– For de som måtte mene at Ole ikke er dyktig nok taktisk – jeg er totalt uenig

Av Rene Meulensteen fortalt til Lars Morten Olsen

Jeg jobbet mye sammen med Ole i tiden etter at han hadde gitt seg som spiller og startet opp sin trenerkarriere i United. Jeg innrømmer at jeg der og da ikke så ham som en leder, men det var likevel lett å se at han hadde leder-egenskaper. Det var mange ettermiddager som Ole og jeg satt igjen etter trening og pratet fotball. Taktikk, formasjoner, «drills», spillesystem og mange andre ting.

Selv om det er godt og vel ti år siden husker jeg at Ole virket innsiktsfull og smart når det gjaldt det taktiske. Han forstår og leser spillet meget bra. Han klarer å se hva som går bra og hva som eventuelt bør rettes på. Som trener lærer du noe nytt hver dag. Ole lærte mye i de tre og et halvt årene han var trener i United, han har utvilsomt lært i sine to perioder i Molde og han lærte av opplevelsen i Cardiff.

Som trener og manager lærer du å kommunisere på mange forskjellige måter med ulike mennesker; alt fra klubbeiere, trenere, spillere og media. For meg har Ole fremstått som en ganske stille fyr, men han har under årenes løp også utviklet seg på dette området. Ole virker veldig trygg på seg selv, og det er fordi han vet hva han snakker om. For de som måtte mene at Ole ikke er dyktig nok rent taktisk, kan jeg bare si at jeg er totalt uenig.

Som trener eller manager legger man opp en taktikk som spillerne må innfri til riktig tid og sted. Spillerne må ha evnen til å gjøre akkurat det, og det er noe en trener ikke alltid kan styre. Da Ole selv var spiller var han glimrende til å lese spillet fra benken hvis han var reserve. Han kunne se forsvarets styrker og svakheter, hvem som begynte å bli sliten etc., og visste derfor nøyaktig hva han bega seg ut på. Han visste om det var en spiller han ville bli løpende etter eller om det var en han kunne putte i lomma.

Det er det samme nå. Han ser en motstanders styrker og svakheter, men han ser også når taktikken trengs å bli innfridd.

Ta for eksempel FA-cupkampen mot Chelsea da han bestemte seg for å spille diamant-formasjon, noe som faktisk er en stor beslutning å ta rent taktisk. Med fasit i hånd vet vi at det var helt riktig beslutning fordi Ole var «spot on».

Taktikken mot PSG på Old Trafford var høyt press tidlig i kampen i håp om å få et tidlig mål. Det gikk ikke etter planen, United fikk et par mann skadet og PSG, som er et godt lag med glimrende individuelle spillere, klarte plutselig å få grep om kampen, og deretter scoret de mål og vant.

I bortekampen mot PSG var Ole tvunget til å endre taktikk og formasjon flere ganger underveis, og lyktes til slutt, noe som var en stor bragd.

Det jeg prøver å si er at du kan ikke alltid vurdere ut fra resultatet hvorvidt en manager hadde taktikken feil eller ikke.

Klubbens ledere må spørre seg selv hvilken retning de ønsker Manchester United. Det klubben har manglet er stabilitet og kontinuitet. Klubben har prøvd ulike ting som ikke har fungert. Klubben har egentlig ikke vært i nærheten av der den har ønsket å være. Ole kjenner Manchester United, han vet alt om klubbens kultur, historie og identitet og hvilke forventinger som kreves, mens en ekstern manager har ingenting av dette.

Du kan si at Ole fikk seks måneders prøvetid. Han har fått en god idé om hvor bra laget er og hva som trengs å rettes på. Fansen har respondert. Fansen kan identifisere seg med Ole og han kan identifisere seg med dem. Jeg mener det er en klok beslutning med Ole som permanent manager, slik at klubben kan fortsette i samme spor som Ole har ført United til nå.

Når det gjelder José Mourinho så virket det som om forholdet mellom ham og spillerne var på full fart inn i en blindgate. Bare det å bli kvitt Mourinho var for noen av spillerne som å bli kvitt lenkene de følte de var festet til. Ole inn som manager må ha vært som et deilig, friskt pust for dem.

