutd.com. Tidligere United-manager Mourinho har rost McTominay og er blant annet blitt sitert på at McTominay var den beste spilleren som var igjen i klubben da han forlot Old Trafford. Men det tok tid.

McGuinness imponert

Paul McGuinness, som hadde han på akademiet i flere år, har også mye pent å si om spilleren.

– Scott har forbedret seg enormt som spiller i løpet av et par år og det gledelige er at han kommer til å bare fortsette å forbedre seg. Dette fordi han har denne herlige innstillingen og tro og vilje på å vinne og lykkes.

– Hans «skill» kommer til å bli bedre og han kommer til å bli flinkere til å tilpasse seg spillet. Han er allerede god på det, som han har bevist gjennom å spille midtstopper for Skottland. Han er stor og høy, men er også god med ballen i føttene og dyktig til å spille ballen fremover når han selv ligger dypt i banen. Han har et rapt og kraftig skudd og han vet hvor målet står, sier Paul McGuinness til United-Supporteren.

Den første storkampen han virkelig fikk vist seg fram var mot Chelsea (2-1) på Old Trafford i februar 2018, da han markerte ut Eden Hazard hele kampen. Samtidig viste han mangel på rutine ved å misse en pasning som Willian scoret på.

Etter den kampen uttalte Nemanja Matic i et intervju med The Guardian:

– Scott er en fantastisk spiller, han er 21, og å kontrollere spillet slik, er imponerende. Scott vil bli en stor spiller for Manchester United.

Vennen Dan Towers forteller at Scott vurderer nøye de spillerne han skal møte, for ikke å spille «i blinde».

– Hvis du spiller i blinde mot de store spillerne, vil du se ut som en idiot. Han gjør research, jobber hardt i kulissene og høster belønning for alt han har ofret.

Valgte Skottland

Bemerkelsesverdig nok fikk McTominay ikke en eneste aldersbestemt landskamp. De jevngamle spillerne ble ansett som mye, mye bedre. Etter bare fire kamper for førstelaget takket han selv nei til å inkluderes i Skottlands tropp som skulle møte Nederland høsten 2018.

Han ville utvikle seg mer før han involverte seg i landslaget. Senere var både Gareth South­gate og Alex McLeish på Carrington. Southgate fristet med en plass rett inn på U21-landslaget, mens McLeish brukte sin gamle venn og manager fra Aberdeen-tiden Sir Alex Ferguson til å påvirke McTominays valg.

Siden McTominay er født i England og har skotsk far, kunne han altså velge. Paul McGuinness, som i dag jobber for det engelske fotballforbundet, var ikke forundret over at det ble Skottland.

– Hans far og farfar er skotske, han har skotsk navn og oppdratt etter skotske verdier. Jeg er sikker på at Scott med tiden får like stor innflytelse på det skotske landslaget som Darren Fletcher hadde, sier McGuinness til United-Supporteren og sikter til Fletchers 80 A-landskamper hvorav mange som lagkaptein.

Vennen Dan Towers mener Scott var heldig som hadde trenere som Paul McGuinness og Warren Joyce, trenere som visste at han hadde de tekniske ferdighetene til å kunne lykkes.

Han nevner også «the United way», som Jesse Lingard og Marcus Rashford, som var spillere han ble inspirert av og som pushet ham. McGuinnes selv sier dette til United-Supporteren:

– Han lærer fortsatt, men har noen massive egenskaper. Han kjenner og elsker Manchester United. Han vet alt om hva United står for og betyr. Jeg tror Scott kan være United-spiller i ti år fremover. Scott er allsidig, han kan spille i flere posisjoner som Phil Neville eller John O’Shea, en «unsung hero» som gjør grovjobben for andre, sier McGuinness og trekker fram en anekdote.

– Jeg husker spesielt én episode etter at han hadde vært ute med skade i flere måneder. Vi spilte en internkamp i trening og Scott kom i en 50/50-duell med Joel Pereira. Han kastet seg inn etter ballen, det ble en stygg kollisjon der knottene til Joel flerret opp det ene kneet til Scott. Det krevdes 15–20 sting og fikk et nytt lengre opphold ute.

– Scott minner meg om Bryan Robson. Folk sier at Robson var modig, men jeg vil heller bruke ordet fryktløs. Modig er når du kjenner til faren, men fryktløs er når du ikke enser den. Robson så aldri en fare, han så bare ballen og akkurat sånn er Scott også. Det er ikke sikkert Scott utvikler seg til å spille fast i startelleveren uke etter uke år etter år, men han er definitivt en som i det minste kan være i Uniteds tropp i mange, mange år.

Denne artikkelen sto på trykk i siste utgave av United-Supporteren.