– Jeg tror Ferguson oppriktig syntes synd på meg

Dette intervjuet ble først publisert i medlemsbladet United-Supporteren i 2014.

Han ble den første stjernen blant Fergie’s orginale «Fledglings».

Likevel forlot han Old Trafford uten å ha vunnet noe som helst.

Hva skjedde egentlig, Russell Beardsmore?

– Hellet var vel sjelden på min side, begynner han forsiktig.

Beardsmore lener seg tilbake i den svarte skinnsofaen i direktørboksen på Bournemouths hjemmebane Dean Court.

Sittestillingen er åpenbart langt mer komfortabel enn temaet han snakker om.

– Ikke misforstå meg, fortsetter han.

– Minnene fra United-dagene er mange. De fleste av dem er også gode. Veldig gode, faktisk. Men du kan vel trygt si at tiden på Old Trafford med årenes løp har gitt meg mer ettertanke enn de ga meg medaljer og pokaler.

Laget slet, men Beardsmore sprudlet

Det en avslappet men noe tankefull Russell Beardsmore som møter United-Supporteren i den populære badebyen.

Men i dag er det ingen som bader i Bournemouth.

I alle fall ikke frivillig.

Utenfor herjer nemlig et forferdelig uvær, og Bournemouth er bare en av mange kystbyer som til stadighet dukker opp i nyhetssendingene på grunn av flomvarsel og oversvømmelser.

– Du burde heller kommet om sommeren. Det er langt koseligere her da, humrer han, før han avbryter seg selv.

– Min tid i United, ja. Det var en fin tid, men jeg har jo ikke mange medaljer å vise til, begynner han.

Et lite smil titter frem i Beardsmores ansikt. Ikke et tappert smil av den typen som presser seg frem i ansiktet til en som er både bitter og indignert, og følgelig sliter med å holde tårene tilbake.

Men smilet til en som konstaterer at «slik er det bare, og man får ikke gjort noe med det».

– Jeg er stolt over å ha vært en av spillerne som løftet frem det moderne United. Jeg skulle bare ønske jeg hadde et synlig bevis på det, sier han filosofisk.

Og gudene skal vite at Russell Beardsmore var nær. Flere ganger.

Tiden er inne for litt mimring.

Det er 1. nyttårsdag 1989. Manchester United tar i mot titteljagende Liverpool.

I det matchuret passerer 70 minutter sender John Barnes gjestene fra Merseyside i føringen. En hardt presset Alex Ferguson er vitne til at hans famlende United-mannskap er i ferd med å svikte foran eget publikum på ny. Nå mot erkefienden.

Så følger noen magiske minutter som United-fansen sent vil glemme, aller minst Russell Beardsmore selv.

Først utligner Brian McClair. Deretter snur Mark Hughes kampen, før Beardsmore får æren av å ekspedere Lee Sharpes innlegg inn i nettmaskene. Hans første mål for United, servert på et sølvfat fra en annen fremmadstormende stjerne.

«Fergie’s Fledlings» hadde presentert seg ettertrykkelig for første gang. Tony Gill, Mark Robins, Lee Martin, Dave Wilson, Jules Maiorana og Derek Brazil skulle bli de nye, unge byggeklossene i fremtidens United-mannskap.

Men ingen stjerner skinte kraftigere og intet talent virket større og mer lovende enn Russell Beardsmores og Lee Sharpes.

De to kameratene, som begge debuterte for United i september 1988 mot West Ham, hadde på rekordtid rukket å bli favoritter hos fansen.

Aller mest Beardsmore.

Han spilte 30 kamper, og samtlige av de 15 siste, i debutsesongen. Sharpe fikk like mange kamper, men scoret ingen mål i sin første sesong. Det gjorde ving-virtuosen Beardsmore. Det ble riktignok ikke mer enn to, men til gjengjeld var han nestsist på ballen flere ganger.

Fansen hadde fått en ny kjæledegge og Beardsmore stod klar til å gripe sjansen. 

– Stemningen i og rundt klubben var noe trykket og spent. Vi var langt unna toppen, og presset på sjefen var stort, men for min egen del gikk det bra. Jeg hadde tillit under manageren, og følte jeg fortjente den. Våren 1989 var min lykkeligste tid som United-spiller, forklarer Beardsmore.