Det første han gjorde var å si at de skulle forsøke å gå tilbake til «The United way». Mer fart på ballen, tenk og se framover, send ballen i lengderetningen og ikke vær redd for å ta sjanser. Ole har også vært veldig klar på hva han forventer av spillerne, og det er definitivt lurt. Som Man. United-spiller har du visse forventninger på deg. Ole la aldri skjul på hva han forventer og det var ikke rom for misforståelser.

Etter min mening var det å ha kunnskap om hva Manchester United handler om den største og viktigste fordelen Ole hadde da han tok fatt på jobben. Han kjenner klubben ut og inn. Han vet alt om klubbkulturen, den stolte historien, han kjenner til identiteten, og han vet alt om forventingene både til ham selv, staben og spillerne. Han vet hva fansen forventer, og han kjenner til både press og privilegier.

Det er den store forskjellen mellom Ole og flere andre managernavn som er blitt nevnt. Ole sa selv i et intervju at han var bedre forberedt da han tok over managerjobben i United enn da han tok fatt på managerjobben i Cardiff. Jeg vet nøyaktig hva mente fordi de to klubbene ikke kan sammenlignes. Ole visste ikke noe om hvordan det var å ligge på bunnen av Premier League og slåss for å over­leve, jeg opplevde det samme da jeg var manager i Fulham.

Som tidligere spiller og trener i til sammen snaut 15 år så visste Ole imidlertid alt om United. Hvordan det er å ligge i tetsjiktet av Premier League, hvordan det er å gå for alle trofeer, hvilke prinsipper som spillerne skal implementere i spillet. Selv om managerjobben i Manchester United er den største i verden, var dette på en måte en enklere jobb for Ole enn Cardiff-jobben på grunn av hans fortid i United og kjennskap til klubben.

Ole har fått alle til å smile nå, og det er faktisk viktigst av alt. Det minner meg om da jeg selv jobbet som trener under Sir Alex med Mick Phelan og alle de andre. Det er en fantastisk følelse å hver dag kunne gå på jobb til en avslappet atmosfære, men samtidig et meget profesjonelt miljø. Nøkkelen er å finne den rette balansen, noe Sir Alex styrte med sikker hånd. Dette vet Ole alt om, og han ønsker det på samme måten nå. Han er selv en positiv, løsningsorientert og glad fyr som selv nesten alltid har smilet på lur.

Ole er skåret over samme lest som Sir Alex. Han sier til spillerne at de skal gå ut på banen, gjøre jobben sin, men ha det gøy! Det var et av Sir Alex’ mantraer, Ole har tatt det tilbake, men et eller annet sted langs veien forsvant det tydeligvis under Mourinho.

Det å skape den atmosfæren er alfa og omega fordi uansett hvilken jobb du har så er det da mye lettere å ta i et tak, gi uttrykk for hva du mener og viktigst av alt gjøre en god jobb.

En annen ting som Ole er flink til er å være avslappet i hva han gjør til tross for at han er manager for verdens største klubb. Hvis du går og konstant tenker på det, at det er Manchester United og du må levere, så kan det føre til et uutholdelig press. I stedet velger han å se på jobben som en fantastisk mulighet og en stor utfordring.

Og hvorfor gjør han det?

Rett og slett fordi Manchester United bekymrer ham ikke. Klubbens størrelse og storhet bekymrer ham ikke. Han var selv med på å skrive historie. Han vet hva som er forventet og i skrivende stund vet han at han skal gjøre denne jobben til sesongen er over. Han er ekstremt fokusert på jobben han har. Uansett hvordan vi snur og vender på det så hadde Ole en fordel som hverken David Moyes, Louis van Gaal eller José Mourinho hadde. Ingen av dem visste egentlig hva Man. United handlet om, men det gjorde Ole.

