Supporterklubbens jury har bestått av Dag Langerød, Lars Morten Olsen, Håkon Aaberge og Bjarte Valen. Her deler sistnevnte sine betraktninger og vurderinger i den siste artikkelen som omhandler kåringen.
Forventet heftige diskusjoner på tre spillere
Det beste med denne kåringen var ikke listen i seg selv, men engasjementet den skapte.
Jeg har lest hver eneste kommentar både på united.no og på Facebook, og faktisk frydet meg hver gang noen av dere var uenige med oss.
Det er nettopp det som skaper grobunn for gode diskusjoner, som igjen avler det gledelige engasjementet.
Uten engasjementet dere viste, både i form av innlegg, lesertall og kommentarer direkte til oss i redaksjonen, ville listen vært ganske meningsløs.
Vi har sett lesere som har utarbeidet sine egne lister og skrevet lange og innsiktsfulle innlegg på united.no. Vi har sett lesere som har «spilt ball» med hverandre i kommentarfeltene, og vi har hatt lesertall som har ligget mye, mye høyere enn det vi forventet på forhånd.
United-spillerne er tilbake på Carrington og forbereder seg til sesongen som snart skal starte opp igjen.
Annonse
Mens vi ventet i spenning i vår på når, og faktisk om, det ville skje, ga kåringen av de 50 største Manchester United-spillerne oss en anledning til et solid dypdykk i historien.
At lesertallene ble så positive har bekreftet det vi egentlig visste på forhånd.
Nemlig at den unike historien til Manchester United er noe som alltid vil oppta fansen.
Ingen av listene som vi fire hadde utarbeidet hver for oss på forhånd, samsvarte med den endelige listen.
Vi fire i juryen er supportere fra ulike generasjoner og det ville vært direkte naturstridig om vi ble enige på første forsøk.
Under arbeidet med research til den første listen, som inneholdt ca 100 navn, brukte jeg det samme prinsippet jeg alltid gjør i større gravesaker. Jo Nesbø lar også krimhelten sin Harry Hole gjenta det til stadighet når han gir råd til yngre og mer uerfarne etterforskere:
«Fokuser på det du faktisk finner og ikke det du forventer å finne».
Arbeidet med å utarbeide statistikk, få beskrivelser fra samtiden på spillere fra historien og sammenligne spillere i ulike posisjoner og epoker ble likevel en vanskelig balansegangen mellom fornuft og følelser.
Annonse
Da den endelige listen vår var klar, var det særlig plasseringen til tre spillere jeg regnet med ville bli omdiskutert.
Ruud van Nistelrooy (39), Peter Schmeichel (25) og Wayne Rooney (12).
Jeg lever fint med plasseringen til alle tre, men er ærlig nok til å innrømme at jeg hadde både Van Nistelrooy og Schmeichel høyere på min liste.
Burde Rooneys navn stått på topp 10-listen? Burde Paul Scholes blitt plassert høyere enn 8. plass? Plasserte vi Duncan Edwards før høyt med hans 4. plass?
Kanskje, kanskje ikke. En fasit får vi aldri og det er det som fascinerer med en slik kåring. Den lever sitt eget liv takket være uenigheten.
Heller ikke topp ti-listen min ble identisk med juryens samlede liste, men jeg synes listen, samlet sett, er historisk balansert og god, særlig når vi skal prøve å sammenligne spillere i et tidsrom på over 140 år.
Jeg trengte noen ekstra runder, med både meg selv og de tre andre i juryen, før jeg kunne spikre en del av navnene på listen.
Men det jeg var mest sikker på av alt med denne kåringen, var navnet jeg ville sette aller øverst.
– Et veldig klokt valg
Det var jeg til tross for at han aldri var min favorittspiller.
For det var det en helt annen spiller som var.
Annonse
Og det skjønte en annen av 80-tallsheltene mine uten at jeg hadde nevnt ham med et eneste ord.
Om du synes Manchester Uniteds treningfelt i Carrington ligger langt utenfor allfarvei, burde du avlegge Celtics anlegg i Lennoxtown, drøye to mil nord for Glasgow, et besøk.
Med sine ca. 4000 innbyggere er den søvnige landsbyen et sted de færreste besøker om de ikke skal til, nettopp, Celtics treningfelt som ligger vakker plassert i en fjellside.
I desember 2008 var den tidligere Brann-spilleren Erlend Hanstveit på prøvespill for klubben og jeg ble sendt til Lennoxtown av min daværende arbeidsgiver i et håp om å få noen ord med daværende Celtic-manager Gordon Strachan.
I Skottland er det to klubber som får det aller meste av oppmerksomheten, og presset på både managere og spillere hos erkerivalene Celtic og Rangers, kan best sammenlignes med det du finner blant toppklubbere i engelsk Premier League.
Det var derfor gledelig, men slett ingen selvfølge, for en utenlandsk journalist å få sette seg ned sammen med de andre avisjournalistene, da de fikk sin ukentlige oppdatering fra Strachan i enerom etter at TV-teamene hadde fått sitt.
Knappe fem minutter før Strachan entret det lille møterommet stakk pressesjefen hodet inn døren.
«Word of advise», begynte han.
«Gordon er ikke i perlehumør i dag, og han kommer ikke til å si noe om at Roy Keane har forlatt Sunderland».