Sjokket på solsengen

United havnet på en skuffende 11. plass, hele 25 poeng bak ligamester Arsenal, men for 20 år gamle Russell Beardsmore hadde sesongen likevel vært en suksess.

Han hadde spilt seg til fast plass på Uniteds midtbane og dro på sommerferie til sørkysten av Frankrike.

Med ham på laget skulle United gjøre et nytt fremstøt neste sesong for å nærme seg toppen av engelsk fotball. Russell Beardsmore skinte om kapp med solen da han la seg godt tilrette på solsengen ved det franske hotellet for å lese sportssidene i Daily Mail.

Med ett skyet det over for unge Beardsmore.

Til de grader.

– Jeg kommer aldri til å glemme det øyeblikket da jeg åpnet sportssidene i Daily Mail. Overskriften slo nesten knock-out på meg, forteller Russell Beardsmore.
«United kjøper tre nye midtbanespillere» slo tabloidavisen fast med krigstyper.

Nottingham Forests ettertraktede landslagsspiller Neil Webb, Southamptons vingvidunder Danny Wallace og rutinerte Mike Phelan var alle på vei inn dørene på Old Trafford. Praktisk talt samtidig.

Som om ikke det ble trangt nok i dørene på «Theatre of Dreams» med de tre, var dessuten en overgang for West Hams lovende midtbanespiller Paul Ince nært forestående.

– Jeg la ned avisen og tenkte med gru på hva dette ville bety for meg. Én ny midtbanespiller? Fair Enough. Konkurranse måtte jeg tåle. Jeg kunne også ha taklet to, men tre? Og med en fjerde på vei?

Beardsmore himler med øynene, omtrent som han gjorde på bassengkanten i sør-Frankrike den varme sommerdagen i 1989.

– Den var den første indikasjonen på at jeg skulle få det tøft, sier han.

En dag skal jeg spille for United

Han var født i Wigan, men ble en lidenskapelig United-supporter som hadde vært heldig nok til å få trene med klubben i sitt hjerte allerede som 14-åring.

Russells hjerte banket heftig for United.

– En dag skal jeg spille for United, skal jeg ha sagt til min mor som ti-åring. Hun minner meg hele tiden på den historien, men selv kan jeg ikke erindre å ha sagt det, ler han.

Det Beardsmore derimot husker veldig godt, var de mange nye ansiktene som kom til Old Trafford sommeren 1989, og ikke minst sommeren etter.

– Jeg vet det er en klisjé, men for meg var det en guttedrøm å få spille for favorittlaget mitt. Endelig hadde drømmen gått i oppfyllelse, bare for å se sjefen kjøpe en haug med nye midtbanespillere. Jeg visste det ville bli tøft, sier han.

Og tøft ble det.

Både for United, de nye midtbanestjernene som ikke innfridde de høye forventningene, for Ferguson og ikke minst Russell Beardsmore selv.

Den påfølgende sesongen ble antall kamper fra start halvert, men med 15 kamper som innbytter var han definitivt fremdeles med i Fergusons planer. Det var da noe.

I ligaen ble sesongen noe i nærheten av en katastrofe. 13 plass og 31 poeng bak suverene Liverpool vitnet ikke om at United nærmet seg toppen. Snarere tvert imot.

Men det skjedde likvel noe denne sesongen som kom til å endre United for alltid.

– Triumfen i FA-cupen i 1990 endret United, og jeg var jo med på ferden. Jeg spilte de tre første cuprundene det året. Jeg fikk en del kamper i ligaen, og jeg lå og vaket i førstelagsoverflaten. Da vi nådde Wembley var jeg med i troppen på 17 mann. Elleve ville få starte, to kunne bli byttet inn og fire ville få knust drømmen om å spille FA-cupfinale på Wembley. Selvsagt var jeg i den siste kategorien, sukker Beardsmore.

Leighton & Sealey

I dag får alle som er i troppen i cupfinalen medalje. Slik var det ikke i 1990.
Han trøster seg med at det var dem som hadde det verre.

Eller rettere sagt, det var særlig én som hadde det verre.

