– Problemet er praktiseringen av VAR

Det er nå i overkant av ti år siden og kort tid før jeg begynte å jobbe som fotballjournalist på heltid. Det var også definitivt et av de morsomste intervjuene jeg noensinne ar gjort.

Trolig det morsomste.

Egentlig hadde jeg kommet til de fasjonable Soho Hotel midt i hjertet av London for å intervjue filmregissør og Monty Python-medlem Terry Gilliam om filmen «The Imaginarium of Doctor Parnassus».

Men jeg kunne ikke dy meg. Det var et spørsmål fra Gilliams tid med den helsprø Monty Python-gjengen som presset på:

– Hvem sin idé var det egentlig?

Terry Gilliam så på meg og smilte. Så begynte han å humre. Først forsiktig, og deretter gikk humringen over i latter.

– Ah, «The Norwegian Blue». Er det fordi du er norsk at du likte den sketsjen?

– Nei, jeg synes bare den er hysterisk morsom.

Gilliam klødde seg i skjegget.

– Det var vel John (Cleese) og Graham (Chapman) som skrev den sketsjen, men om jeg ikke husker feil så var det Michael (Palin) som la grunnlaget for den da han fortalte oss om en bilselger som hadde noen håpløse unnskyldninger for absolutt alt, forklarte Gilliam.

Har du ikke sett sketsjen er hendelsesforløpet omtrent slik: 

John Cleese har kjøpt en papegøye av typen «The Norwegian Blue», men kommer tilbake til dyrebutikken for å klage på den. Problemet er nemlig at papegøyen er steindau, noe selgeren i dyrebutikken, i Michael Palins skikkelse, hardnakket benekter.

For å motbevise at papegøyen Polly er død, slår Palin til buret den ligger i, til alt overmål på ryggen, og utbryter:

«Se den beveget på seg». 

Deretter blånekter han for å ha rørt buret, og selv ikke når Cleese tar papegøyen ut av buret, klasker den døde fuglen hardt på disken og roper «Polly» med sine fulle lungers kraft, innrømmer selgeren at det er noe galt med den.

Og vi ler. 

Selvsagt gjør vi det, for settingen er så ubegripelig tåpelig at det bare blir komisk.

Virker mot sin hensikt

Fotball er et enkelt spill med retalivt enkle regler. Det er noe av forklaringen på dens popularitet verden over.

Skal det komme betydelige endringer i lovverket, er det derfor et minstekrav at man praktiserer det til det beste for fotballens integritet.

Godt hjulpet av en mangelfull teknologi, en ubegripelig stahet og en trang til å praktisere VAR på sitt helt særegne vis, er dessverre organisasjonen Professional Game Match Officials Limited (PGMOL), i ferd med å gjøre seg selv til latter på samme vis som den komiske innehaveren av dyrebutikken som solgte den døde papegøyen. 

Men nå er det ingen som ler. 

VAR skulle være en nyvinning til uvurderlig hjelp for dommerne i Premier League, under mottoet «Minimum Interference, Maximum Benefit».

I stedet har VAR blitt sesongens store irritasjonsmoment for praktisk talt samtlige supportere, uavhengig av favorittlag.

Om ikke praktiseringen av VAR er ille nok, så er PGMOL og forklaringen som serveres fra dommerekspertene i ettertid så meningsløse og åpenbare feil at det fremkaller enda mer hoderisting og forundring. 

I en sesong der den første halvdelen burde blitt husket, uansett hvor smertefullt det enn er for United-fans, for Liverpools parademarsj i Premier League, er det VAR som har stått i fokus.

Bittelitt på godt, men nesten utelukkende på vondt. 

Idéen med VAR i seg selv er ikke problemet. Det er håndhevelsen av nyvinningen som utgjør trusselen mot spillet vi alle elsker.

ESPN-journalisten Mark Ogden beskrev VAR som en fotoboks som kaprer fartssyndere.

«Ingen liker det, men du kan ikke argumentere mot det fordi det er riktig når du ønsker at det skal være feil».