Da Strachan kom inn og satte seg ned ved bordenden, virket han akkurat like gretten som pressesjefen hadde forespeilet oss.
En av de rutinerte journalistene tok ordet.
«Gordon, dere har tolv ligaseire på rad og leder serien med syv poeng på Rangers. Er serien avgjort»?
Annonse
Strachan rynket på nesen før han ristet på hodet og formelig fnyste av spørsmålet.
«Overhodet ikke. Jeg husker da jeg spilte for Manchester United på 80-tallet og vi vant de ti første ligakampene. Alle trodde vi var ligamester. Vi endte på 4. plass. Jeg husker ikke helt hvilken sesong det var…»
– 1985/86, sa jeg halvhøyt.
Strachan så på meg.
«Det stemmer faktisk. Men vi spilte noen kamper til før vi tapte den første kampen i november tror jeg det var. Det var mot….mot…»
– Sheffield Wednesday, mumlet jeg.
«Sorry?», spurte Strachan med langt tydeligere diksjon.
«The Gentleman here suggests it was Sheffield Wednesday», gjentok en av skottene.
«Det stemmer. Det VAR Sheffield Wednesday», mimret Strachan.
«Husker du resultatet også kanskje?», fulgte han opp.
En lett humring spredte seg nå rundt bordet
– Vi tapte 0-1…, sa jeg.
«Og målscoreren?». Nå var Strachan ivrig.
– Lee Chapman.
«It was indeed», smilte Strachan og nikket.
Så stirret han rett på meg med et ganske intenst blikk.
«Da har jeg to nye spørsmål til deg. Hvordan i all verden vet du dette?, og det viktigste av alt:
Hvem pokker er du?»
Den forsiktige humringen ble erstattet med latter.
Etter en kort introduksjonsrunde og noen verdifulle sitater om Erlend Hanstveit, ville Strachan likevel ikke slippe helt taket.
«Jeg skjønte fort at du var United-fan, så hvem var favorittspilleren din?», smilte Strachan.
«Please don’t say Gordon, repliserte en av de andre journalistene».
Nå humret til og med Strachan hjertelig, før han brått skjøt inn.
«Jeg tror jeg vet det. Det er «Robbo», ikke sant? Alle som vokste opp som United-fan på 80-tallet beundret Bryan Robson.
Jeg nikket.
«Fair enough. Det gjorde vi som spillere også. Fantastisk spiller, fantastisk kaptein», smilte Strachan før han plutselig fikk en litt mer alvorlig mine.
«Er det noen som skal spørre om kampen mot Hibs. Jeg har ikke hele dagen».
«Vi vil aldri se noe lignende igjen»
Ron Atkinson beskrev Bryan Robson som hans Maradona. Mange i min generasjon, som er født på 1970-tallet, vil være enig med den tidligere United-manageren.
Robson var unik.
Både som spiller og kaptein.
Etter min mening var han 80-tallets klart beste engelske midtbanespiller. Hadde han vært 7-8 år yngre og vært den samme ledergestalten gjennom hele det suksessfulle 1990-tallet, ville han trolig ble husket som tidenes beste engelske midtbanespiller.
Likevel plasserte jeg ham som nummer syv på min liste, og juryen gjorde det samme.
Simpelthen fordi vi mente at det var seks spillere som fortjente å havne høyere på listen. Følelser er viktig i fotball, men i denne kåringen måtte vi la oss styre av fakta så langt som mulig.
Så enkelt, men samtidig så vanskelig, var det.
For ni år siden intervjuet jeg Darren Ferguson om forholdet til faren Sir Alex. Jeg spurte om han trodde vi noen gang ville få se en annen manager med farens merittliste over 26 år i én og samme klubb.
Svaret kom kontant:
«Never. Not a chance».
Jeg er helt enig med Ferguson junior.
På samme måte som jeg er helt overbevist om at vi aldri vil få se en ny United-karriere lik den Ryan Giggs hadde.
Selv om Ryan Giggs tronet øverst på min liste, studerte timer med gamle videoer og Youtube-klipp og det slo meg igjen hvor god han var.
Kanskje gikk mange av oss i fellen og tok Giggs litt for gitt. En som alltid var der, men som sjelden var den største stjernen på laget uansett hvilken årgang han representerte.
George Best ble en gang spurt av magasinet Esquire om det var noe i livet sitt han ville forandret.
«Jeg tok en straffe mot Chelsea i 1971 og Peter Bonetti reddet. Jeg skulle ønske jeg hadde skutt i motsatt hjørne».
Best valgte å ty til ironi.
Det gjør ikke jeg, men dersom noen hadde spurt meg nå om det var noe jeg angret på med listen, ville jeg likevel hentet et snev av inspirasjon fra Best og sagt.
«Ja. Det eneste jeg mener vi gjorde feil var at vi ikke fant plass til Lou Macaripå listen. Han burde vært med».
Og forresten, Strachan hadde helt rett den kjølige desemberdagen i Lennoxtown i 2008.
Sesongen 2008/09 i Skottland var slett ikke avgjort ved juletider slik journalistene antydet. Celtic snublet nemlig i innspurten og mistet ligagullet til Rangers.
Det er en påminnelse om at en aldri skal ta noe for gitt.