– Jeg husker da vi hadde det siste spillermøtet på hotellet før avreise til Wembley. Vi fikk servert laget og sjefen hadde vraket Jim Leighton til fordel for Les Sealey. Jeg satt ved siden av Jim under finalen. Han hadde det ikke godt. Han sa ikke stort, men den opplevelsen ødela ham nesten fullstendig. Les Sealey var rake motsetningen. Han boblet nesten over av selvtillit. En gang da vi delte rom før en bortekamp mot Sheffield United husker jeg at jeg reagerte på en snodig lukt da jeg kom inn på rommet. Der satt Les foran tv og så på en krimserie. Han var iført en badekåpe og i den ene hånden holdt han en sigar, i den andre en kopp te.

– Det er mindre enn fire timer til kampstart. Hva tenker du på?

– Jeg tenker på at du står mye nærmere vannkokeren enn det jeg gjør. «Put the kettle on and fix me another brew will ya», smilte han. Det var Les Sealey i et nøtteskall, ler Beardsmore.

Så blir han med ett mer alvorlig.

– Men jeg hadde vondt av Jim. Virkelig vondt…

På tribunen igjen

I 1990/91 hadde Alex Ferguson begynt å se konturene av den midtbanen han ønsket seg.

Robson, Ince og Webb hadde fått selskap av Russell Beardsmores ungdomskameret Lee Sharpe.

Mens den dribleglade livsnyteren var den store snakkisen blant United-fansen på vårparten i 1991, var Beardsmore mer eller mindre ute i kulden.

Likevel var han en del av United-troppen den uforglemmelige kvelden i Rotterdam da Barcelona ble beseiret i cupvinnercupfinalen.

– Men det var «same old story». Jeg var blant de 17 i troppen, men jeg kom aldri innpå. Ingen medalje denne ganger heller, forklarer Beardsmore.

Stemmen er ikke oppgitt, han søker ikke etter medynk.

Men han bekrefter, igjen, hvor nære han var.

Da United omsider var klare til å utfordre i kampen om ligagullet i den påfølgende sesongen, hadde Beardsmores United-karriere gått fra vondt til verre.

Han fulgte nesten hele sesongen fra tribuneplass.

Han fikk starte én fattig kamp, den minst minnerike av dem alle, foran 5400 tilskuere mot ukjente Athinaikos i cupvinnercupen.

Da Beardsmore debuterte for United var Ronald Reagan og Mikhail Gorbatsjov travelt opptatte med sine toppmøter.

Storbritannias statsminister Margaret Thatcher gikk til klinsj med streikende gruvearbeidere, og Berlin-muren stod fremdeles ganske så fjellstøtt.

Bare to år senere kom en ung «spjæling» og bidro til at veien tilbake til førstelaget skulle bli uoverkommelig for Beardsmore. Og «spjælingen» fortsatte helt til 2014.

– Det finnes nesten ikke superlativer nok til å forklare det Ryan Giggs har gjort for United, men det var kjøpet av Andrei Kanchelskis som var spikeren i kisten for meg. En fantastisk fyr, en fantastisk spiller og en fantastisk fart. Men for meg var det ikke så fantastisk. Det var rett og slett game over, forklarer Beardsmore.

Og da det hele så som svartest ut, viste det seg at det faktisk kunne bli enda verre for uheldige Beardsmore. En alvorlig lyskeskade holdt ham ute av spill i ni måneder.

Da United endelig hadde vunnet ligagullet i 1993, hadde ikke det en gang så lysende midtbanetalentet spilt ett eneste minutt.

Nok var nok.

– Jeg visste at jeg aldri ville komme tilbake på laget. Ferguson ville gi meg en ny ettårskontrakt. Jeg tror han oppriktig syntes synd på meg som hadde gått skadet så lenge, men det var nyttesløst. Jeg gikk inn til ham på kontoret på The Cliff og sa jeg ville bort. Det var en steintøff avgjørelse, men jeg vet det var den rette. Det var ikke lenger noen fremtid på Old Trafford for meg, sier han.

Men ikke bare var fremtidsutsiktene på Old Trafford bekmørke. Sommeren 1993 kunne fort ha blitt sommeren der det ikke var noen fotballfremtid for Russell Beardsmore i det hele tatt.