Hvis du vet hva du går til når du tar fatt på en jobb så er det mye enklere å få jobben gjort slik du ønsker, og det er også noe av grunnen til at han er så avslappet. Se for eksempel hvordan Ole håndterer pressekonferansene sammenlignet med Mourinho eller Van Gaal! Ole bruker ingen unnskyldninger, sier hva han mener innenfor visse grenser, og er heller aldri på defensiven under pressekonferanser. Mourinho og Van Gaal skulle alltid krangle med media. Ole sier hva han mener enten journalistene liker det eller ikke, og jeg tipper at han er et friskt pust for dem også.

Med Mourinho mot slutten av United-perioden skulle alt bare handle om ham, mens med Ole handler det alltid om Manchester United, og sånn bør det også være. Han trakk blant annet trenerteamet fram da han ble kåret til Månedens Manager.

I trenerteamet er nå min gamle kollega Mick Phelan. Jeg kjenner ikke til selve prosessen her, men tviler ikke på at dette var nøye gjennomtenkt og etter min mening et smart trekk. Alle assosierer Mick med gull-­æraen under Sir Alex. Mick vet alt om hvordan miljøet på Carrington var den gangen. Akkurat som Ole, kjenner Mick klubben veldig godt etter mange år som spiller og trener, og det er ingen tvil om at han er viktig for Ole.

Som alle har fått med seg er Paul Pogba en helt annen spiller nå sammenlignet med den siste tiden under Mourinho. Uansett hva som gikk på tverke mellom Mourinho og Pogba så mener jeg det var dårlig håndtert av manageren. Problemene mellom Mourinho ble eksponert for hele verden, men burde aldri vært i media i det hele tatt. Uansett hva som gikk galt i kommunikasjonen mellom dem så skulle det vært løst på kammerset mellom to voksne mennesker som oppførte seg som to voksne mennesker. Det skjedde aldri, og i stedet ble det en pest og plage som bare ble verre og verre.

For Mourinho handlet det om et «Jeg-show», mens Paul kanskje svarte med et eller annet på sosiale medier. Det skapte verst tenkelig scenario fordi media slukte alt rått og brukte det for det det var verdt.

Her har Ole først og fremst gjort to viktige ting riktig.

Nummer én er at han har fått Pogba til å tro enda sterkere på seg selv som en god og viktig spiller, men samtidig har Ole også understreket for Pogba hva som er forventet av en spiller av hans kaliber i en klubb som Manchester United. Sånn må det også være. Det kan ikke bare være én vei. Klubben har investert veldig mye penger i Pogba og de betaler for hans tjenester. De overordnede tjenestene for en spiller er hardt arbeid og hundre prosent dedikasjon.

Egentlig bør det aldri bli stilt spørsmål rundt dette enten du liker sjefen din eller ikke. Ole har vært veldig klar med Pogba, men har også lagt armen rundt skulderen hans. Da han begynte i jobben tipper jeg Ole tok en skikkelig prat med Pogba, og trolig spurte hvorfor det ikke fungerte mellom ham og Mourinho. Med en gang det var klargjort så har Ole trolig sagt til Paul: «Ok, du kan få a og b, men da må du også gi c og d». Rett skal være rett, Paul har respondert veldig bra. Pogba visste at da Mourinho gikk så ville alles øyne være rettet mot ham, og det ble press på ham for at han skulle levere.

Det viser igjen at når managere begrenser virkelig elegante spillere så blir det krasj mellom identiteter. Mourinho er en veldig pragmatisk og kontrollerende trener, mens United tradisjonelt har hatt spillere som har vært eventyrere og likt å utfolde seg med muligheter for å uttrykke seg som de ønsker på banen. Det har alltid vært Uniteds identitet. Uniteds identitet krasjet med Van Gaal, hvis fotball også var strengt kontrollert og rigid, og den krasjet med Mourinho. Rent umiddelbart gikk Ole tilbake til Uniteds identitet.

Gode resultater hjelper selvsagt alltid. La gå, Ole hadde resultatene med seg og da veide identiteten han ønsket enda tyngre da spillerne så at det fungerte med den type fotball.

Plutselig fikk vi blant annet se akkurat den Paul Pogba alle ønsker å se, og den type fotball United skulle spille.

Hva mer kunne fansen ønske?