Jeg skulle ønske jeg delte Ogdens synspunkt. Da hadde jeg ikke hatt noen problemer med å akseptere VAR.

Men VAR praktiseres ikke som en fotoboks. I stedet fungerer det nå som en politimann med en feilkalibrert lasermåler som noen ganger finner det for godt å gi bøter til billister som kjører i 73 km/t i en 70-sone, men som andre ganger lar bilister som kjører i 90 km/t i 80-sonen slippe unna.

– Uforståelig kommunikasjonssvikt

Bare i forrige ligarunde ble fem mål annullert etter at VAR i Stockley Park i Vest-London hadde finstudert bildene.

Fansen, managerne, et flertall av ekspertene og spillerne raser mot det de kaller armhuleoffside eller marginale marginer. 

Personlig hadde jeg faktisk ikke hatt problemer med å akseptere VAR og praktiseringen av den dersom jeg visste at det var den rette avgjørelsen som ble tatt.

Eller sagt på en litt annen måte.

VAR i seg selv er ikke problemet, men praktiseringen av nyvinningen er definitivt det. 

En riktig avgjørelse, uansett hvor marginal den måtte være, kan være helt utslagsgivende for om et lag kvalifiserer seg til Champions League eller ikke, om et lag beholder plassen i Premier League eller ikke, og i ytterste konsekvens (selv om det er svært lite trolig i år) være med på å avgjøre ligagullet.

Men med dagens mangelfulle teknologi er det nesten umulig å fastslå for VAR nøyaktig når ballen forlater foten til spilleren som slår pasningen. Til det er bildene for uskarpe, kornete og utydelige. 

Dermed har en rekke mål blitt annullert som meget gjerne kunne vært onside.

Men det er langt fra det eneste feltet der VAR-praktiseringen i Premier League har skapt misnøye og frustrasjon.

I de store internasjonale mesterskapene og i Champions League har dommerne flere ganger vært ute på sidelinjen for å se på sin VAR-monitor. I England stoler man blindt på at videodommeren har rett.

Senest for halvannen uke siden forklarte FIFA-president Gianni Infantino at han ikke var klar over at Premier League-dommerne ikke benyttet skjermen på sidelinjen og rådet dem på det sterkeste til å gjøre det. 

Generalsekretær Lukas Brud i «International Football Association Board» (IFAB) uttalte også at retningslinjene «Clear and Obvious» står ved lag og at det aldri var meningen at man skulle studere bilder nitidig i minutter for å lande på riktig avgjørelse.

Som nevnt tidligere, om vi kunne være trygge på at de marginale offsideavgjørelsene var riktige, hadde ikke jeg hatt noen problemer med VAR, men det kan vi ikke. Til det er marginene for små og mulighetene for feil for store

Og den særegne praktiseringen av VAR i Premier League er i beste fall et resultat en en elendig forståelse eller totalt fraværende kommunikasjon med fotballens styrende organer.

Sannsynligvis var iveren etter å ta i bruk et mangelfullt system så stor at man regnet med at skjønnhetsfeil ville rette seg etter hvert.

I stedet har man fått en praktisering av VAR som skaper grenseløs frustrasjon og flere avgjørelser man rett og slett ikke kan stole på.

Ingenting tyder på at man endrer praksis midt i sesongen.

Den beste løsningen hva offside angår ville vært å innføre en regel om at det må være klar og synlig luft mellom angriper og siste forsvarer, men en slik regelendring ligger trolig år frem i tid om den noen gang kommer.

Om ikke vreden mot VAR blir tatt på alvor inn mot neste sesong, med en utbedring av teknologien og ikke minst en bevisst praktisering av klarere retningslinjer, vil Premier League som konsept bli den store taperen.

VAR burde hatt en mye mindre rolle og kun bli benyttet i de tilfellene der, som intensjonen tilsier, feilene er helt åpenbare.

For dagens ordning og praktisering er ingen tjent med. Ikke spillerne, ikke managerne.

Og i alle fall ikke fansen.

Det er tross alt dem fotballen er til for.