– Jeg gikk skadet og kunne ikke trene meg opp. Det var noen klubber som var interesserte, men interessen deres kjølnet fort da jeg fortalte at jeg var minst tre måneder unna å kunne spille. Til slutt ringte daværende Bournemouth-manager Tony Pulis til meg. «Kom til oss», sa han. Han tilbød meg en god treårsavtale, all den tiden jeg trengte til å bli frisk og det var egentlig ikke noe å dvele ved. Ideelt sett ville jeg ikke ned to divisjoner, men jeg så Bournemouth som en perfekt klubb til å få fart på karrieren igjen, forklarer han.

Måtte legge opp

Beardsmore og Bournemouth var som skapt for hverandre.

I alle fall i begynnelsen.

Flere ganger var klubben nær opprykk, men stadige ryggsmerter begynte å sette sitt preg på den tidligere United-spilleren. Først på banen, deretter også i privatlivet.

– Like før jeg fylte 28 år var det slutt. Jeg hadde trøbbel med nervene rundt en ryggvirvel og det var umulig å fortsette karrieren. Det var et hardt slag. Jeg hadde vært vant til at livet bare bestod av fotball. Plutselig måtte jeg finne meg en normal jobb, utdyper Beardsmore.

Men det var lettere sagt enn gjort, for den daværende 28-åringen måtte ha en operasjon i ryggen for å få bukt med smertene.

– Den første operasjonen var mislykket og gjorde skaden enda verre. Den andre gangen opererte legene inn bolter og skruer i ryggen. I nesten åtte måneder var jeg ute av stand til å gjøre noe. En ting var at jeg ikke kunne spille fotball, men jeg kunne jo knapt gå, forklarer han.

Tiden leger som kjent alle sår. Russells rygg inkludert.

Da tiden var moden for å begynne på en utdannelse, hadde Beardsmore lyst til å bli værende innen fotballen.

– Jeg tok utdannelse som personlig trener, fotballtrener og massør. Hele pakken. Det hjalp meg til å få jobb i Bolton. Jeg tok med min daværende kone opp dit og jeg stortrivdes. Dessverre gjorde ikke hun det, så vi retunerte til Bournemouth bare to år etter. Men jeg hadde lært såpass mye i nord at jeg fikk grønt lys til å sette opp egne fotballskoler her. Klubben ga meg grønt lys for en prøveperiode, men etter bare noen måneder var det en så stor suksess at jeg fikk fast stilling. Jeg skapte egentlig min egen arbeidsplass. Det er da noe, ler Beardsmore.

I Bournemouth ledet han treninger for mellom 3000 og 4000 barn i året, og arrangerte rundt 35 fotballskoler i uken. Han underviste barn, personer med fysiske og psykiske handicap og innsatte i fengsler.

Listen er lang over de som fikk nyte godt av Beardsmores ferdigheter og det var aldri en kjedelig dag i denne jobben.

– Klokken ni en lørdags morgen kunne jeg undervise femåringer, og klokken 12 stod hardbarka kriminelle for tur. Det var ganske variert, humrer Beardsmore.

Tilbake til United

– Kan du tenke deg, begynner han.

– Etter at jeg forlot United dro jeg aldri tilbake til Old Trafford. I løpet av 19 år kjørte jeg forbi mange ganger, men jeg stoppet aldri. Helt til jeg fikk en telefon for to år siden med spørsmål om jeg ville være kampvert for VIP-tilskuere på hjemmekampene. Jeg hoppet nesten i taket av glede. Selvsagt ville jeg det. Etter over to tiår borte fra United, kunne jeg endelig gjøre nytte for meg for klubben igjen. Du aner ikke hvor godt det føltes, smiler han.

– Det ble lange bilturer tur/retur Manchester, men opplevelsen av å være en del av United-familien veide opp for det. Det er i hvert fall det jeg sier til meg selv når det har vært midtukekamper og jeg ikke er hjemme i min egen seng før klokken fire på morgenkvisten. Jeg elsker å snakke med fansen og jeg elsker å være på Old Trafford igjen. Det er som å komme hjem igjen etter å ha vært så altfor, altfor lenge borte, smiler han.

Fotnote: Dette intervjuet ble publisert i US i 2014, og i 2016 begynte Russell Beardsmore i en ny jobb som trener for lagene tilknyttet MU Foundation.